VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE,OSLO, ONSDAG 19. FEBRUAR 2025: Øyvind Skarbø har bare så vidt fått avsluttet det populære prosjektet Skarbø Skulekorps, etter 64 konserter, tre album og seks år, før han er på veien med sitt nye prosjektet Telehiv. Så det er et skifte fra taktfast marsj med skeivt blikk i skolekorps, til telehivets uforutsigelige kast og spring. Er grunnjobben gjort dårlig av vegvesenet, kan telehivene bli lumske trafikkfeller når kulda sprenger jord- og steinmassene opp og fra hverandre, der nede under vegdekket. Men om det er gjort riktig kan eventuelle telehiv bli som små krusninger på en solvarm ettermiddag på sjøen, og bli borte når kulda slipper taket. Hva slags telehiv kommer Skarbø med?
Albumet Mehmet er allerede på plass, og i dag er det slippkonsert på Nasjonal jazzscene. I denne omgangen gjøres tre slippkonserter, dagens, på Inderøy jazzforum på torsdagen, før bandet avslutter den korte slippturneen i Bergen på fredag.
Som da Skarbø lanserte skolekorpset fire seks år siden, var det nok også denne gangen noen som reiste både ett og to øyebryn over sammensetningen av bandet. Han initierte tidlig trioen 1982, med navn etter sitt eget fødselsår, og så også det en trio, Bly de Blyant.
Og nå er han her med sekstetten Telehiv og ny plate. Tar vi det fra venstre på scenen har vi Håvard Aufles på diverse tangenter og elektronikk, Benedicte Maurseth på hardingfele, Joel Ring på cello, med en lydmanipulerende boksrekke foran seg som synes å være lenger enn rekkevidden for både et og to helt utstrakte bein. Martin Myhre Olsen deretter, på sopran- og altsaksofon, fulgt av Ola Høyer på bass, før Skarbø avslutter rekka, med god utsikt mot hele bandet.
Med tre strykeinstrumenter tett sammen – cello og kontrabass er greit, men hardingfele? – og med Aufles på synth, var jeg på forhånd litt avventende til hvordan dette skulle lyde. Men alle mine bekymringer ble gjort til skamme. Vi ble presentert for liveversjoner av musikken fra plata, et album som vil bli anmeldt seinere på salt peanuts*.
Musikken lyder ikke konvensjonelt. Den gjenspeiler de relative styrkene til de seks musikerne, der Maurseth holder en sprelsk hardingfele-tone. Ring på cello er et oppkomme av ideer og sprelske utfall, og med et rikt tilfang av musikalske ideer. Men fyren fra Växjö i Småland kan også være rolig, dempende, som en av sommeråkrene i Småland, der graset får gro fritt for å sikre fôr til dyra. Om det var det faktum at det var her Carl Linné, han med alle plantene og den rikholdige botaniske hagen i Uppsala, fikk sin katedralskoleutdanning, som gir den assosiasjonen er vel heller tvilsomt. Men nå er da denne lenken nevnt.
Håvard Aufles skaper en dramatikk i denne musikken, ofte ved å bryte med den pågående dynamikken. Droner og kasteballer gjør det krevende, men utbytterikt å lytte inn i musikken. Ola Høyer er en våken bassist, og om det er arco- eller pizzicato-spill er det bidrag som åpner musikken som en av blomstene i hagen til Carl Linné. Da Linné bestemte seg for at de eksisterende botaniske klassifiseringene ikke var gode nok, begynte han på nytt. Han bestemte seg da for å fokusere på blomstenes kjønnsdeler, på pollenbærere/ståndare og fruktemne/pistill. Det var valget av dette fokuset som gjorde at han kunne lage sine banebrytende klassifikasjoner av planteverdenen, og med det la en grunnmur som vi fortsatt kan bygge videre på.
Martin Myhre Olsen er i dag en av de mest markante stemmene blant norske treblåsere, og kan høres i en mengde sammenhenger. Alltid er han ikke bare oppfinnsom, med en sterk følelse for musikkens egen dynamikk og logikk, men han har også en organiserende kraft av musikken rundt seg. En musiker det er verdt å lytte til.
Øyvind Skarbø er en musikalsk trommeslager, årvåkent tilstede, mens musikkens mange dimensjoner utfolder seg. Her er det skygger og speilbilder av tradisjonsmusikk fra mange steder i verden, americana, jazz, post-rock-infleksjoner, ja, selv kirkemusikk og countryrock. Men det er én ting du aldri er i tvil om; dette er norsk musikk, og det er improvisert musikk av høy klasse.
Jeg er ikke alltid like sikker på om jeg skjønner i vilken retning musikken er ment å skulle bevege seg, men det blir definitivt aldri kjedelig. Det er alltid friskt og interessant, spennende. Jeg ser fram til å følge med på hva dette bandet utvikler seg videre mot og til. Når telehivet kommer, vær klar til å oppsøke det, til å utforske det.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Øyvind Skarbø.
Martin Myhre Olsen og Ola Høyer.
Joel Ring.
Håvard Aufles og Benedicte Maurseth.
Joel Ring, Martin Myhre Olsen og Ola Høyer.
