BLOW OUT, OSLO, DAG 1: Festivalen Blow Out, holder til på MIR, i lokalene til gamle Oslo Jazzhus på Grünerløkka, øst i Oslo. Her har det opp gjennom årene blitt servert stjernejazz på sølvfat, de siste fem-seks årene i regi av Konsertforeninga og den lille, eksklusive festivalen Blow Out, ledet av trommeslagerne Ståle Liavik Solberg og Paal Nilssen-Love.
I år er programmet eksepsjonelt bra. Fra onsdag og ut uka kan vi glede oss over det beste av det beste av Skandinavisk frittgående jazz, ispedd noen engelskmenn, nederlendere og andre interessante aktører.
Onsdag braket det løs med smekkfullt hus (dvs. ca. 100 personer) i det trange lokalet. Og publikum kom ikke bare fra Oslo og nærliggende regioner. Nei, her var det representanter fra Portugal, Italia, Sverige osv. og alle var der for virkelig å lytte til de fantastiske musikerne.
Først ut var duoen Mats Gustafsson og Paal Nilssen-Love. Saksofon og trommer i et inferno av lyd, som hele veien var kontrollert, fritt og overfylt av energi. Når Mats Gustafsson fyrer opp saksofonene (denne kvelden tenorsaksofon og saxoflute), så fester han et så solid grep på publikum at man ikke har sjans til å slippe unna. Han vrir og vrenger på horna og spiller som om det var hans siste time på denne jord. Og når han blir fulgt opp av en like energisk og djevelsk Nilssen-Love bak trommene, så snakker vi armageddon, dommedag, verdens største hangover, lykkerus og en åpenbaring i lyd. Med en energi som et middels atomkraftverk og med et trøkk og et lydnivå som garantert slo inn på de fleste seimiske målestasjoner rundt i verden. En djevelsk bra konsert!
Deretter fikk vi møte kvartetten Lemur, eller et slags Lemur 2, siden cellist Lene Grenager og fløytist Bjørnar Habbestad var forhindret fra å være med på denne konserten. I stedet hadde man fått med bassisten Guro Moe og fløytisten Hanne Rekdal som verdige erstattere. Valthornist Hild Sofie Tafjord og bassist Michael Duch, var på plass fra den faste besetningen. Dette ble en neddempet og intens affære, som var det perfekte pustehull etter energiutblåsningen fra duoen Gustafsson/Nilssen-Love. Og med Guro Moe på laget, fikk vi et litt annerledes lydbilde som beveget seg mer mot moderne, akustisk jazz enn det vi vanligvis får fra Lemur. Nydelig!
Trommeslageren Ståle Liavik Solberg har i en periode samarbeidet med den britiske gitaristen John Russell. Sistnevnte har holdt freejazz-fanen høyt siden 70-tallet, og har opp gjennom årene samarbeidet med bl.a. Evan Parker, John Edwards og John Butcher, alle viktige stemmer i den britiske freejazzen. Solberg har de senere årene spilt med en rekke musikere, siden han først gjorde seg bemerket i duoen Motsol med vokalisten Stine Motland. Nå turnerer han med bl.a. saksofonisten Mette Rasmussen (som spiller solo på Blow Out i kveld) og kvartetten VCDC og bandet med det noe spesielle navnet Party Knüllers.
Musikken vi fikk fra disse to er fritt improvisert. Russell leker seg med avanserte akkordrekker og melodilinjer, som Solberg kommenterer og fyrer opp under. Jeg syntes det tok litt tid før de fant hverandre denne kvelden, men mot slutten låt det tett og fint.
Så ble kvelden avrundet med den svenske trioen LSB (bildet). Fredrik Ljungkvist (tenorsaksofon og klarinett), Raymond Strid (trommer) og Johan Bertling (bass), startet denne trioen allerede på 90-tallet, men siden dette er musikere som til daglig er engasjert i et utatll prosjekter, har de ikke hatt mulighet til å treffes for å spille sammen på seks år. Men takket være arrangør Paal Nilssen-Love, så bød muligheten seg i går kveld. Og hvilken konsert det ble! Dette er tre musikere med verdens største ører, og som har den helt spesielle evnen til å lytte til hverandre og vite hvor man vil hele veien. Fredrik Ljungkvist må være en av verdens beste saksofonister når det gjelder hardtslående, akustisk jazzmusikk. Han fremviste en vanvittig enegi og hans trøkk i saksofonen kan på mange måter sammenlignes med den energien Mats Gustafsson leverer. I forhold til Gustafsson, er Ljungkvist mer melodiorientert og groovy, noe han fikk vist fram i fullt monn denne kvelden. Bassist Bertling kjenner vi fra Sten Sandells Trio og Fire!, både trioen og Fire! Orchesatra. Han er en gudsbenødet bassist, som følger medmusikantene til døra uansett hva de finner på. Og bak det hele rejerer trommeslageren Raymond Strid. Tidligere har jeg fra tid til annet vært litt skeptisk til at han litt for ofte skal «vise fram» alle dippe-duttene han har til rådighet bak trommene, men ikke sånn i går kveld. Han raste avgårde med et fantastisk heftig trommespill få gjør han etter. Godt tilbakelent på trommestolen med intenst og drivende spill som både understøtter og bygger opp om de andre musikerne. Og da det hele ble avrundet med en vakker ballade ført i pennen av Ornette Coleman, så var det fullstappede lokalet i ekstase.
I kveld er det på’n igjen, med Solberg i samspill med pianisten Pat Thomas og saksofonisten Lotte Anker, Elektronikeren John Wiese møter Lasse Marhaug, saqksofonisten Julie Kjær kommer sammen med cellisten Hanna Marshall og saksofonisten Rachel Musson, før kvelden rundes av med det svenske stjernebandet Nacka Forum. Gjett om vi gleder oss!
Tekst og foto: Jan Granlie
