Så er den femtiende Kongsberg Jazzfestival over. Og vi har fått litt tid til å reflektere over og fordøye alle inntrykkene disse fire dagene i 2014. En festival som har satt en rekord i billettsalg som i framtiden vil vise seg å være nærmest uoppnåelig, helt til den dagen denne lille, sjarmerende byen ved Numedalslågen vokser til å bli en av landets tre-fire største byer. Lørdagen var kapasiteten i byens serveringssteder og på byens gater sprengt.
Over seksti konserter, med over 32 000 solgte billetter. Mer enn 10 000 mennesker på Kirketorget på lørdagskvelden. En suksess fra ende til annen. Og med Mathias Eick (bildet) som en verdig vinner av årets musikerpris.
Jeg skal innrømme at jeg ikke var helt overbevist om nivået på programmet onsdagen da jeg satt på bussen mellom Oslo og Kongsberg, og forberedte meg til første hovedinnslaget; åpningskonserten med bestillingsverket til Christian Wallumrød og Trondheim Jazzorkester.
Over de siste fem dagene har jeg fundert mye over hvorfor jeg ikke var overbevist, hvorfor jeg hadde den skeptiske magefølelsen. Om denne festivalen som jeg har elsket siden jeg var her første gangen på midten av 1970-tallet, hvor jeg har hatt så mange vidunderlige konsertopplevelser opp gjennom årene.
Riktignok var Kongsberg tidlig i mitt liv min hjemby, jeg startet min skoletid på Nymoen skole, så jeg veit hva «him» (uttalt med laang i) og «pottitt-vann» betyr. Derfor er jeg kanskje heller ikke helt habil i mine vurderinger. Men helt uavhengig av det, jeg kan fortsatt høre lyden av konserten med den klassiske Arild Andersen-kvartetten i Gyldenløve-kjelleren, med Jon Balke på piano, Pål Thowsen på trommer og Knut Risnæs på tenorsaksofon, og sjefen sjøl på bass. Det må ha vært i 1976, tror jeg. Ved siden av Karlheinz Stockhausen våren 1970 og Charles Mingus høsten samme år, rangerer denne konserten fortsatt på toppen av lista over mine desidert største konsertminner.
Etter lange funderinger tror jeg at jeg har funnet svaret. Etter mange år som jazzskribent og jazz-analytiker – og etter å ha hørt tusenvis av konserter med store og små navn – har jeg ikke bare blitt blasert. Men det rollevalget dette har medført har etterhvert gått helt inn i ryggmargen på meg. Så langt inn at den umiddelbare forventningen og gleden over en konsert med et stort navn, eller en også over gjennomsnittlig jazzkonsert, er borte. Jeg plasserer meg selv i en rolle og en posisjon i forhold konsertopplevelsen som skaper distanse, ikke fordi jeg velger det, men fordi det er en forutsetning for den rollen jeg har valgt å spille, som kritikeren og analytikeren.
Jeg valgte lang tid før festivalen, at konsertene med Chick Corea og Stanley Clarke, Stevie Wonder, Joshua Redman Quartet kom jeg ikke til å gå på. For førti år siden ville jeg vært i ekstase over å få et slikt tilbud. I år, Chick og Stanley, Joshua, nei, jeg har hørt dem så mange ganger at det ville gi meg lite nytt. Mindre enn å gå på JazzIntro med ukjente Hatch og Operasjon Hegge, enn å gå på The Thing XL, og å prioritere Maja S.K. Ratkje med POING.
Samtidig vet jeg også at det kommer til å komme mange anmeldelser og omtaler av de tre store, men færre, om noen, av de (noe) mindre. Så jeg har også et demokratisk ansvar, å ivareta ønsket til det mindretallet som heller ønsker å lese om Maja og POING enn om Stevie Wonder. Så får heller Paal-Nilssen-Love tilgi meg at jeg på grunn av korrekturfeil i programmet mistet konserten med hans Large Unit. Karin Krog og Morten Gunnar Larsen må jeg også be om unnskyldning, ved å reise ut til Kongens Gruve ville jeg ødelegge altfor store deler av lørdagsprogrammet mitt.
I ettertid kan jeg trygt si, som Samaranch sa det på Lillyhammer i 1994; this was the best games ever! En ting de alltid har vært flinke til i Kongsberg, kanskje spesielt i miljøet rundt Kongsberg-festivalens Særing-kvartal, med Galleri Åkern, Odd Fellow og Smeltehytta, på begge sider av Vestsidens Hyttegata, er å løfte opp de unge, sultne norske musikerne. Det var, som alltid, en glede å vandre rundt i Kongsberg og oppleve ikke bare disse unges bidrag – men også deres glede og tilstedeværelse. Takk til dere alle!
Når jeg sorterer inntrykkene og skal velge ut de fire beste opplevelsene fra jubileumsfestivalen, er det nesten en umulig oppgave. Men jeg har allikevel lyst til å prøve. Ikke fordi det har noen sannhetsverdi i seg selv. Jeg må ta utgangspunkt i de konserter der jeg selv var til stede, så det er ingen absolutt rangering. Kriteriene jeg vil bruke, er å peke ut de konsertene som overrasket meg mest, de som hadde det største positive avviket mellom mine egen forventninger og det jeg faktisk opplevde, ut i fra den erfaringen som jeg sitter på. Så det er også selvfølgelig en subjektiv vurdering. Jeg vil ikke rangere de tre, rekkefølgen er kort og godt den rekkefølgen de hadde i programmet.
1. Åpningskonserten med Christian Wallumrød
I konserten på onsdagens kvelden viste Wallumrød nye sider av sine kompositoriske og utøvende sider. Et verk, foreløpig uten navn, som skapte en eterisk og medrivende stemning. Jeg velger å beskrive verket som bestående av tre satser. Den første var basert på Wallumrøds framføring av små tema, i en Terry Riley-sk minimalistisk ramme. Virkemidlene er små og stillfarende, basert på en hypnotiserende repetitiv suggesjon, hvor det utvikler seg en trestemmig interaksjon mellom Michael Duchs bass, Lars Ove Fossheim på akustisk gitar og Christians klaverspill. Ut av en sfærisk bakgrunn stiger også stemmene til Eyvind Lønning, Espen Reinertsen, Anja Lauvdal og Ivar Grydeland. Viktige elementer i koret er også Heida Mobeck, Siv Øyunn Kjenstad og «brutter» Fredrik Wallumrød.
I andre satsen er hovedelementet sam- og motspillende triangelkor, Kjenstads perkusjon, hvor etterhvert Wallumrøds synter vokser fram med elektronisk manipulering, før det hele utvikler seg til tredjesatsen, basert over en akkord-figur som Christian utvikler.
Det var svært vanskelig gjennom verket å avgjøre hva som var komponert og hva som var improvisert. Men jeg håper inderlig dette kommer på en plate nær oss snart, så vi kan gjøre videre dypdykk i dette materialet. For et verk!
2. Håkon Mjåset Johansen Quartet feat. Chick Corea
Håkons prisvinnerkonsert hadde jeg store forventninger til, men samtidig var det også usikkerheten med hvordan et møte mellom Håkon, Jonas Kullhammar og Ingebrikt Håker Flaten på den ene siden, og giganten Chick Corea på den andre, ville fungere. Corea sa det forløsende da han kom på scenen, nesten rett fra konserten med Stanley Clarke i kirka: «this is just like a jam». Alle nerver var som blåst bort da bandet satte i gang. Da de avsluttet med en heidundrande versjon av Chicks «La Fiesta», var all tvil borte. Dette var en konsert for Kongsberg-historien.
3. Avanthagen
Showet startet med bassisten Michael Duch, som både teoretisk og praktisk har gravd seg dypt ned i frie improvisasjoners vesen. Hvilken virtuositet han viste! Den franske pianisten Eve Risser hadde jeg aldri hørt selv. Men jeg har nå fått meg en ny favorittpianist! Siste avdeling var duoen Hild Sofie Tafjord og Audun Kleive. Hild Sofie og Audun eminente spill medførte at den eneste mulige konklusjonen var: årets utgave av Avanthagen var den mest vellykkede noensinne.
4. Maja Solveig Kjelstrup Ratkje med POING
Jeg lo så jeg grein under konserten til Maja, Rolf Erik Nystrøm, Frode Haltli og Håkon Thelin over temaet «Wach Auf!», med revolusjons- og revisjonssanger. Brecht/Weill i fantastiske versjoner, Prøysens «Slipsteinsvalsen» har aldri vært så skjeiv som her. Mer! Mer! Mer!
Kjære festivalsjef Kai Gustavsen: Gratulerer!
Og takk for at jeg fant igjen gnisten!
Jeg innrømmer derfor også: Jeg tok helt feil i min avventende skepsis!
Nå gleder jeg meg til femti-års-festivalen i 2015! Hotell er bestilt.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Jan Granlie
