OSLO JAZZFESTIVAL, MANDAG 15. – ONSDAG 17. AUGUST 2016: Ikke bare åpnet Oslo Jazzfestival søndag den 14. august, med festivalen kom også endelig godværet igjen. Etter at vi uken før brått ble frarøvet enhver illusjon om at det var sommer i Oslo, kom godfølelsen endelig tilbake.
Mandag
Vi startet rolig på mandagen i vår festivalrunde. Vi startet med å besøke Victoria, hvor prosjektet Ferdigsnakka skulle presentere seg.
Ferdigsnakka ble første gang lansert for et publikum i januar 2015 på Internasjonalen på Youngstorget i Oslo. Siden har det hatt en rekke suksessfylte opptredener rundt omkring i landet. Ideen om Ferdignsnakka startet med at ansvarlig redaktør for prosjektet, Synne Øverland Knudsen, forundret spurte seg sjøl, – Hvorfor er det slik at man går på en konsert og har det gøy og blir berørt, mens man står igjen med et langt gjesp av en litteraturkveld etter høytlesing?
Er det noe med musikkens tilstedeværelse i øyeblikket – og som litteraturen ikke makter å få til – som er svaret? Det førte til ideen om prosjektet. Ferdigsnakka produserer en serie med det de kaller «lydboksingler» – som løpende blir gjort tilgjengelige her. Ideen er å kople litteratur og musikk sammen – forfatterne med korte prosalyriske tekster settes sammen med musikere. Etter redigering – ender resultatet opp som lydboksingler.
Live-versjonen av prosjektet var på plass på Victoria, med Lars Saabye Christiansen, Geir Gulliksen, Ingvild Schade, Kjartan Fløgstad og Vigdis Hjorth. Ideen er jo ikke ny. Vi minnes mange prosjekter innenfor den såkalte «jazz&poetry»-tradisjonen som vokste ut av Beat-miljøets estetikk i New York på 1950-tallet. I norsk sammenheng nådde det vel ett av sine første høydepunkter med Jan Erik Volds samarbeid med Jan Garbarek på «Briskeby Blues» og «ingentings bjeller».
Men prosjektet Ferdigsnakka representerer allikevel noe annet. For det første ligger tyngdepunktet for de litterære bidragene på prosa-tekster, snarere enn på poesi. Den naturlige rytmikken som ligger i poesien blir dermed borte, og vekten blir større på den innholdmessige pusten og dramaturgien i tekstene og forfatterens framføring av den.
For det andre legges det i live-versjonen vekt på at forfatterene møter musikerne først til en kort lydprøve, hvor kanskje de aller mest rudimentære avtaler om forholdet mellom musikk og litteratur kan gjøres. Det gir en større grad av frihet i framføringen, men krever på den andre siden ikke bare store ører også hos forfatterne – som kanskje ikke er like vant til aktiv lytting i tilsvarende situasjoner. Men også for musikerne blir det en utfordring i å åpne ørene ikke bare for det tonemessige og soniske i forfatterens fraamføring, men også for tekstens innhold.
De fem forfatterne samarbeidet med fem musikere vi kjenner fra det vi kan kalle kretsen rundt Anja Lauvdal og Heida Mobeck, som består av band som Moskus, Broen, Skrap og Skadedyr – Hans Hulbækmo på trommer, Fredrik Luhr Dietrichson på bass og Lars Ove Fossheim på gitar. I tillegg til Lauvdal på klaver og el-piano og Mobeck på sin tuba.
Det ble en heidundrande flott feiring av god litteratur og fantastisk musikk. Her var ører, øyne og munner og hender, vidåpne og lydhøre. Særlig lot jeg meg overbevise av Schade og Hjorth og deres tekster med en sterk personlig stemme. Grunnen til at mennene falt igjennom kan ha vært lydmessige. Deres stemmer – som nødvendigvis ligger i et lavere leie – ble ikke løftet fram i lydmiksen på samme måte. Dermed ble også deler av tekstenes innhold slukt opp i PA-en.
Men Kjartan Fløgstad tok initiativet tilbake i et heidundrande ekstranummer i duo med Anja Lauvdal.
Vi vandret oppstemte opp til Herr Nilsen hvor Bjørn Vidar Solli stilte seg opp med sin gitar og Seamus Blake på tenorsaksofon, Steinar Nickelsen på sitt Hammond B3 med Leslie-høyttalere og Vladimir Kostadinovic på trommer. Her var det den melodiske gitarjazzen som sto i høydepunktet overfor et publikum som sto skulder til skulder i fullstendig taushet. Solli er en strålende gitarist og Seamus Blake blåste oss overende. En trivelig time i lag med god musikk.
Etter det tok vi kvelden. Fordi …
Tirsdag
16. august holdt vi oss borte fra Oslo Jazzfestival. Denne dagen var satt av til bisettelsen av den fantastiske altsaksofonisten, komponisten og produceren Jon Klette. Hans nære venn og samarbeidspartner gjennom mange år, tenorsaksofonisten Gisle Johansen, hadde organisert en bisettelse som ville gledet Klette. Med musikere som bl.a. Mats Eilertsen, Øivind Brekke, Gard Nilssen, Even Helte Hermansen, Anders Aarum, Jørn Øien og Paal Nilssen-Love.
Musikken under seremonien var rent instrumentell, med John Coltranes «Spiritual» og «Equinox», og med Klettes egen «Melody 4 you» og «One for Sonny». Vi vet at Sonny Simmons gjerne ville være med oss, men at han av helsemessige årsaker ikke kunne komme. Men med «One for Sonny» var også Simmons med oss i ånden! Da det musikalske tok av på avslutningsnummeret, humrer presten Ole Tommelstad og sier; «vi pleier ikke å klappe i begravelser, men … er det dette som er å ‘gi jernet’?».
Det var like før vi ventet at Jon ville løfte opp lokket, smile sitt skeive smil og si; «… bra spelt, gutta!». Seansen ble avsluttet med gravøl på Asylet på Grønland – helt i Jons egen ånd. Vi opplevde alle at han satt der oppe og så ned på oss og lo stille. Han vil bli dypt savnet, men vi har mange gode minner igjen om et fantastisk menneske og en vidunderlig nysgjerrig og kunnskapsrik musiker.
Be bop or be dead!
Etter dette var vi overhodet ikke til stede til å ha noe som helst på jazzfestival å gjøre.
På onsdagen
var vi på plass igjen. Og for en onsdag det ble. Vi startet opp med Charles Lloyd New Quartet i Aulaen. Det er i år – 29. oktober – nøyaktig femti år siden Charles Lloyd spilte i Aulaen med det som han igjen og igjen i samtaler kommer tilbake til som det beste bandet han har hatt.Dette året – 1966 – var han for øvrig i Norge tre ganger i løpet av fem måneder. I mai spilte han på Club 7 på Edderkoppen, tre måneder seinere var han i Molde kino under Moldejazz, og så altså kroningen i Aulaen.
Med Keith Jarrett, Jack DeJohnette og Cecil McBee ga han 29. oktober 1966 en konsert som delvis er gjengitt på to LP-er utgitt på Atlantic – to plater som nok befinner seg i samlinga til de fleste jazz-elskere i Norge, «Charles Lloyd in Europe» og «Flowering of the Original». Den første plata er ikonisk, med bildet av Charles Lloyd på Ekebergåsen med utsikt over Oslo-gryta.
Dagen før viste Cinemateket filmen «Arrows into Infinity» fra 2014 om Charles Lloyd og hans musikk og filosofi. Filmen har jeg tidligere anmeldt på salt peanuts*.
For første gang siden den gangen har han – slik han beskrev det for meg ved en tidligere anledning – et band som er sammenlignbart med 1966-bandet. Det var helt tydelig at det ga Lloyd et betydelig kick å være tilbake i Aulaen femti år seinere. Og med Jason Moran på klaver, Eric Harland på trommer og Harish Raghavan på trommer er da også den magiske inspirasjonen igjen på plass. Og denne gangen helt uten kjemiske stimuli.
Fra første stund var det åpenbart at dette kom til å bli en konsert som vil sitte i kroppen i mange år. Jeg har sett Lloyd i konsert mange ganger etter at han i 1990 var tilbake for fullt med ECM-utgivelsen «Fish out of Water». Men det er lenge siden jeg har sett ham så levende, sprudlende – så leken – som i kveld.
Mye av musikken var fra hans nye plater på Blue Note, men vi fikk også noen blikk tilbake på de kjente tonegangene fra 1960-tallet. Men det var ikke en konsert som pekte bakover. Det var ikke Aula-versjonen av «Husker du?» – en TV-serie som gikk på NRK i en årrekke på 1970- og 1980-tallet hvor pop-musikken fra femti år tidligere ble feiret.
Det var en konsert som soleklart pekte framover. Selv om Lloyd nå er 78 år gammel, er hans sjel like levende – om ikke mer så – enn da han var 28 i 1966. Samspillet mellom Lloyd og Moran er som skapt i den vediske himmelen hvor Lloyd henter mye av sin inspirasjon. Eric Harland er i denne sammenhengen en gudbenådet trommis. Selv Raghavan som var et nytt ansikt – i stedet for Reuben Rogers – på bass bidro til å løfte musikken.
Da Charles Lloyd avsluttet ekstranummeret med å foredra Krishnas svar til den unge prinsen Arjuna på spørsmålet «Krishna, how can one identify a man who is firmly established and absorbed in Brahman? In what manner does an illumined soul speak? How does he sit? How does he walk?» fra Bhagavad Gita. Lord Krishna svarer,
«He knows bliss in the Atman/And wants nothing else./Cravings torment the heart:/He renounces cravings./I call him illumined.
Not shaken by adversity,/Not hankering after happiness:/Free from fear, free from anger,/Free from the things of desire./I call him a seer, and illumined. …»
I den oppløftede stemningen dette gir oss etter en seremoni med master Lloyd går vi ut i Oslos kveldssol, forfrisket og med vissheten «Brahman and he are one»!
Anne-Marie Giørtz og Eivind Aarset må ha oss unnskyldt. Vi kunne rett og slett ikke forlate Lloyds seremoni. Men nede på sentralen var neste punkt på programmet i ferd med å starte opp. Come Shine med KORK hadde stilt seg opp i Marmorsalen i det gamle bankbygget opprinnelig bygget rundt 1900 for det som het Christiania Sparebank – Norges aller første sparebank.
DNB – som langt inne i sitt indre underliv har sporer igjen etter Christiania og Oslo Sparebank – har solgt bygget til Sparebankstiftelsen DNB som så bygget om huset til et kulturhus – med navnet Sentralen. Festivalen har i år tatt i bruk to lokaler i dette huset, den gedigne Marmorsalen, og den mindre Forstanderskapssalen.
Erlend Skomsvoll, Live Maria Roggen, Sondre Meisfjord og Håkon Mjaaset Johansen hadde alliert seg med NRKs KORK for å lansere sin nye plate «Norwegian Caravan» som tar Come Shines musikk i en mørkere og røffere retning, men med Skomsens strålende arrangementer og komposisjoner. Her svirrer ikke bare den populærmusikalske historia rundt og blir satt på hodet – med bl.a. «Caravan», «Dock of the Bay», «The Man comes Around» og Lars Gullins «Danny’s Dream». Skomsen setter også samtidsmusikkens historie de siste hundre åra på hodet og får den sømløst til å gli inn i en større enhet med toneganger og tekster som nærmest sitter i ryggraden.
Jeg måtte gå halvveis i konserten for å rekke neste punkt på programmet. Men jeg kan si så mye at da Skomsvoll hadde lagt avslutningstonen – det lyse temaet som toner ut låta, svevende over lyden av bølgeskvulp, ‘ta-tah-ta-tah-tih-ta-tih-ta-ta…’ – i Otis Reddings «Sittin’ on the Dock of the Bay» var lagt i en svært tynn og lys fiolintone som svevde nesten uhørlig over lydbildet – da fikk jeg frysninger på ryggen.
Rett før jeg gikk – etter Johnny Cash-låta – la det seg en vedvarende uutholdelig brum i PA-anlegget – muligens forårsaket av en dårlig kontakt et eller annet sted. Den gjorde at uansett hva mine planer hadde vært, kunne jeg ikke lenger være i lokalet. Jeg prøvde flere ganger å finne noen som kunne formidle informasjonen til lydtekniker, men lykkes ikke.
Neste stoppested var Herr Nilsen igjen. Der var det tid for Baker Hansen. Med vokalist og initiativtaker Sigurd Rotvik Tunestveit, Thomas Litleskare på trompet, Kjetil Jerve på piano, Stian Andreas Andersen på kontrabass og Tore Flatjord trommer er Baker Hansen et band som i seks år nå har spilt låter som er kjent fra Chet Bakers vokale repertoar. Tunestveit – som sjøl er i fra Ål i Hallingdal – har oversatt tekstene til en smakfull norsk språkdrakt, med finurlige oversettelser av de kjente tekstene. Men oversettelsen er ikke til nynorsk som det ofte sies, oversettelsene gjøres på et friskt – om enn noe avslepet – Hallingmål.
Med seg denne kvelden hadde de det Tunestveit introduserte som deres unge trainee, evigunge John Pål Inderberg. Et strålende samspill og en framføring med svært høy «feel-good»-faktor. Deilig godt. Jeg får med meg også min egen favoritt «E bi so lett forelska, e».
Det som dessverre ikke var deilig var at Herr Nilsen var som en hardstappa badstue. Det var bare så vidt jeg kom meg inn sjøl med mitt pressekort for å gjøre jobben min. Her må Oslo-festivalen gjøre noe. Herr Nilsen er et fantastisk klubblokale, men kapasiteten og den logistiske organiseringen er for dårlig.
Jeg avsluttet kvelden i selskap med Jon Balke med hans soloprosjekt som ledet til årets ECM-utgivelse «Warp» – anmeldt her på salt peanuts*. Prosjektet som har mange klare likhetspunkter med Morten Qvenilds Hy(personal) Piano dreier seg om en utforsking av klaverets soniske kvaliteter.
Men Jon Balkes orientering går mye mer direkte fysisk og akustisk til verks, med mindre elektroniske hjelpemidler og supplert med mini-Moog, for å utforske klaverets lydskapende virkning i det fysiske rommet han til enhver tid spiller i, med det publikum som er til stede og med den verden som befinner seg utenfor veggene i konsertsalen.
Slik sett fører Balkes prosjekt til at tankene lett også går til John Cages utforskinger, som vel aller mest er kjent med hans verk «4:33».
Balkes musikk baserer seg – slik jeg hører det – på små tonale – eller rettere soniske – figurer og mønstre som han utforsker, bearbeider og transformerer. For det er ikke det tonale som står i høysetet. Det er den soniske reisen som er den sentrale.
Og for en reise det ble. Når Balke dessuten avslutter med to gode gamle Masqualero-slagere i helt ny tapping, bl.a. fikk vi «Nyl», var reisen komplett.
På veien hjem svinger vi innom Victoria, men får ikke mer med oss enn sluttakkordene og et jublende og fulltallig publikum etter «gammaljazzen» med gjenforente Cutting Edge. Edvard Askeland kommer ut på scenen for å beklage at det ikke blir mer musikk – de har ikke øvd inn flere låter!
Vi trekker oss etter dette rolig tilbake for å komme sterkere igjen i morgen!
Foto Jon Klette: Ann Iren Ødeby
Tekst og andre foto: Johan Hauknes
