Standarter og unormalitet

OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 3, TIRSDAG 13. AUGUST 2024: Da armenske Tigran Hamasyan bestemte seg for å gå løs på den amerikanske sangboka, så var det på sin særskilte måte. Ikke noe standard med disse standardene. Albumet som kom for et par år siden, StandArt, var en leik med gamle jazzstandarder med odde taktarter på kryss og tvers med basis i en klassisk jazztrio, med gjester som Joshua Redman og Ambrose Akinmusire på noen av sporene.

Standard Art
Tittelen på albumet er i seg selv en deilig liten ordleik, på armensk uttales ordet ‘standard’ med -t til slutt, standart. Når det med latinske bokstaver skrives med stor A i siste stavelse, blir det Art, kunst. Til Oslo og Universitetets Aula kommer Hamasyan etter å ha spilt flere konserter i Europa denne sommeren. Han startet i Amsterdam 8. juni, og spilte blant annet på Moldejazz 18. juli, og på Pori-festivalen et par dager seinere. Til Aulaen kommer Hamasyan og hans trio fra Tromsø der de spilte i Tromsø Domkirke sist lørdag.

Hamasyan turnerer med en annen trio enn den som var med ham på plata. På kontrabass har han bassisten Joe Martin, som Hamasyan bosatt i New York. Martin har spilt mye med saksofonisten Mark Turner, men også med Kurt Rosenwinkel, Chris Potter og Dave Kikoski. Trommeslageren Arman Mnatsakanyan er nok den mest ukjente for de fleste. Som Hamasyan er han fra Armenia, og meg bekjent er han fortsatt bosatt i Jerevan.

Det blir 90 minutter med en deilig katten-og-musa-leik med en rekke jazzstandarder. Kan du høre hvilken sang som kommer nå? De starter friskt ut med «Laura», som mange av de andre låtene, gjemt inne i finurlige former og rekomponeringer, og ikke minst noen svært så odde taktarter. De fortsetter med «I didn’t know what time it was», og når den går mot slutten settes femte-giret inn. Derfra og ut er det en fest av takt-og-tone, med Edvard Munchs «Solen» hengende bak trioen på scenen som aktiv bidragsyter.

Når Hamasyan sveiver innom Thelonious Monk, er det så jeg kan se Monk i Harald Heide Steens TV-opptak fra det samme rommet, 15. april 1966, utspille seg rett framfor meg der jeg har fått plass på første benk. Når jeg ser Monk reise seg fra pianoet og begynne sin svaiende dans, mens Hamasyan spiller, rett ved siden av Herman Wedel Jarlsberg, da er det fest i Aulaen. Monk danser med små fakter, det er nesten bare føttene som beveger seg der han roterer og svinger seg rundt sin lengste akse. Da vet jeg fullt og helt, og ikke stykkevis: Dette blir bra.

En insisterende, flat 11-takter er som – om jeg ikke gjør tellefeil grovere enn de det norske forsvaret i det norske håndballslandslaget kunne prestere under hele konkurransen fram mot OL-gullet den siste lørdagen. Og så kommer kveldens gjest, Mathias Eick på trompet. Jammen danser ikke Eick også etter hvert, sammen med og i dialog med mitt indre bilde av Thelonious Monk. Pardans over seksti år! Viberer det ikke litt i munnvikene til Herman Wedel Jarlsberg?

Det andre ekstranummeret kjenner vi umiddelbart igjen når Eick vokal-improviserer i mikrofonen som en innledning til låta. Er det ikke ….? Nei, …? … Jo! … JO! Monks «’Round Midnight» skinner i lyset fra Munchs sol, fra Alma mater, fra Historien. Der kvinnene i sollyset på venstre side hilser til og kommuniserer med mennene på den høyre siden, og mens de alle varmer seg i strålene fra sola i midtpanelet. Det hele utgjør en sammenhengende triptyk, der solas livgivende varme og kraft skaper mening og liv.

Mennene blir beskyttet mot salen av Herman Wedel Jarsbergs byste, der han skuer ut i rommet. Kvinnene vernes på venstre side likeens av Nicolai Wergeland. Wedel Jarlsberg var vel den fremste pådriveren for etableringen av Kong Frederiks Universitet i Christiania i 1811. Wergeland er vel i dag – dessverre kanskje – mest kjent for å være far til Henrik og Camilla Wergeland. Han skrev teksten Mnemosyne, oppkalt etter titanen i gresk mytologi. Hun var den som skapte språket, ordene, og hun var sjef for tiden og hukommelsen. Teksten begrunnet hvorfor det var nødvendig med et norsk universitet. De to bystene understreker Aulaens posisjon som et hundreårsminne og symbol for universitetet i Oslo, da den ble bygget til 1911.

Mens jeg lytter til musikken skapt av Hamasyan og hans kolleger, minner det meg på en klassisk historie om Miles Davis. Han fikk en gang spørsmålet om hva forholdet var mellom hans egen innledning til «’Round Midnight» og Dizzy Gillespies standard … eller kanskje skal vi si, standart? … innledning. Miles hevdet at det var samme introen, – I have just got rid of all the unnecessary notes!, forklarte han. Her er det stikk motsatt, jazzstandardene er de samme gamle, men Hamasyan har bare lagt til de nødvendige tonene.

Mot normalt
En drøy time seinere samles vi på Victoria – Nasjonal jazzscene. I fjor mottok trombonisten Emil Bø Oslo jazzfestivals talentpris. Prisen innebar en forpliktelse til å skrive musikk til en konsert for dette årets festival. Og nå er det tid for denne konserten. Langsomt fylles lokalet, og da konserten starter er det hyggelig godt publikumsbesøk i salen.

Selv har han beskrevet musikken i et verket som framføres med at det er inspirert av det absurde i hverdagen, og av alle de rare forventningene til hva som er normalt. Han har kalt verket Not normal.

Med seg på scenen, fra venstre, har Bø først Anna Ueland på synther og andre tangenter – for øvrig dette årets mottaker av talentprisen. Sees til neste år! – dernest Heidi Kvelvane på altsaksofon, Bø selv med sin trombone, og Eirik Hegdal på C melody-saksofon, sopranino-sax og lydbearbeidende elektronikk. Ytterst til høyre vibrafonisten Åsmund Skjeldal Waage. Bak blåserrekka, Kertu Aer på kontrabass og el-bass, og ikke minst Veslemøy Narvesen på trommer.

Fra det øyeblikket Bø setter hornet til munnen og innleder verket med et soloparti, og til en tutti ciss(?) klinger utover lokalet en liten time seinere, er det på nett, med tut og kjør, dansende og deilig. Kvelvane spiller en solo, med backing fra Ueland, Aer og Narvesen, som det lukter svidd av. Kertu Aer er solid og holder fortet, både på kontrabass og på el-bass. Den ene etter den andre leverer sakene. Og selvfølgelig, med en erfaren nestor som Eirik Hegdal på laget, er det ingen fare for å bli våt på beina. Skuta styres stilsikkert inn mot målsnora.

Men største hederen går til komponisten og prisvinneren, Emil Bø. Jeg gleder meg til å høre dette bandet en gang seinere. Bø selv vil vi møte igjen om ikke lenge, som del av kvartetten Krise på årets utgave av Blow Out-festivalen.

Vi avslutter kvelden på og i uterommet ved Becco, der det er jam. Etter i mange år å ha savnet et ordentlig heng&treff-sted ved Oslo jazzfestival, har festivalen endelig gitt opp Sentralen til dette. Festivalen har nå fått et nytt sted, en plass det er verdt å henge, ikke bare på grunn av musikken, jam er tross alt jam, men også fordi det er et flott og trivelig sted å være. Dette må sikres i seinere års programmer.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslojazz/Inge-Lise Langfeldt (hovedbildet). Øvrige foto er kreditert i bildeteksten

Tigran Hamasyan Trio med Mathias Eick. Foto: Oslojazz/Egil Austrheim