VOSSA JAZZ, DAG 1, FREDAG 24. SEPTEMBER 2021: Det føles umiddelbart galt. Vi forlater våre hjem ca. kl. 07.15 for å være klar til morgenekspressen kl. 08.25 fra Oslo S. Vi skal til Voss for å tilbringe noen dager på Vangen i lag med alle de andre som lengter etter denne lille, rare festivalen som arrangeres hvert år i denne fjellbygda. Vi er på vei til vårens vakreste eventyr. Men i det vi stiger ut i verden slår det mot oss. Det er ikke vår, det er en sterk lukt av høst i lufta. Det er ikke påskeuka vi trer inn i.
Som våre faste lesere meget vel er klar over, var Trude Storheim og hennes kumpaner, kompiser og andre venner og medhjelpere en av de aller første som måtte kaste inn håndkledet i mars 2020 da en liten tass som noen påsto liknet en krone fant det for godt å lamme verden. Vossa Jazz 2020 ble avlyst.
Det var starten på en av de merkeligste unntaksperiodene mange av oss noensinne har vært gjennom. Et skritt fram, to tilbake. Tre skritt fram, to tilbake. Tilbake der vi startet. Ukene ble til måneder. Månedene ble til et år. Det gikk et helt år fra de første nyhetene om koronaviruset sars-cov-2 lekket ut fra Wuhan-provinsen i Kina.
Vi ble lovet en vei ut igjen til normaliteten gjennom vaksinering. Men det viste seg raskt at dette ikke var tilstrekkelig til å rekke Vossa Jazz 2021. Nok en gang måtte Storheim et alii ta den tunge beslutningen om å stenge ned konsertlokalene på Vossevangen i palmehelga. Mange fikk tunge dager påsken dette året som følge av dette.
Men i sin klokskap sørget makthaverne i festivalens kontorer i Vangsgata for de facto å utsette dette årets festival. I forhåpningen om at vaksinestrategiene ville lykkes – og vi ville kunne vende tilbake til en slags normalitet igjen etter sommeren – skulle den førtiåttende Vossa Jazz gjennomføres i nærheten av en annen høytid dette året.
2021 ble året der Vossa Jazz ikke skulle feires som den eventyrlige åpningen av årets vårlige vidunder, men der festivalen skulle stå i tegnet til sommerens avslutning, som et høstens vakre eventyr. I stedet for palmehelgen 26. – 28. mars 2021 skulle menigheten møtes for de tradisjonelle feiringer og blotsnedleggelser ganske nøyaktig et halvt år seinere.
Akkurat i tide til at vi ville være klar til markeringen av Mikkelsmess, til avslutningen av sommersesongen. Nå skulle vi ikke blote for å sikre en god utsæd den kommende vekstsesongen, nå skulle vi markere innhøstning og klargjøringen for en ny mørketid, en ny vinter. For nok en gang: «Winter is coming!»
Til Mikkelsmess skulle ikke bare sommerens høst være i hus. Sauene skulle være tatt ned fra fjellet, om dei og andre husdyr var ute etter Mikkelsmess kunne det komme all verdens onde skapninger og ete dem opp. Mikkel er selvfølgelig erkeengelen Mikael, han som skal vege såline ved tidens ende på sin skålvekt som det heter i Draumkvedet. På primstaven er Mikkelsmess avmerket med en vekt eller med en lur. Dette siste referer til luren som Mikael blåser i som anfører i Guds hær mot Satan på oppgjørets dag;
Der kom ferdi sunnantil / … / fyre rei sankte Såle-Mikkjel / og luren unde armen låg.
Det var sankte Såle-Mikkjel, / han bles i luren lange: / «Og no skò alle såline / fram fyr domen gange!
Det var sankte Såle-Mikkjel, / han vog i skåle-vikt; / so vog han alle synde-såline / bort til Jesum Krist.
Dette er noe av det vi sitter og tenker på mens toget reiser fra Oslo over fjellet til Voss. Et fjellområde som nå er i ferd med å ikle seg den heldekkende, hvite vinterkåpa. Det oppleves som svært annerledes enn den vanlige reisen til Voss på den fredagen der Jesus forberedte seg til å ri inn gjennom Jerusalems byport på et ungt esel og med det oppfylle den jødiske Messias-profetien til profeten Sakarja, «Bryt ut i jubel, datter Sion! / Rop av glede, datter Jerusalem! /Se, din konge kommer til deg, / … / fattig er han og rir på et esel, / på en eselfole». Da nyter vi utsikten til at naturen trekker av seg vinterkåpa og ifører seg den vakre vårskruden.
Et regntungt Voss møter oss, men med en fremmed utsikt. Den nye gondolbanen og et nytt stort hotell dominerer stasjonsområdet, alt teknisk fine og flotte løsninger, inkludert den nye busstasjonen nede på plan med Evangervegen. Det vil allikevel ta tid før vi blir vant til dette enorme kvartalet som har landet som et gigantisk romskip fra en annen verden, en utsikt som bryter med våre indre bilder og minner om fjellbygda Voss. Det gir bygda et bypreg som vi må arbeide mye for å kunne fordøye.
Men etter de sedvanlige første timer med møter og treff, er vi i gang på ordentlig. I det vi setter oss ned i Vossasalen kl. 18.00 glemmer vi alt annet enn det at nå er det like før det vakre eventyret Vossa Jazz er i gang … igjen. I det vi setter oss ned kommer også vårstemningen, selv om kalenderen prøver å fortelle oss noe helt annet. Men aller først:
Ingen grunn til å frykte rekrutteringen (JG)
Når man ankommer Vossa Jazz, enten østfra, fra Oslo eller vestfra, fra Bergen, oppstår nesten umiddelbart et sug om at alt skal være som sist gang vi var her. Det skjedde også i år. O fordi jeg hadde ankommet en stund før kollega Hauknes fra Oslo og kollega Mossefinn, som hadde sitt å holde på med før det hele startet, benyttet jeg anledningen til å få med meg tjuvstartskonserten med bandet Magellan, bestående av studenter fra den såkallte Jazzlinja ved NTNU i Trondheim, i mange år en av de viktige utdanningsinstitusjoner innenfor den norske jazzen.
Her fikk vi møte unge musikere som hadde laget alt stoffet selv, og et band bestående av tre kontrabasser og en bassgitar, tre fioliner, piano, saksofon, trombone og to vokalister. Komposisjonene var skrevet av forskjellige medlemmer i ensemblet, og som de selv sier det i programmet: «Menneska lever liva sine i fåkunne. Me har alltid hatt ein sterk trong til å avdekkje det skjulte, begripe det ubegripelege – utforske ukjent farvatn. I 1521 segla Ferdinand Magellan jorda rundt på leit etter nye sjøvegar. I 2021 reiser Magellan igjen, men denne gongen i form av tredjeklassen på NTNU Jazzlinja». Bandet består av Miriam Namtero Kibakaya (v), Sara Brasøy Fjeldvær (v), Audun Rørmark (vio,, hardingfele), Helge Snorri Seljeseth (vio), Tuva Halse (vio), Peter Robertstad (tb), Zakarias Meyer Øverli (ts), Benjamín Gísli Einarsson (p), Anders Waltersdorph Hjemmen (b), Gard Kronborg (bg), Oda Kristine Steinkopf (b), Odin Leithe Haukø (b) og Øyvind Solhaug Leite (dr).
Og det vi først la merke til i bandet var utrolig dyktige solister, og da nevner vi spesielt Zakarias Meyer Øverli på tenorsaksofon og Peter Robertstad på trombone. Men det som imponerte mest var komposisjonene de hadde skrevet for ensemblet, og hvor godt de passet til akkurat disse musikerne, En strålende tjuvstart på festivalen.
Heime på steinane i Vossasalen (JH)
Når Sjele-Mikael blåser i lur for å kalle til strid og til doms, lytter alle, levende som døde. Og når Jørn Styve kommer fram med neverluren liggende under armen er vi klare. Når luren lar tonene av Per Indrehus’ «Heime på steinane» klinge, lytter vi alle … igjen – slik vi har gjort så mange ganger før.
Edvard Hoem, vel det nærmeste vi i våre dager kommer en landshøvding, har ikke ankommet fjellbygda, åpningsteksten hans blir derfor framført på skjerm i opptak. Dessverre har vi ikke fått tilgang til teksten til Hoem, men temaet er – nærmest selvfølgelig – musikken betydning for menneskene, for oss alle. «… er det noko anna enn musikken som kan redde verda? … [Nei,] Det er ikkje musikk som skal redde verda. Musikken skal redde menneska …» i verden.
For tjue år siden hadde Gabriel Fliflet på trekkspill og Ole Hamre på trommer, hamrofon og annen perkusjon åpningskonserten. I de tretti årene de nå har holdt på å skape lys, latter og godfølelse først og fremst i Vestland fylke, har de også spilt på Vossa Jazz et utall andre ganger med stadig nye musikalske påfunn og oppfinnelser. Nå er duoen Fliflet/Hamre invitert til å forestå festivalens førtiåttende åpningskonsert.
Med konserten med tittelen «Feiring for eigen dør», markerer ikke bare duoen sitt trettiårsjubileum, men underholder oss også i en god time, med godt musikkskap, masse humør og mye latter. Duoen, som i en tysk konsertomtale ble betegnet som Das verrückteste Orchester Skandinaviens, er musikalsk leik og galskap med lave skuldre, høy ladestrøm og kraftig energioverføring.
«Hei, Voss» roper Hamre utover salen, og får et litt tamt svar tilbake, «Hei, Ole». I sitt musikkskap fant Hamre også plass for det han hentet ut av gryteskapet hennar mor. Hamrofonen er det han fant. Mens det spilles i vei, undrer vi oss; hvordan renstemmer man et gryteskap?
På bakgrunn av sør-serbiske kjærlighetssanger, god gammaldags dansemoro, Ivar Aasen – eller er det Ivan Aasanov? – i bulgarsk bondemoro, reises spørsmålet om Fliflet/Hamre Energiforsyning virkelig eksisterer, eller om det er et figment skapt av vår egen forestillingsevne. Det kunne vært opplegg til en drøfting av det Kantianske erkjennelsesskillet mellom das Ding an sich og das Ding für mich. Men det går utover dette. Her er det underliggende metafysiske spørsmålet hva er Fliflet/Hamre? Eller mer fundamentalt, er Fliflet/Hamre? Fliflet/Hamre er en sammensvergelse blir det påstått. Om det er herredømmet over Bergen og omegn har de tå noe mer tilårskomne herrer bak duoen definitivt nådd sitt mål.
Står det en ond mesterhjerne bak dette monsteret F/H? Spørsmålet ble stilt og etterfulgt av et bilde av emeriten Gunnstein Akselberg! Så nå er du advart neste gang du setter deg ned for et skjermmøte med Linda Eide.
Men det er når den første av dagens gjester, Rolf-Erik Nystrøm, kommer på scenen iført hvit dress at det løfter seg musikalsk til de store høyder. Etter hvert kommer også Thea Hjelmeland på scenen og kvartetten sørger til sammen for at dette virkelig blir en minnerik åpningskonsert. Fliflet/Hamre-standarder kommer selvfølgelig også, «En natt for ni» av Bergen-bulgarske Janislav Eggumorov, Harald Sæveruds «Kjempeviseslåtten» … og selvfølgelig «Røysekatt, røysekatt». Edvard Griegs «Bryllupsdag på Troldhaugen» gis en særs egen og fri tolkning. Eller som de sier, de spiller den «i vår egen versjon, så godt vi får det til!».
Når Thea Hjelmeland framfører «Ederlezi», en folketone med opphav i Romani-folkets tradisjoner, strømmer våren over lokalet. «Ederlezi» er vårfesten som feires 23. april, vi kaller helgenen som har gitt folketonen sitt navn, sankt Georg. På primstaven var dette dagen for St. Jørgen som han ble benevnt på våre trakter, 23. april er Jørgensdagen, merket med hest eller kors. Med denne folketonen flyttes vi altså mentalt tilbake til få dager før duoen Fliflet/Hamre var satt opp til å framføre åpningskonerten 26. mars i år. Vi har virkelig vår i luften! Uansett hva kalenderen måtte prøve å fortelle oss.
Når så festivalsjef Storheim kommer ut på scenen og konkluderer et langt, omfattende utrednings- og evalueringsarbeid med at «Fliflet/Hamre er ikke, har aldri eksistert» er det hele fullendt. For aller første gang i Vossa Jazz’ historie avlyses åpningskonserten med duoen som ikke finnes i ettertid! Poff, og så står Hjelmeland og Nystrøm tilbake på scenen sammen med et par steppesko. Nå vet vi hvordan det ville være å krysse mellom tidslinjene fra et univers til et annet i Hugh Everetts fantastiske tolkning av kvantemekanikk i hans doktorgradsavhandling fra 1957. For de fleste er den kjent gjennom boka som ble utgitt fenten år seinere; «The Many-Worlds Interpretation of Quantum Mechanics». Kanskje var forestillingen om at det eksisterte noe som ble kalt Fliflet/Hamre intet annet enn et kvantemekanisk tankeeksperiment? Et eksperiment i slekt med tankeeksperimentet Schrödingers katt? Katta er både/og, den er levende i et univers, og død i et annet. Fliflet/Hamre eksisterer i et (annet) univers, men ikke i det vi kaller «vårt» univers. Skal vi altså tro utredningsarbeidet til Vossa Jazz-sjefen.
Bukkehorn og trompet (JG)
Det er ikke så mange musikere i verden som trakterer det relativt spesielle instrumentet bukkehorn på den bra måte. Men Hildegunn Øiseth er en av de som mestrer det. Og sammen med sitt hovedinstrument, trompeten, og en lur, ledet hun denne kvelden oss gjennom releasekonserten for hennes seneste album «Manana», som ble sluppet på Jazzland rett før pandemien brøt løs i 2020. Og siden de fleste land, inklusive Norge, nærmest gikk i panikk i mars dette året, og stengte for alt som het konserter, fikk aldri Øiseth og hennes kvartett, bestående av pianisten Espen Berg, bassisten Magne Thormodsæter og trommeslageren Per Oddvar Johansen, presentert platen for et publikum før i dag.
Hildegunn Øiseth har fått med seg et ytterst solid komp i denne kvartetten, Espen Berg er en pianist som stadig imponerer mer og mer (vi gleder oss til konserten med hans egen trio lørdag), bassisten Magne Thormodsæter har vokst gjennom flere år med Espen Eriksen Trio, og trommeslageren Per Oddvar Johansen er i ferd med å tråkke seg godt inn i sporene etter Jon Christensen.
Øiseth kunne nesten ikke ønsket seg mer kompetent tonefølge for sin relativt lyriske musikk, og når hun spiller «streit» trompet, synes jeg det låter nydelig. Jeg blir mer skeptisk når hun legger inn wah-wah-pedal eller andre effeter i trompetspillet, men det kan vi leve med. Og da de åpnet med den såkalte «Vossajazzhymnen» eller «Heime på steinane», skrevet av Per Inderhus, i en nydelig versjon med kvartetten, slik det blir gjort før åpningskonserten på alle Vossa Jazz- utgavene de senere årene, var publikum fornøyd fra første tone.
Nå er det gått relativt lang tid siden Øiseth sto på en scenen med publikum i salen sist. Og kanskje var det årsaken til at det føltes litt nervøst fra kapellmesteren i starten. Men etter hvert synes jeg det gikk seg til, og når hun introduserte en låt med «at nå skal vi over i avdelingen hvor vi skal spille på døde dyr», og hun fant fram bukkhornet, så beviste hun raskt at dette odde «istrumentet» er noe hun virkelig mestrer. Nydelig!
Dessverre måtte jeg forlate konserten før det var slutt, men det jeg rakk å få med meg, beviste at platen «Manana» låt like fint på konsert som hjemme i stua.
Spirituals og filosofiske strøtankar (LM)
Storsalen i Voss kulturhus fungerte bra som ramme rundt trioen Kristin Asbjørnsen, Olav Torget og Hanne Østavik. Lyddesignar Asle Karstad gav ord og tonar eit diskret klangleg løft, og ljosdesignar Tor Ditlevsen fargesette bodskapen med same diskresjon.
Asbjørnsen og Torget har gått nokre rundar med dette amerikanske kyrkjemusikkstoffet som Asbjørnsen har lært hjå Ruth Reese, og dei to har sett eit personleg stempel på stoffet. Å finna ein naturleg plass i denne samanhengen er krevjande, men det står respekt av den jobben Ørstavik har gjort.
Konserten byrja med ein intro av Torget på det afrikanske strengeinstrumentet konting før Ørstavik tok opp forholdet mellom enten-eller og både-og. Så kom «Take My Mother Home» og andre velkjende spirituals som perler på ei snor, stort sett henta frå albuma I’ll meet you in the morning (2013), The night shines like the day (2009) og Wayfaring Stranger – A Spiritual Songbook (2006)
Ørstavik var spesielt oppteken av rollane dei to Maria-ene spelte i Jesu liv. Tankerekkjene vart knytte saman av mange retoriske spørsmål. Dei filosofiske strøtankane fungerte best når dei kom som innleiing og ikkje som kommentar til det Asbjørnsen og Torget nett hadde framført.
Trio for evigheten (JG)
Litt sent på kvelden hadde festivalen like godt booket tre band som startet samtidig, hvor man egentlig hadde hatt lyst til å høre alle tre.Men heldigvis er vi tre fra salt peanuts* som er på plass, så her spredde vi oss ut på de forskjellige scenene uten altfor store og langvarige diskusjoner.
Og jeg var så heldig at jeg fikk utdelt Gard Nilssen Acoustic Unity, med Gard Nilssen på trommer, André Roligheten på tenorsaksofon og klarinett og Petter Eldh på bass. Og for et band dette er. De har allerede imponert med en rekke strålende konserter og plater gjennom en rekke år, og nå er en ny plate på gang, som de behørig fikk presentert på denne konserten.
Dette er tre musikere som er noen av de mest spennende på hvert sitt instrument innenfor den skandinaviske og europeiske jazzen. Roligheten er en ytterst kreativ saksofonist og klarinettist, som fårtonene til å danse, stikke og overvelde oss som lyttere hele tiden. Petter Eldh er et unikum på bass, og er fantastisk i ensemblespillet, hvor han dytter og pusher, lytter og følger de andre og gir en masse innspill til resten av trioen som er uvurderlige for at resultetet blir det det blir. Og til høyre på scenen sette fra publikum pusher, dytter, swinger og leker Gard Nilssen seg gjennom et ytterst tett og fint samspill med de to andre, som vi nesten ikke hører hos andre trioer.
Musikken er energisk hele veien, og vi kjenner igjen «stilen» og «angrepene» fra flere band hvor man tidligere har møtt Roligheten og/eller Nilssen. Og så blir på mange måter Eldh en slags bonus på toppen.
Og når de skulle gjøre siste låt, «Bøtteknott», som vi først og fremst kjenner fra Gard Nilssens store band Supersonic Orchestra, og fra en rekke tidligere konserter, fikk de selskap på scenen (hovedbildet) av trombonist Erik Johannesen (som rett etterpå skulle på scenen med Jaga Jazzist), tenorsaksofonist Eirik Hegdal, altsaksofonistene Signe Emmeluth og Mette Rasmussen, bassisten og «tingingsverkkomponist» Ingebrigt Håker Flaten og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen. Og for en avslutning det ble. Alle blåserne var frampå med solier, med en enorm energi og trøkk, og komp-gjestene overtok i en periode rollene til Nilssen og Eldh, før hele gjengen kom inn mot slutten, og ga oss en vanvittig avslutning på konserten.
To the point med Needlepoint (JH)
Kvartetten Needlepoint har vel nå eksistert i godt og vel ti år. Første perioden var det med Thomas Strønen på trommer, men fra og med tredjealbumet «Aimless Mary» fra 2015 har Olaf Olsen sittet på trommestolen. Nicolai Hængsle på el-bass og David Wallumrød på Hammond B3, el-piano, synth og andre tangenter.
Det er så alt for sjelden vi får høre bandlederen, Bjørn Klakegg, fra en norsk scene, så vi nesten glemmer hvilken eminent gitarist og ikke minst låtskriver vi har i denne flotte musikeren fra Grenlandsområdet. Og det på tross av at jeg får sympatiinduserte smerter i bein og rygg bare av å se ham sette seg ned i sin arbeidsstilling. Jeg hadde definitivt ikke vært i stand til å stå på egne bein etter å ha sittet slik i en slags omvendt Salvador Dali-versjon av lotusblomstens sittestilling.
Bandet slapp tidlig i år et nytt album, «Walking up that Valley», og det er så vidt jeg fikk med meg i hovedsak musikk derfra vi blir presentert for. Og ispedd noen låter Og vi vet hva vi får: Stilsikker musikk med solide røtter i landskapet som vanligvis betegnes som Canterbury-scenen og britisk progrock, særlig der musikken etter hvert dro seg mot jazzens verktøy på 1970-tallet. Tenk midtveis mellom Procol Harum, ELP, med et godt ankerfeste blant annet i de to diametralt forskjellige galskapende sfærene til Soft Machine og Robert Wyatt på den ene siden og (p)sykedeliske metamorfoser fra Syd Barrett.
Jeg vet om få andre el-bassister som kan spille så funky medrivende og så velformulert harmonisk og melodisk som Hængsle. Det er makt i de svingende strenger! Wallumrøds orgelspill er nærmest kanonisk i sin form og uttrykk. Det er f…n så tøft. Olaf Olsens trommespill, med hans utstrakte arbeidsveier fra skinn til cymbaler, håndløper flere kilometer hver konsert enn noen andre trommiser jeg vet om. Men spillet er fortreffelig, på alle mulige måter.
Men det er sjefen sjøl som skinner, minst klart og tydelig som Rigel og Betelgeuse på den høstlige stjernehimmelen som nå viser seg klarere og klarere etter som mørket senker seg mot vinteren. Det er en fargerik og kraftfull Melkevei som strømmer ut av hans gitar og hans stemme.
For ikke mange årene siden, på en Needlepoint-konsert var det at Klakegg for aller første gang våget seg til å synge på en konsert. Han hadde det verre enn noensinne før, foran denne konserten i 2012. Hans egenproduserte jukselapper med illustrative framstillinger av tekstene er designet for å fokusere på her og nå, er et sentralt virkemiddel.
Og takk for det, sier vi. For en ting er sikkert, at Klakegg måtte bli godt over de femti før han våget seg til å synge sine egne tekster, viser bare hvor mye god musikk vi har gått glipp av … i årene før dette skillet.
Det er bare så synd at lydanlegget i Gamlekinoen ikke evner å formidle Klakeggs vokal slik at tekstene kommer fram. Når jeg opplever at hans gitar i tillegg til tider ligger alt for lavt i miksen, og at dermed vesentlige elementer av Needlepoints strålende musikk blir borte, blir jeg skuffet. Nei, ikke skuffet, for det er allikevel en heidundrande flott forestilling. Det er bare det at det siste lille løftet ville ha skrevet denne konserten inn i himmelen.
Neste gang Needlepoint spiller i nærheten av deg, så ikke nøl. Og ikke takk meg etterpå for å ha oppfordret deg. Takk Bjørn Klakegg og de tre musikantene han har med seg, og som til sammen skaper progressiv godt musikk!
Groovande konseptkunst (LM)
Øyvind Skarbø er ein multikunstnar som fleire gonger har iscenesett musikalske prosjekt, men det spørs om ikkje skulekorpskonseptet tek kaka. To plater på Hubro er det blitt, og det var besetninga (Signe Emmeluth, Eirik Hegdal, Stian Omenås, Ivar Grydeland, Chris Holm) frå siste plata Dugnad Skarbø hadde teke med til Voss i tillegg til Jaga-medlem Erik Johannesen på trombone. I tillegg til hovudinstrument dobla dei fleste på elektronikk.
Musikken er ofte bygd opp om korte intrikate og kontrasterande tema med ein underliggjande stram groove. James Brown er nok ei inspirasjonskjelde vil eg tru. Musikken kan også til tider minna om Steve Colemans M-base-konsept. Låtane flaut over i ein annan med svevande introar og ditto coda. Berre i førekant av siste låten fortalt Skarbø litt om bakgrunnen sin frå Stranda skulekorps og spesielt vitjinga på korpsfestivalen på Voss i 1992.
I dette ensemblet er det improvisatorisk sprengkraft, og innimellom kom det nokre solide meldingar, men eg sat med ei kjensle av at det improvisatoriske potensialert blei for lite brukt.
Dans med Jaga Jazzist (JH)
Jeg har vært skeptisk til konsertene med Jaga Jazzist de siste par gangene jeg har hørt dem. Og grunnen er enkel, svært enkel. Disse konsertene har vært under pandemiske reguleringer om sosial distanse og ulovlig bevegelse. Den energitrøkken dette bandet når det står på scenen representerer krever, fordrer, ja, rett ut sagt forlanger kroppslig frigjøring. Denne musikken puster ikke i våre ører uten at publikum kan puste ut i, leve i, være i musikken, med både sjel og kropp. Ett av to er ingenting, to er alt.
Dette fikk vi til fulle demonstrert på denne midnattskonserten som avsluttet første dag i den førtiåttende Vossa Jazz. På dette tidspunktet visste vi at vi gikk inn i den siste natten med koronarestriksjoner. Lørdag kl. 16.00 var det tilbake til normaltilstanden. Men fortsatt gjaldt restriksjonene i Vossasalen denne fredagsnatta.
Over et skjellett av Jagas siste album «Pyramid» med de fire låtene «Tomita», «The Shrine», «Spiral Era» og «Apex», hadde de så strødd et utvalg av låter fra de to foregående studioalbumene, «Starfire» og «One-Armed Bandit». Vi ble servert «Big City Music», «Bananfluer overalt», «One-Armed Bandit» og «Oban», strødd over musikken fra «Pyramid».
Midtveis i programmet, da de dro i gang med «One-Armed Bandit» løsnet noe hos publikum. I løpet av kort tid var plassen foran scenen ryddet for stoler og blitt til et dansegulv. Vi var rett tilbake til tiden forut for 12. mars 2020. Og umiddelbart tok bandet av og så seg ikke tilbake.
Det løsnet hos mange publikummere, der ingen arrangementsansvarlig lenger så det nødvendig å gripe inn. Og det løsnet noe i musikantene på scenen. Plutselig levde musikken i rommet, plutselig levde rommet. Vi levde! Det groover, det danser, det puster, vi er i et nu(tt) house. Det er bærre lækkert!
Det er et kollektivt sound og et kollektivt uttrykk i dette bandet. Men jeg må allikevel framheve et pr navn. Først og fremst kommandør av den Jagaistiske orden, Lars Horntveth. Noen må snart lage en statue av denne beskjedne mannen med de store talenter. Broder i ånd, sinn og kropp, Martin Horntveth. Det er så stødig, så treffsikkert, uten å bli metronomisk dødt, det som skjer gjennom hans hender og føtter. Og også det visuelle: Hva denne mannen er laget av vet jeg ikke, men filmen av hans spill og bevegelser ruller kontinuerlig for mitt indre øye. Erik Johannesen leverer et par soli som virkelig sørger for å påpeke at det med dette ofte undervurderte, og til tider latterliggjorte jazzinstrumentet fortsatt går an å skape god musikk.
Lørdagen var de satt opp med konsert på Rockefeller i Oslo, den første post-pandemiske konserten i dette gedigne lokalet. Jeg vil tippe det tok helt av! Skulle nesten ønske jeg kunne være der. Men på den andre siden, livet er særs godt å leve på Vangen.
Tekst: Johan Hauknes (JH), Jars Mossefinn (LM) og Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie
Fliflet/Hamre v/Gabriel Fliflet og Ole Hamre
Rolf-Erik Nystrøm med Fliflet/Hamre
Thea Hjelmeland med Fliflet/Hamre
Hildegunn Øiseth Quartet
Hildegunn Øiseth
Magne Thormodsæter i Hildegunn Øiseth Quartet
Per Oddvar Johansen i Hildegunn Øiseth Quartet
Gard Nilssen
Petter Eldh i Gard Nilssen Acoustic Unity
André Roligheten i Gard Nilssen Acoustic Unity
