UMEÅ JAZZ FESTIVAL, DAG 2, 28. OKTOBER 2022: På andre dag av Umeå Jazz Festival fikk vi oppleve alt fra solokonserter, duoer, kvartetter og opp i det relativt store formatet. Og sjangerspredningen var nesten voldsom. Fra hard core antirasistisk, antifascistisk dødsjazz fremført av lokale «verdensstjerner», via en ytterst internasjonal versjon av Trondheim jazzorkester til den brasilianske legenden Hermeto Pascoal. Pluss at vi fikk en utsøkt duo med pianisten Kaja Draksler og trompeteren Susana Santos Silva, og en nesten historisk solokonsert med saksofonisten Lars-Göran Ulander.
Take No Prisoners
Og det startet tungt og heftig med de lokale «stjernene» i bandet Backengrillen. «Ränderna går aldrig ur», er et statement som musikerne i Backengrillen bruker. Fire musikere som alle har røtter i Umeås fantastisk mangfoldige musikkliv. Fire sterke stemmer med lokal, nasjonal og internasjonal berømmelse fra band som Refused, TEXT, INVSN, Fire! Orchestra, The Thing, The International Noise Conspiracy aldri, The End, Serpent, Final Exit og andre klassiske bandkonstellasjoner. Dette er et band med et kompromissløst og energiske uttrykk, som går rett på sak. I programmet kan man lese at «bandets premiere leverer hard støyimprovasjon med det ene beinet i Umeås klassiske HC-tradisjon og det andre i øyeblikkets inspirasjon og jazzens overraskende kraft». Og selv beskriver de musikken som antirasistisk og antifascistisk dødsjazz.
Bandet består av Mats Gustafsson på saksofoner, fløyter og elektronikk, Dennis Lyxzén på vokal, Magnus Flagge på bass og David Sandström på trommer. I tillegg hadde de assistanse på perkusjon innimellom.
Og det startet dystert og mørkt, slik konsertene hvor Mats Gustafsson medvirker gjerne gjør i starten. Han starter på fløyte, dette instrumentet vi aldri trodde «råtassen fra Umeå» noen gang skulle beskjeftige seg med. Men hans spill blir aldri fløyelsmykt og sart, slik mange andre fløytister bruker instrumentet. Her er det energi fra første tone. Så bygger de det opp til å bli hard core rock over få akkorder, med rockebandet i god kombinasjon med Gustafssons barytonsaksofon, som nesten høres ut som om han med lungens kraft forsøker å rette ut det store hornet.
Vi får tung rock, ikke ulikt mange av de andre prosjektene Gustafsson involverer seg i, og lenkene tilbake til for eksempel The Thing er kort. I tillegg er det mye Fire! Orchestra! i grooven i Backengrillen (som er det folkelige navnet på krematoriet i Umeå), og det er ingen tvil om at det er Gustafssons tunge «riff» som er grunnelementet i bandet. Men så er jo også Gustafsson en hard core-rocker innerst inne. Og i dette lokale bandet får han virkelig utløp for all energien som bor i kroppen.
Legenden fra regnskogen
Så var det omsider tid for å høre den brasilianske legenden Hermeto Pascoal. Han ble født 22. juli 1936, og er multiinstrumentalist, komponist og en legendarisk bandleder. Han mestrer flere blåseinstrumenter, pluss piano, gitar, kontrabass, tekanne (!), perkusjon og trommer. Den første plata han dukket opp på var med bandet Quarteto Novo, en søramerikansk jazzkonstellasjon, som endret navn fra Trio Novo da Pascoal kom med. Tidligere hadde han blant annet spilt med Walter Santos på LPen Caminho i 1965. Musikere som John McLaughlin, Duke Person, Antonio Carlos Jobim, Gil Evans og mange andre har enten spilt med Pascoal eller tolket musikken hans. Han har samarbeidet med både Københavns og Berlins symfoniorkester, og skrevet tre symfonier. Musikken han ble kjent for kan beskrives som avantgarde, med sterke påvirkninger fra både jazz, klassisk musikk og fremfor alt søramerikanske musikkformer. Og opp gjennom årene har man hørt fantastiske historier om hans konserter – hvor han tar i bruk en del «spesielle elemtenter» i musikken, for å få fram sine egne ttrykk og lage de showene han gjerne vil.
Men Pascoal begynner å bli en voksen mann. Han er ikke lenger like «rask på foten» som i sine velmaktsdager, men han styrer fremdeles bandet med myndig hånd.
På den lange turneen han nå er ute på, har han med seg Itiberê Zwarg på el.bass og perkusjon, André Marques på piano, flöyte og perkusjon, Jota P på saksofoner og fløyter, sønnen Fábio Pascoal på perkusjon, og Ajurinã Zwarg på trommer og perkusjon, mens «sjefen sjøl» spiller keyboards, accordeon, tekanne, bassfløyte og masse annet.
Man kan si mye om de politiske forholdene som råder i Brasil om dagen. Og i disse valgtider der borte, er det kanskje viktigere enn på flere år å ta til motmæle mor «Sør-Amerikas Donald Trump», Jair Bolsonaro. Og jeg tror vel ikke Bolsonara har sørget for gode pensjonsordninger for så mange av innbyggerne i landet, slik at en legende som Pascoal nok må ut på lengre turneer for å få «salt i grøten».
Og det syntes jeg denne konserten bar preg av. Her hadde han med et helt ok band, som forstår musikken og de flotte komposisjonene til Pascoal, og fremfører låtene på en «røddig» måte. Og selv bidrar han med små innspill, som han vet at publikum vil ha, blant annet med å spille på tekanne. Og det fullstappede Idun, festivalens største sal, fikk akkurat det de ønsket seg – en legende i fri utfoldelse med brasiliansk musikk på et helt greit nivå. Men salt peanuts* sin utskremte ble fort lei, og kanskje hadde jeg gjennomskuet «showet», og følte at mye av musikken ikke var «ekte», men et slags musikalsk teater.
En utrolig samspilt og kreativ duo
Etter konserten med Pascoal bar det raskt inn i Jazzlabbet, festivalens minste lokale, for å høre to av våre absolutte favoritter – den portugisiske, nå Stockholms boende, trompeteren Susana Santos Silva og den slovenske pianisten Kaja Draksler (hovedbildet).
Jeg har fulgt de to gjenneom mange år, siden jeg første gang hørte de i hvert sitt band under 12 Points-festivalen i Porto for mange år siden. Etter det har de to funnet hverandre, utviklet seg mye musikalsk, og flyttet henholdsvis til Stockholm (Santos Silva) og Amsterdam og København (Draksler). Nå har Draksler flyttet hjem til Slovenia, men, til trøst for alle i København, så ser ikke bort fra at hun en dag vil vende tilbake til byen. De senere årene har begge vært involvert i en rekke spennende, musikalske prosjekter, og tidligere har du utgitt platen This Love sammen, på Clean Feed, (anmeldelse kan du lese HER), og denne konserten var en slags slippkonsert for deres nye plate Grow på Intakt Records, som anmeldes på salt peanuts* den 11. november).
Dette er to musikere som nesten er «støpt i samme form» musikalsk. De kommuniserer på et nesten overnaturlig plan, med Drakslers kreative og nydelige, moderne pianospill, hvor hun er både utenfor og inne i pianoet. Hun legger noen underliggende «dronelyder» ved hjelp av elektroniske elementer inne i pianoet, mens hun boltrer seg lekent over tangentene, mens Santos Sulva gjør (nesten) alt som er mulig å gjøre med og på trompeten. Og sammen blir dette moderne improvisasjonsmusikk som er spennende, fascinerende og som gleder en gammel «skrott».
Trøndere fra hele verden
Hvert år inviterer Umeå Jazz Festival Trondheim jazzorkester (TJO) til å fremføre ett av sine seneste prosjekter for det nord-svenske publikum. Og ved disse besøkene har man virkelig fått møte det store spennet i reportuaret til det store ensemblet. De har vært her med Chick Corea, med Alf Hulbækmo og med flere av de beste prosjektene de har laget. I år var det tid for å møte ensemblet med vokalisten Marianna Sangita Angeletaki Røe og hennes gresk/norske prosjekt Σπίτι/Hjem. Dette er kanskje TJOs mest internasjonale prosjekt som tar for seg Marianna Sangitas oppvekst, som var omgitt av gresk tradisjonell musikk. Gjennom hele livet har hun vært åpen for møter med musikk fra ulike kulturer. Og nå har hun fått muligheten til å sette sammen sitt drømmeprosjekt. Med musikere fra ti forskjellige nasjonaliteter, med et lydbilde som inkluderer oud, saz, tablas, jojk, trekkspill, saksofon, tuba, etc., blir resultatet en fascinerende musikalsk smeltedigel som representerer helt nye sider av Trondheim Jazzorkester og deres allerede brede repertoar av mangfold.
Jeg fikk dessverre ikke hørt hele denne konserten. Men den sekvensen jeg fikk med meg var strålende! Med Marianna Sangita som bandleder, perkusjonist og vokalist sammen med Efrén Lopez på oud, hurdy gurdy, laouto, gitar og perkusjon, Ina Sagstuen på vokal elektronikk og perkusjon, Risten Anine Gaup på vokal (og joik), Mira Tiruchelvam på fløyter, Sissel Vera Pettersen på altsaksofon og vokal, Jonas Cambien på saksofon og synth, Inger Hannisdal på fiolin, Oluf Dimitri Røe på fiolin og vokal, Jovan Pavlovic på accordeon, Joel Ring på cello og bass, Heida Karine Johannesdottir på tuba, Sanskriti Shrestra på tablas, Martin Langlie på trommer og David Solheim som utmerket lydmann, fikk vi en drivende, nyskapende og energisk konsert hvor man snudde opp ned på den musikken vi vanligvis hører fra Hellas («Zorba» etc.), i turistversjon, og med instrumenter fra hele verdensmusikkscenen sammen med jazzinspirasjon og –tradisjoner. Og i front troner Sangita med stor myndighet, og med overlegen kontroll over alle musikerne og detaljene som ligger i arrangementene og improvisasjonene. Og til å styre denne gjengen lydmessig, gjorde David Solheim på en fremragende måte.
Alene hjemme
Saksofonisten Lars-Göran Ulander kommer fra Umeå, og har siden tidlig på 60-tallet vært en aktiv, og viktig person for å bringe frijazzen inn på den svenske jazzscenen. Allerede som medlem av Lasse Lystedts ulike grupper markerte han hvor listen skulle ligge. Siden han trakk seg fra jobben som mangeårig leder for Jazzradion i Sveriges Radio P2, har han jevnlig vendt tilbake til klubbscenene i Sverige, men også mye i København, hvor han de senere årene har vært å høre med trommeslageren Kresten Osgood, men han har også spilt med musikere som Magnus Broo og Paal Nilssen-Love (han heter ikke Pål Nilsen-Love, slik det står i programmet). Og å høre Ulander solo er ikke noe som skjer hver uke, hver måned eller hvert år, så dette var en sjelden begivenhet man bare måtte få med seg.
Om i underkant av ett år fyller han 80 år (han er født den 8 juni 1943), og noen bedre 80-årsgave kunne han kanskje ikke fått fra Umeå Jazz Festival, enn å bli invitert til å spille solo i Jazzlabbet, for et eksklusivt og svært lyttende publikum.
For en del år siden besøkte jeg jazzfestivalen i Västerås. Der fikk vi høre et solosett med den tyske frijazzlegenden Peter Brötzmann i et kunstgalleri. Brötzmann og hans altsaksofon – intet annet. Og å høre Ulander i går kveld, var som et slags deja vu fra opplevelsen i Västerås. For altsaksofontonen til Ulander er ikke så veldig ulik Brötzmanns, selv om Ulander ikke er like «skarp» i uttrykket som Brötzmann. Men måten å improvisere på har de mye til felles. Og det settet vi fikk fra Ulander, besto av mange ulike sekvenser som ble delt inn i to deler, pluss et ekstranummer, hvor Ulander fikk vist mange av sine tanker rundt den frie improvsasjonen. Og hele veien var det variasjon, spennvidde og deilig og fritt spill, som gledet langt inn i margen. En legendarisk solokonsert, med en av de viktigste saksofonistene Sverige har skapt, og som var Mats Gustafssons første mentor og inspirasjonskilde.
Etter denne konserten var det egentlig ingen grunn til å kaste seg over enda en konsert. Så med Ulanders altsaksofon i bakhodet var det bare å komme seg over gaten, inn på hotellet, og «sprette» en god barolo før natten inntok hode og sjel.
(Reise og opphold for salt peanuts* sin utskremte er betalt av festivalen)
Tekst og foto: Jan Granlie
Mats Gustafsson i Backengrillen
Bakkengrillen
Kaja Draksler
Susana Santos Silva
Hermeto Pascoal
Marianna Sangita
Trondheim Jazzorkester
Lars-Göran Ulander
