OSLOJAZZ, DAG 2, MANDAG 12. AUGUST 2024: Fra vakre miniatyrmalerier som varmer langt inn i sjela til ambient minimalisme som svever i en tåke av mesmeriserende lys. Mandagen viser virkelig fram bredden i norsk improvisert musikk på høyden av en musikalsk gullalder. Dessverre også en gullalder som i den allmenne offentligheten er totalt ukjent. Men det er en sak vi kommer tilbake en annen gang.
I dag skal vi bare nyte hvor vi er, og reflektere over hvordan vi kom dit. Utgangspunktet er mandagens konserter med to norske band: Det ene bandet, André Roligheten 5, er et ganske nytt med røtter til en stor og tung jazztradisjon der den gode melodien står i sentrum. Det andre bandet, Supersilent, har gledet oss med sine avant/støy/ambiente vegger av lyd og dvelende minimalistiske strukturer som organisk fletter seg sammen og fra hverandre, ut i det store ukjente universet.
Fra kaos til kosmos — and back again
To svært ulike musikalske uttrykk, men som har én vesentlig ting felles, et driv til og en jakt etter å finne nye innfallsvinkler, nye responsmåter. Å stadig våge å falle pladask, av å kaste seg utpå dypt vann, og stole på at intuisjonen, umiddelbare, såkalte «ubevisste» responser og reaksjoner holder deg flytende. På mange måter er det som å spille sjakk på høyt nivå. Du må stole på den treningen du har lagt ned gjennom mange år, erfaringen, kunnskapen, kroppens evne til å respondere raskt og målrettet. Og vissheten om at du kommer til å gå på bukker, men også tryggheten om at drivkraften, evnene, visjonen er nok til å kunne takle det, til å finne nye veier. Den store ulikheten er at som utøvende, improviserende musiker er du ikke i en konkurranse med en motpart, dine medmusikanter er dyktige samarbeidspartnere med store ører. – Æ’ hør’ ka’ du prøv’ å sei’!
Når bukken truer med stange musikken utover stupet og ned i fjorden langt der nede, når det magefølelsen mumler er «bukk fra oven, bukk fra bunnen / stangedes i samme stunden», da er om nødvendig din samspiller der, – Got your back, jack! Men husk også dette: «It’s not the note you play that’s the wrong note – it’s the note you play afterwards that makes it right or wrong» som Miles Davis uttrykte det en gang. Eller som Thelonious Monk sa det, «There are no wrong notes on the piano – just better choices». Og ikke minst, ‘feilfritt’, perfekt, er feil. Da er det ikke tatt risiko. Jazz og annen improvisert musikk er en risikosport.
Vi snakker ofte, vi tenker ofte, som om musikk er et endimensjonalt spektrum fra venstreekstreme uttrykksformer på den ene siden og høyreekstreme på den andre. Enkelte skribenter har også lagt på en normativ dimensjon på dette, høyre er reaksjonært, tradisjon, konservatisme, gamle former, mens venstre er revolusjonært, avantgarde, frihetlig. Friformig jazz og annen avantgardemusikk etter 1960 har blitt omtalt som ‘music deep in the leftfield’. Dagens to musikalske hendelser skjer definitivt langt ute på denne musikalske venstrekanten.
Denne analogien til det rød/blå politiske spektret har sitt utgangspunkt i den franske nasjonalforsamlingen i 1789, under den franske revolusjonen. Til høyre for nasjonalforsamlingens president satt de som støttet det gamle regimet (Ancien Régime), til venstre for ham satt de som støttet revolusjonen. Her kommer det med det et lite fun fact: Sett fra forsamlingsmedlemmenes ståsted, satt da de revolusjonære på høyre side! Så når du snakker om politisk venstre og høyre, så plasserer du altså deg selv i posisjonen til den betraktende, ikke-deltakende forsamlingspresidenten. Kanskje noe å tenke over.
Men musikk er ikke, og kan ikke reduseres til, et endimensjonalt spektrum. Du kommer ikke en gang langt nok med tre dimensjoner, ja selv ikke den relativistiske mekanikkens fire dimensjoner er nok. Den norske improviserte musikkens landskap er et mangedimensjonalt rom, kanskje til og med uendelig-dimensjonalt. Landskapet er mer å sammenlikne med et matematisk funksjonsrom, kanskje kan det til og med beskrives som Hilbertrom. Slike rom er i utgangspunktet som det tredimensjonale rommet, lengde, bredde og høyde, som vi lever i til daglig, med tiden som den fjerde dimensjonen. Se for deg et tredimensjonalt rom, så et firedimensjonalt rom (visste du at du ikke kan knyte lissene på dine Oxford-sko i fire dimensjoner? Vel, du kan heller ikke gjøre det på dine Derbys-sko! – For det finnes ikke knuter i fire eller høyere dimensjoner). Nå går vi videre; til fem, seks, sju dimensjoner, …, ta så til slutt steget ut i et uendeligdimensjonalt rom. En åpenbar generalisering og abstrahering. Og når du i Piet Heinsk forstand har ‘grukket’ det, så ser du: Det er vakkert her!
Lett å sette ord på, men som krever anstrengelse og øvelse for å kunne leve med. Det minner meg om Albert Einsteins forklaring av radioen på en av sine folkeopplysende turneer i Midtvesten på 1930-tallet, da radioen, eller ‘the wireless’, fremdeles var et ganske nytt teknologisk vidunder. – Professor Einstein, could you please explain the wireless for us? Einstein skal ha svart på denne måten: – Yes, I can. It is rather simple and obvious. I’ll explain it by comparing it to the telegraph. The telegraph is like a cat. Imagine a giant cat standing over the American continent. When you pull its tail in New York, it miaows in Los Angeles. That is essence of the telegraph. The wireless is exactly the same, just without the cat! Og Einstein har helt rett!
Å beskrive det musikalske variasjonsrommet musikken lever i, som å være med tre dimensjoner, er som å redusere alt til melodi, harmoni og rytme. Fungerer ganske godt på noen (svært få) typer musikk, forferdelig dårlig på andre. Men de steder det fungerer, så forteller det oss ingenting om musikkens kommunikative og estetiske karakteristika og egenskaper. En reduksjon av musikk til en teknisk analyse, til en «objektiv» beskrivelse, er bortkastet, irrelevant. Det viktige i musikken er mellom alle notene, mellom alle lydene, inn imellom byggeklossene. Går du til et svært mangedimensjonalt perspektiv, blir det enklere, langt enklere. Musikk er strukturert lyd. Ikke mer, ikke mindre. Det kan kreve mange dimensjoner for å beskrive disse strukturene, i slutändan er det så enkelt. Og så komplisert. Kompleks enkelhet — Enkel kompleksitet. Akkurat som livet, som verden. Den enkle helheten er skapt av, er resultatet av, en kompleks, mangesidig og stadig forandrende indre struktur. Det enkle vokser ut av det komplekse. Fra kaos til kosmos. Cherchez pas les Femmes, cherchez les Structures! Let etter strukturene, søk dem opp, studér dem.
Det er det rike, dype, vakre som befinner seg der inne i dens totalitet som gjør musikken til et så rikt og mangfoldig kommunikativt fenomen. Det er der inne at den eller de som skaper musikken – komponisten/komponistene – finner sin drivkraft, motivasjon. Blyantkomponistene, spontankomponistene, de rekomponerende og de dekomponerende. Det er der de finner den transcenderende tilstanden, der musikken skaper seg selv, der du opplever deg som formidler, som en kanal, mer enn som skaper. Det er der opplevelsen av å fly skapes, og der publikum flyr med, der vi alle forlater opplevelsen av tid og sted.
Spiritualitet kaller noen det, transe, og ekstase, kaller andre det. På klassisk gresk ἔκστασις, ex-stasis, (å bli rykket) vekk fra det stedet du står, der du fysisk er. Jeg er rasjonalist og realist ‘vet’ jeg jo at det er en reint psykologisk reaksjon til en kommunikativ situasjon, at det er en aktivitet og prosessering i mitt eget hode. Men samtidig vet jeg at det er, mentalt, ‘et annet sted’, en annen verden. Flytsonen, der alt er enkelt og går av seg selv. Dette stedet vi aldri slutter å lengte etter, lete etter, søke etter. Og hver gang vi finner veien dit, oppleves det som et under.
Det er stedet det er som et under å være. For vær ikke i tvil: Det er ikke ‘innbilt’ i den nedlatende betydningen: – It’s all in your head, sier vi, men allikevel er det ikke det. For det så mye mer enn det. For det er noe du opplever sammen med andre, opplevelsen er skapt og forsterket av den sosiale relasjonen mellom musikere og publikum. Det er et uforståelig mysterium, men allikevel åpenbart og lettfattelig. Det er der vi stemmer i, sammen med Gunnar Wennerbergs Glunten og Magistern,
Här är gudagott att vara/ O, vad livet dock är skönt./ Hör, vad fröjd från fåglars skara/ se vad gräset lyser grönt …
Ur nektarfyllda skålar kan vi verkligen dricka oss små blommor till! Etterpå kan vi bruke skålene til å spille med klinkekuler.
Klinkekulejazz
Da saksofonisten André Roligheten slapp albumet Marbles med sin nye kvintett, André Roligheten 5, uttalt på norsk vis, sto endelig Roligheten fram med sitt eget band og sin egen musikk. En eminent musiker fra Grenland og Skien, fra dette arnestedet der et stort antall store musikere har kommet fram de siste to tiårene. Grenland er et kroneksempel på viktigheten av stimulerende miljø og erfarne og kunnskapsrike mentorer som betingelser for å skape musikalske talenter med evne og vilje til å skape ny improvisert musikk.
Og for et album det ble, vår egen Eyal Hareuveni avsluttet sin anmeldelse av plata slik, «Roligheten’s big and warm tenor sax and his masculine, powerful solos send the listener immediately to the great legacy of the big terrorists of jazz. But his compositions are far from being nostalgic. The eight pieces not only juggle with ‘parallel realities’ but layer emotional melodic veins with sexy grooves and magical solos of all musicians, … all satisfying the energetic, sensual body and the curious soul. … You can also imagine this great quintet cooking during the imaginative and inspiring meeting [of] a world peace and blissful enlightenment for all Earth’s creatures».
For en kvintett: Med seg fra Grenland har Roligheten Gard Nilssen på trommer. Med eller uten brukket ankel, det denne fyren kan gjøre med cymbaler, trommeskinn og andre perkussive verktøy, er overveldende. En sterk generativ kraft på høygir, og en musikalsk presentasjon som både tydeliggjør og forsterker Rolighetens musikk. Fra Otterøya har Roligheten med seg kraftbassisten Jon Rune Strøm. I vaskemidler for klesvask var det noen kreative markedsførere som en gang i gangene på Lilleborg fant på (antakeligvis rappet fra utlandet) begrepet kraftperler: Fargede såpekorn som skulle symbolisere eksplosiv, intens vaskekraft. Bare tull, selvfølgelig. Men Strøm er tjokk full av kraftperler, jeg er sikker på at om du koplet ham til el-nettet ville energimangel ikke være et aktuelt spørsmål lenger.
Og så de to svenskene: Først Johan Lindström på pedal steel og el-gitar. ‘Nuff said! Det gnistrer i strengeleiken til Lindström. Det spraker og synger i stavene på Matthias Ståhls vibrafon. Det var en gang snakk om ‘the Burton grip’, grepet som revolusjonerte vibrafon-spillet. Et fire-køllers-grep der hver kølle kunne beveges nærmest uavhengig av hverandre. I dag er dette blitt til et grep som er sterkt som Ståhl. Hvilke linjer, det skaper en resonans, tonalt og emosjonelt med musikken i rommet. «Skjønt fra sjel til sjel det lød», som det heter i julesalmen.
Da Sonny Rollins i 1971 kom ned fra Sangerheimen på Gruveåsen i Kongsberg og traff Bobo Stenson, Jon Christensen og Arild Andersen på Gyldenløve for øvelser før konserten, spurte han enkelt og greit: – Do you guys calypso?, og dro rett i gang med hans egen «St. Thomas», en feiring av sin egen families opphav i Karibia. Det var bare for de tre unge musikerne å hive seg på.
Denne assosiasjonen er nær når bandet kommer på scenen og drar skyter ut fra startblokka med «Sonny river», førstesporet på plata. Analogien kan jo åpenbart beskrives med ett ord, opphav. Men ikke nostalgisk. Nei, det er frekt og freidig nyskapende. – Do you guys dance? – Yes, indeed.
Vi blir presentert for musikk fra albumet, og noen til, som «Telemark Tango». Jeg tror nok aldri mine besteforeldre, langtanter og andre slektninger innerst i Vest-Telemark noensinne danset tango. De danset nok heller ikke tango på klostergodset i Skien da Didrik von Cappelen overtok det i 1823. Det var ennå seksti år til tangoen ble født i Buenos Aires. Men nå danser telemarkingen Roligheten tango.
Matthias Ståhl leverer en solo som får denne anmelderen til å notere, «vackert, vackrare, vackrast»! Svenska cool’en lever, noterer jeg, på beste vis, fornyet, nåtidig, men så full av referanser.
Som ekstranummer får vi Carla Bleys «Ida Lupino», denne låta som har fascinert så mange, og som Paul Bley aldri sluttet å spille, aldri gikk lei av. Svein Finnerud Trio gjorde den, Karin Krog skapte «Break of Day in Molde» over temaet. Historien er lang. Vi får en tøff, påstående, pådrivende versjon av Bley-låta, fylt av livsglede og energi. Det er noe vakkert med fem menn i sin beste alder som presenterer et feministisk musikalsk portrett av og hyllest til en filmskaper som brøt gjennom mange glasstak, skrevet av en komponist som også til gagns kunne spille piano, som aldri aksepterte at hun kunne reduseres til å være en kvinnelig komponist.
Stille blå sanger
Supersilent har eksistert i over 25 år, etablert på en grunnmur av et band som kalte seg Veslefrekk. Det føles lenge siden. Men allikevel så nært. Særlig når vi stiger inn i det grove betongrommet som en gang hørte til den gamle tekstilfabrikken Indigo. Blå var på mange måter i perioden 1998-2005 det Club 7 hadde vært på 1970-tallet. Et møtested, et verksted, et musikalsk laboratorium og en internasjonalt anerkjent musikkscene. En scene som var en del av et transkontinentalt univers, der avstanden fra Oslo til Chicago nesten kunne måles i centimeter, heller enn i kilometer og mil. Da Chicago var en musikalsk bydel i Oslo.
Og nå er Supersilent tilbake, med Arve Henriksen, på …, alt, stemme, kordager og kornetter, et hav av elektroniske tonegenererende, -formende, -transformerende og manipulerende remedier, Helge Sten på hard core lydende, bombeslippende, buldrende, banshee-hylende, rullende, trippende elektronikk og andre virale lydremedier. Og så Ståle Storløkken på, skal vi se, 1, 2, 3, 4, 5, 6, … keyboards av ymse slag, koplet sammen med styringskonsoller, lydlig elektronikk og annet, som han får til å danse, smelte, dundre, i intrikate mønstre.
Av logistiske grunner, kreves det tidsressurser å komme seg fra A til B, fra Amalienborg og Aschehougs plass, til Blå i Brenneriveien. Ved ankomst har derfor trioen Supersilent allerede holdt det gående i drøye tjue minutter. Heldigvis er en Supersilent-konsert et sted det er mulig å hoppe inn – og ut, om så måtte være ønskelig – så godt som hvor som helst. Musikken er ikke som en av kriminaldeckare av Sjöwall & Wahlöö, her mister du ikke plotet om du går glipp av de første femti-seksti sidene. Musikk forholder seg til og utfolder seg i tid på en helt annen måte enn mange andre kunstformer, men som performativ kunst likner det på tidens rolle i annen performativ kunst. Men ikke identisk. Men vi har ikke tid til å gå ned i det kaninhullet nå, notér det som et tema for seinere refleksjon.
Lytt! Mørkt i rommet, mørkt i musikken, de harde, røffe omgivelsene i Blå kler den ambiente, industrielle avantstøy-musikken. Trioen på scenen er belyst kun bakfra, innerst på scenen, som gjør det vanskelig å skjelne detaljer i rigg og musikere. Scenetåka ligger tett og det lukter skarpt og syrlig, med en eim av … vanilje? Det blir mørke figurer, i omriss, med dunkel opplysning av publikumssiden.
Spooky? Nei, overhodet ikke. Men det understreker musikkens undergrunnskarakter, fortsatt, alle disse årene etter at disse musikkuttrykkene vokste ut av de små mørke klubbene og ut i den anerkjente kunstmusikken. Det får meg til å tenke over hvor langt vi er kommet, siden verden fikk høre Supersilent første gang en gang på slutten av forrige årtusen. Hvor mye som har skjedd siden Martin Revheim et al. åpnet dette lokalet i den forlatte og tomme tekstilfabrikken i februar 1998.
Infralyden får hårene på de bare underarmene til å danse, ikke tango akkurat, verken fra Telemark, Vestfold eller Oslo. Heller ikke Buenos Aires. Midt i musikken kommer et par lyd-clustere som kun kan karakteriseres som reale ballespark, fra Helge Sten. Samtidig kommer det svevende, drømmende og vare lyder fra noen av Storløkkens keyboard og elektroniske irrganger. Vart som en sommerfugls vingeslag i sollysets glitter i morgenduggen over enga. Og vi vet hva sommerfuglers vingeslag kan avstedkomme: Numquam obliviscaris effectus papilio, glem aldri sommerfugleffekten.
Supersilent var, er og vil alltid være unike i norsk musikkliv. Dronende, langsomme bevegelser som en eurytmisk dans av et Steinerskolekollektiv. Uforanderlig foranderlighet. Philip Glass, Steve Reich, Terry Riley, La Monte Young. Brian Eno, NIN, Aphex Twin. Hiroshi Yoshimura, Masanori Takahashi, Yasuaki Shimizu. Det er et stort, variert og langtrekkende univers med mange dimensjoner. Et sted der inne befinner Supersilent seg. Men allikevel på et helt annen sted: Ingenting er som Supersilent. Supersilent er alle steder og ingensteds. Og da tenker jeg ikke på lokalet på andre siden av Ingens gate. Supersilent er på Blå! Hypnotisk musikk, musikk å leve i, å omgi seg med, å la seg drømme bort i. Musikk for stjernene. Blå drømmer, blå stjerner. Sfærenes sang.
Rekka av plater har så langt stoppet på 14, plater som alle har et minimalistisk hiorthøy-design, en farge, som albumtitler bare tallserien 1,2,3,4,5,…, låttitler på samme vis. Med unntak av albumet 1-3, ingen opplysninger utover det absolutt nødvendigste, det mest minimale. Da de skiftet label fra Rune Grammofon til Smalltown Supersound med 13 og 14 skiftet ikke designet en tøddel. Men de har gjort en land reise, vokst, endret, gått i andre retninger. Supersilent 2024 er veldig forskjellig fra Supersilent i 1997, men allikevel er det Supersilent. Gjenkjennelig, nytt og friskt.
Et herlig gjenhør med mange musikalske minner! Det er vanskelig å gjøre seg klar for nattesøvnen etter dette!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Harald Opheim (André Roligheten 5), Oslojazz/Egil Austrheim (Supersilent)
André Roligheten og Matthias Ståhl.
Gard Nilssen.
Johan Lindström.
André Roligheten.
Supersilent.
Arve Henriksen.
Helge Sten.
Ståle Storløkken.
