FØRDEFESTIVALEN, FØRDE, 3. OG 4. JULI 2024, DAG 1 OG 2: Førde er en by på Vestlandet av Norge, som kanskje er mest kjent for stedet innerst i fjorden hvor man har en relativt heftig debatt om sjødeponi for gruveavfall. Tidligere var det en egen kommune, men fra 2020 ble de en del av Sunnfjord kommune. Byen hadde per 1. januar 2023, 10 535 innbyggere, og fikk bystatus i 1997, da alle tettsteder og bygder over en viss størrelse i Norge fikk lov til å kalle seg by.
For mange av oss blir Førde gjerne omtalt som «Block Watne-helvetet», for byen har vokst mye de senere årene, og overalt hvor du beveger deg i bykjernen, får du utsikt over de karakteristiske Block Watne-eneboligene mellom forretningsgårdene, som ligger som en bastant ring rundt det relativt «håpløse» bysentrumet. Og dette bysentrumet er en historie for seg selv. Det er mange år siden jeg var her sist, og mye har skjedd. Men om denne byen i det hele tatt har noen som helst ansatte som kan kalle seg byplanleggere eller avdeling i byråkratiet som steller med bygningsskikk, bygningstradisjon og en velfungerende bykjerne, så har den eller de sovet veldig lenge i timen. For et mer kaotisk og planløst bysentrum skal man sannelig lete lenge etter. Vi har døpt byen for «Gotham City», den oppdiktede byen hvor Supermann regjerte «over there». Og er det noe dette bysentrumet trenger, så er det en Supermann, som kunne gjort noe med den usigelig håpløse blandingen av 50 og 60-tallsarkitektur, sammen med moderne arkitektoniske bygg som overhodet ikke passer sammen. Men vi skulle oppholde oss mesteparten av tiden innendørs, så vi får bære over med «byggeskikken».
Men Førdefestivalen er det orden på! Festivalen ble grunnlagt i 1990 og fokuserer hovedsakelig på folkemusikk og verdensmusikk. Den tiltrekker seg artister fra hele verden, og tilbyr konserter, workshops, seminarer og andre kulturelle arrangementer gjennom den korte uka den arrangeres. Den er kjent for å være en viktig arena for å fremme både norske og internasjonale folkemusikktradisjoner, samt å være et sted der musikere fra ulike kulturer kan møtes og samarbeide. Den tiltrekker seg et internasjonalt publikum og bidrar til å fremme interkulturell forståelse gjennom musikk. Og siden starten har de vokst til å bli kanskje det viktigste kulturarrangementet i Sogn og Fjordane.
salt peanuts* sin utsendte har vært på festivalen en gang før, men det er mange år siden, og mye har skjedd siden den gang. Så det var med relativt store forventninger jeg ankom byen, etter en lang busstur, med ikke mindre enn 151 stoppesteder (heldigvis stoppet ikke bussen på alle), inkludert ett buss-skifte på veien fra Voss denne onsdagen. Jeg ankom byen relativt sent på ettermiddagen, så det var begrenset hva jeg fikk med meg av musikk den første dagen av festivalen. Men noe rakk jeg heldigvis å få med meg. Så etter innkvartering på hotrellet med det velklingende navnet Scandic Sunnfjord Hotel & Spa, hvor kunstverk av de lokale kunstnerne Oddvar Torsheim og Ludvig Eikaas pryder veggene på hele hotellet. Min etasje var viet de morsomme og ettertenksomme bildene til Torsheim.
Og på grunn av at det ble med en konsert den første dagen, har jeg valgt å slå sammen dag 1 og dag 2 av festivalen.
Vi startet samisk
På grunn av sen ankomst etter en fantastisk vakker bussreise, hvor man nesten følte seg som om man reiste gjennom en «sveitserost», med utallige tuneller, særlig fra turistfella Flåm, hvor buss- og turistkaoset var totalt, til vi kjørte langs Jølstravatnet og nærmet som reisens slutt. Og da jeg igjen sjekket programmet, hvor jeg hadde forberedt meg, og gledet meg til å høre den norsk/svenske trioen Mojna, oppdaget jeg at deres konsert denne kvelden ikke var i Førde, men i Florø, som ligger relativt langt fra festivalbyen. Så da kunne jeg enten velge mellom kunstvandring med AGB (Alt Går Bra) i Sogn og Fjordane museum, eller vente til klokken 21:00, for å høre den samiske artisten Lávre på klubbkonsert på det flotte klubblokalet Larris Scene Scandic Sunnfjord Hotell & Spa. Så da ble det tid til en «cowboystrekk» uten omvisning på kunstutstillingen (som jeg lover å komme tilbake til senere).
Lávre Johan Eira er en ung samisk artist og musiker fra Kautokeino, som er opptatt av å bearbeide den tradisjonelle joiken. Han er en ung, samisk musiker «som balanserer tradisjon med nyskaping og strekker seg på tvers av sjangere og gererasjoner», som det står i programteksten. Det musikalske uttrykket er sterkt forankret i den samiske joiketradisjonen, samtidig som han utforsker og søker etter nye impulser.
På hans debutalbum, Vuložat, som grovt kan oversettes med de, eller det som bor under, har han samlet låter med både tradisjonell joik og samtidsjoik. Albumet er, ifølge programmet, «et resultat av mange år med indre arbeid der han har reflektert over sin egen, personlige mytologi, på samme tid som han har gjort et dypdykk i det historiske opphavet til det samiske folket».
Med seg på denne konserten hadde han perkusjonisten Jakop Janssønn og keyboardisten Eirik Fjelde, mens han selv sang og spilte akustisk gitar. Han valgte å introdusere musikken på engelsk, noe som var en god idé, siden det var mange internasjonale gjester til stede. Men skal han gjøre det, så skal det være profesjonelt og bra, noe jeg ikke syntes introduksjonene var denne kvelden. De ble egentlig litt for «kjelkete» og amatørmessige. Men det var ikke introduksjonene vi var der for å høre, men musikken. Men det tok relativt lang tid før jeg virkelig fikk sans for det jeg hørte.
Lávre har en relativt lys sangstemme, som jeg ikke fikk helt tak på i starten. Men plutselig, mot slutten av settet, joiket han (i alle fall kalte han det en joik, men jeg er ikke helt sikker) som han fortalte kom til han fra en stein, og da var det (nesten) som å høre Neil Young i akustisk versjon. Låten kunne mer enn gjerne vært laget av den godeste «sjefsrockeren» fra Sambandsstatene, og det var noe inderlig og ekte i fremførelsen som jeg likte. Men bortsett fra den, så syntes jeg konserten ble veldig «løs» og ustrukturert.
Men han hadde med to utmerkede musikere som fulgte han hele veien, noe som ikke kunne være den enkleste jobben, siden hovedpersonen, etter min mening, ikke klarte å «styre» konserten godt nok.
Så var vi i gang andre dag
Torsdagen starter med at jeg traff flere gamle, internasjonale venner, som var her på et internasjonalt program som skulle vise fram festivalen for utlendingene. En god idé, som gir den norske musikken flere åpninger til spillejobber og oppdrag i andre land. Deretter var det «artist-talk» med to av de musikerne vi skulle få høre senere på dagen, den japanske koto-musikeren Karin Nakagawa og den norske hardingfelemusikeren Erlend Apneseth.
Inderlig japansk/norsk møte
Karin Nakagawa har akkurat utgitt plate (kun digitalt) med den norske trompeteren Arve Henriksen, en plate som om få dager vil bli anmeldt på salt peanuts*. Hun er født i Tokyo og oppvokst i Ibaraki i Japan. I dag bor hun i nærheten av Burghausen i Tyskland og i Yokohama i Japan. Hun kommer fra en familie av musikere, og begynte å spille piano da hun var tre år gammel, og begynte med det japanske nasjonalinstrumentet, den 25-strengs kotoen i 12-årsalderen. Og allerede som 14-åring, gjorde hun sin første koto-konsert. Etter endt utdanning ved Tokyo University of Arts, begynte hun å gjøre jevnlige, folkloristiske konserter på sin 25-strengs koto, og hun har søkt nye uttrykksmåter ved å jobbe med forskjellige musikere innenfor forskjellig musikk, og utvikle sin egen sangstil i prosessen. Og i dag er hun en av de svært få ekspertene på 25-strengs koto.
Erlend Apneseth kommer fra «nabolaget» til Førde, fra vakre Jølster. Foruten folkemusikken har han fordypet seg i improvisasjon og alternative klang og pizzicatoteknikker, og gjort en rekke samarbeidsprosjekter med musikere, teatre, orkestre, dansere og poeter. Han har mottatt flere priser, samt fem nominasjoner til Spellemannprisen.
Han debuterte med soloplata Blikkspor i 2013, og i 2016 kom hans første album med Erlend Apneseth Trio, som for øvrig består av Øyvind Hegg-Lunde på trommer og Stephan Meidell på gitar og elektronikk. Det andre rommet fikk gode kritikker i Norge og internasjonalt. I 2016 skrev han bestillingsverket Nattsongar til Førdefestivalen for en kvintett bestående av Ole Morten Vågan, Hans Hulbækmo, Erik Rydvall og Stein Urheim.. Musikken fra bestillingsverket ble gitt ut som album med samme navn i 2017. Dette albumet samt trio-albumet Åra ble begge nominert til Spellemannsprisen 2017, i henholdsvis folkemusikk/tradisjonsmusikk og åpen klasse. Han mottok Rolf Gammlengs pris i klassen musiker i 2018, og ble tildelt arbeidsstipend som Årets fylkeskunstner i Buskerud 2019. Ellers har han gjort trio-albumet Salika, Molika hvor også med blant andre Frode Haltli, og i 2020 kom hans sjette studioalbum Fragmentarium, fulgt opp av trioalbumet Lokk i 2021, og soloalbumet Nova i 2022. Han har også gitt ut et duo-album med folkesangeren Margit Myhr (Slåttesong, 2021).
Apneseth har komponert musikk for film, teater, dans og musikalske ensembler i flere sjangre, samt skrevet en rekke bestillingsverk. Han har vært solist med flere av de ledende orkestrene i Norge, og også selv skrevet musikk for blant annet kammerorkester i samarbeid med komponisten Ørjan Matre (Kildeskrift – Det Norske Kammerorkester 2021). Han er utdannet ved Ole Bull Akademiet på Voss, og bor nå i Ål i Hallingdal.
Og for en konsert det ble! De to hadde samarbeidet om et program som inneholdt komposisjoner av de begge. Og vi la raskt merke til hvor godt den norske folkemusikken fungerte sammen med den japanske. Apneseth spiller ikke kun tradisjonell, norsk folkemusikk, men krydrer musikken med egne «innfall» og komposisjoner, og når han spilte pizzicato sammen med kotoen var det omtrent som siamesiske tvillinger. Han er en utmerket hardingfelespiller som «strekker» folkemusikken til nye «områder», mens Nakagawa fremfører den japanske koto-musikken på en måte som går rett i hjertene på lytterne.
Ett godt bilde på hvordan hun sjarmerte publikum i senk, var da hun mellom hver låt måtte stemme kotoen i nye «skalaer», som tok sin tid, men det gjorde ingenting. Vi er vant til at det kan ta litt tid å stemme en hardingfele, men det er ingenting i forhold til å holde kotoen i «vater». Og sammen ga de oss en time himmelsk vakker musikk vi (nesten) aldri har hørt maken til tidligere. Og de to fikk ikke slippe unna før de hadde gjort en utrolig vakker kjærlighetslåt fra Japan som ekstranummer. Dette er musikk vi vil høre mer av! Det er ikke bare et ønske, men ett ufravikelig krav!
Opningskonserten
I Førde blir det arrangert en rekke konserter før den offisielle åpningskonserten. Men nå benket vi oss til i Idrettshallen i Førdehuset, en konsert som ble en manifestasjon over mangfoldet i festivalprogrammet.
Her fikk vi høre den utmerkede perkusjonstrioen groove& fra Sør-Korea, med tre unge damer som trakterte tradisjonelle, koreanske perkusjonsinstrumentene på en frapperende måte, den canadiske bassisten Cédric Dind-Lavoie som presenterte «stemmer fra fortida» med autentiske lydopptak fra tidligere tider, og med utmerket musikalsk følge av fiolinisten Alexis Gardette Chartrand, den svensk-boende koraduoen Sousou & Maher Cissoko, den kurdiske tempurmusikeren (en tre streng «gitar») Ali Doğan Gönültaş sammen med Firat Cakilci på klarinett og Ali Kutluturk på perkusjon, Lávre fra Kautokeino, som vi har omtalt tidligere, «ørkenmusikk» med Aziza Brahim fra Vest-Sahara og Spania (som vi kommer tilbake til litt senere) og norske Gjermund Larsen Trio med Larsen, som alltid leverer strålende felespill, sammen med Andreas Utnem på trøorgel og Sondre Meisfjord på bass. De fleste av disse musikerne kommer vi nærmere tilbake til senere, etter at de har gjort sine egne konserter. Det hele ble sydd sammen på en humoristisk og utrolig fin måte av konfransier Liv Gulbrandsen, som hadde den fullsatte Førdehallen i sin hule hånd, som om hun aldri har gjort annet.
Dette er en utmerket anledning for det gjestende publikum (og de fastboende) til å sjekke ut programmet, og plukke ut hva man vil høre i de kommende dagene. Og vi lover å komme tilbake til flere av dem senere. Og på formiddagen får vi tillegg korte presentasjoner og smakebiter av flere av festivalartistene hver dag på Torgscena ved Elvetorget, som også er med på å rettlede publikum til å gå til innkjøp av konsertbilletter. En ytterst god idé, så lenge man booker relativt ukjente, men utmerkede artister.
«Ørkenmusikk» fra Sahara
Så bar det gjennom sentrum i regnet og tilbake til Larris Scene, for å høre den afrikanske vokalisten Aziza Brahim. Hun ble født og vokste opp i saharawiske flyktninge-leire på grensen mellom Algerie og Vest-Sahara. En tøff oppvekst som ga henne en sterk vilje.
I opptøyene som fulgte etter Marokko sin invasjon i Vest-Sahara i 1975, flyktet tenåringen Aziza til Cuba for å fullføre videregående skole og å studere musikk. På Cuba fikk hun kjenne den dype økonomiske krisen på 1990-talet på kroppen, og hun ble nektet videre musikkutdanning på universitet. På Cuba ble hun påvirket av de lokale rytmer og melodier, som man fremdeles kan høres i musikken hennes.
Livet som flyktning ble et viktig tema i Aziza Brahim sin vakre og melankolske musikk. Hun synger på hassaniya-arabisk, men også på spansk om uretten folket i flyktingeleirene opplever. Ikke bare i Vest-Sahara, men alle millioner av flyktninger på planeten.
Hun lever for tiden i eksil i Spania. Det er der hun har skrevet og speilt inn sitt sjette album, Mawja. Sangene hennes har fremdeles røtter i hjemlandet, men blikket er mer globalt.
Med seg til Førde hadde hun Aziza Brahim på vokal og tabal, Ignasi Cusso på gitar, Guillem Aguilar på bass, og Andreu Moreno på trommer. Og det var musikk fra albumet Mawja vi fikk høre.
Brahim og bandet hennes var også med på åpningskonserten. Men med kun to låter, var det vanskelig å komme med noen definitiv «dom» over fremførelsen. Men når det var snakk om en times sett var det definitivt enklere. Brahim er en vokalist som har mye og melde. Og selv om vi ikke er veldig bevandret i hassaniya-arabisk forstår vi at dette er viktig formidling for henne. Problemet er bare bandet hun hadde med seg til Førde.
Man kan si mye om Barcelona, hvor Brahim er bosatt. Det er en vakker by, og de har et utmerket fotballag. Men gode musikere er det nok dessverre altfor få av i byen. Og om det forefinnes dyktige musikere der (vi vet om flere innenfor jazzen), så hadde hun definitivt ikke klart å få de med til regntunge Førde denne kvelden. Jeg er overbevist om at det bare på Vestlandet finnes et titalls trommeslagere, bassister og, ikke minst gitarister som hadde fikset denne jobben adskillig bedre enn det Cusso, Aguilar og Moreno gjorde denne kvelden. Gitarlyden var tynn, men med relativt håpløse forsøk på å virke «heavy», bassisten kunne gått inn i et middels, norsk «coverband» og trommeslageren gjorde ikke stort annet enn å holde rytmen (hvor er Kåre Opheim når vi virkelig trenger ham)..
Og det er synd. Fordi Brahim trenger et solid komp bak seg når hun fremfører sine historier, som overgår de fleste historier de fleste av oss her oppe i Norden kan komme opp med. Hun er en ytterst viktig artist, som har mye å melde. Derfor bør hun også utstyres med det aller ypperste av musikere.
Og dette er bare begynnelsen på en kort uke med verdensmusikk i bredeste forstand. Vi vil de kommende dager rapportere fra en rekke av konsertene her i Førde, på en festival med stort hjerterom, og hvor arrangørene og de frivillige gjør oppholdet i «Gotham City» til en stor fornøyelse.
Tekst og foto: Jan Granlie
(reise og opphold er betalt av festivalen).
Selv måkene ventet på musikken
Lávre
Erlend Apneseth
Karin Nakagawa
Cédric Dind-Lavoie og Alexis Gardette Chartrand
Gjermund Larsen Trio
Gjermund Larsen
Ali Doğan Gönültaş
Aziza Brahim
