JAZZCUP, KØBENHAVN, 17.-18. JANUAR 2020: I reportasjen om torsdagens arktiske rundreise med Kristian Blak og bandet Yggdrasil, nevnte vi at resten av weekenden kom til å bli sterk, og ikke minst, uvanlig, i JazzCup i Gothersgade i København. Og etter å ha overvært konsertene fredag og lørdag, var det akkurat det som skjedde.
For det er sjelden at musikken i JazzCup er såpass moderne som den var denne weekenden. Og så lenge man tar sjansen på å gå litt utenfor det man vanligvis booker, så er sjansen for at det dukker opp dyktige musikere som er med på å trekke nye publikumere til spillestedet, som også oppdaget at JazzCup er en sjeldenhet blant de gjenlevende, danske platesjapper.
Det startet fredag med trommeslageren Kresten Osgood Kvintet. Et band som i utgangspunktet spiller musikk fra, i hovedsak, 60- og 70-tallet, skapt av musikere fra USA som ikke nådde de største salgstallene. Og at det er mange skjulte skatter i undergrunnsjazzen fra denne perioden er sikkert.
Osgoods kvintet består av han selv på trommer, pianisten Jeppe Zeeberg, bassisten Matthias Petri, saksofonisten Mads Egetoft og trompeteren Erik Kimestad. Det var nok Osgood som hadde plukket fram låtene, og for en ivrig og svært kunnskapsrik platesamler som Osgood, har han hatt et hav av gode komposisjoner og velge i. I fjor kom de med sin første innspilling, «Kresten Osgood Quintet Plays Jazz» (ILK), en plate som vår anmelder Eyal Hareuveni likte godt (les anmeldelsen HER). Og mye av den musikken vi fikk denne fredagen var hentet fra denne platen. Vi fikk mange kompossjoner av pianisten Elmo Hope, den fine komposisjonen «Monk Funk» av Jerome Cooper, Osgoods hyllest til John Tchicai med tittelen «Tchicai in Heaven», og mye, mye mer.
Og hele veien var det et tett og fint samspill mellom de fem musikerne, hvor tenorsaksofonist Egetoft utmerket seg spesielt med heftig, intenst og kreativt spill. Nå er det en god stund siden trompeter Kimestad spilte konsert sist. Han ble nemlig far i begynnelsen av desember, (salt peanuts* gratulerer), og mesteparten av tiden har gått med til å dyrke farsrollen. Derfor var han kanskje litt rusten i starten (han ankom spillestedet tre minutter før bandet skulle på), men etter et par låter satt trompetspillet som det skulle, og de to blåserne ledet an i en svært bra ettermiddag. Matthias Petri er en skikkelig kameleon på bass. Og han er i ferd med å etablere seg godt inn i den danske basshistorien med mange positive utropstegn, mens Zeebergs pianospill alltid er kreativt, nyskapende og deilig. Og når Osgood er i godlune som han var denne ettermiddagen, med utrolig presist spill, og selv om det kan låte løst og fritt innimellom, er han hele tiden på plass akkurat der han skal være.
Nå har jeg hørt denne kvintetten noen ganger de senere årne, og jeg tror aldri de har vært bedre enn de er akkiurat nå. Og da de gjorde den nydelige Johnny Dyani-låten «Magwaza» fra det utsøkte albumet «Witchdoctor’s Son» (Steeple Chase, 1978), var denne anmelderen mer enn fornøyd. En deilig ettermiddag!
Så var det lørdag, og nok en overraskelse i JazzCup. Da skulle vi møte duoen Dream A World, (bildet), som består av trompeteren og flugelhornisten Thomas Fryland i selskap med gitaristen Hasse Poulsen. Vi fikk to sett med duetter de to har hatt et nært forhold til over mange år. De to har hatt duoen gående i mange år, men siden Poulsen er bosatt i Paris, så er det ikke så ofte de kan møtes for å spille sammen. Sist de spilte på en scene i Danmark var under Aarhus Jazz Festival i fjor. Så det var nærmest en begivenhet å møte de to i JazzCup denne ettermiddagen.
Musikalsk var mye av musikken bluesbasert. Men vi fikk også kjente poplåter gjort på duoens egen måte, som foreksempel Boris Vians «Le déseteur» («Herr President» på norsk som mange i Norge vil kjenne fra Birgitte Grimstads settliste), Pink Floyds «Another Brick In The Wall», Leonard Cohens «Halleluja», John Lennons «Imagine», og når de avrundet med «What A Wonderful World», så var det overraskende godt besøkte JazzCup mer enn fornøyd.
Personlig syntes jeg kanskje det ble litt mye med to lange sett, stort sett med mer eller mindre kjente pop- og blueslåter, men de fremførte dem på en ytterst sjarmerende og personlig måte. Fryland er en god trompeter og flugelhornist, med en litt «slurvete» tone, særlig i trompeteren, et godt stykke unna kolleger som for eksempel Chet Baker. Poulsens gitarspill er heller ikke hele tiden polert og «smuk», men han har sin egen måte å spille gitar på som passer fint sammen med Frylands spillemåte. Og sammen låter de to litt uhøytidelig og fint.
To dilige ettermiddagskonserter i JazzCup, som sammen med torsdagens ekstrakonsert med Kristian Blak og Yggdrasil, nærmest ble en egen, liten jazzfestival på JazzCup.
Tekst og foto: Jan Granlie
