ALL EARS-FESTIVALEN DAG 2, GAMLE MUSEET, FREDAG 15. JANUAR 2016:
Gjengen samles igjen – denne gangen i lokalene det private samtidsmuseet Astrup-Fearnley forlot til fordel for det nye bygget ute på Tjuvholmen. I fjor het lokalene Fabrikken, men nå er det altså Gamle Museet.
Den andre dagen av den femtende All Ears-festivalen ble åpnet med en hilsen av Mr. Blå, Martin Revheim, tidligere festivalsjef på Kongsberg og nå hussjef for Sparebankstiftelsens nye kulturhus Sentralen som er under utbygging.
Som en av tilretteleggerne av initiativet i 2001 som ledet til den første All Ears-festivalen i 2002, har han en markert plass i historien om All Ears. I hilsningstalen pekte Revheim på den improviserte musikkens krav om å møte den med åpne og renvaskede ører – om det å lytte uten fordommer. – Det er musikken som gjør oss unge, hevdet Revheim.
Så var det endelig tid for musikken. Vi hadde gledet oss til det første møtet noen sinne mellom trioen til Julie Kjær på altsaksofon, Rachel Musson på tenorsaksofon og Hannah Marshall på cello, og den svenske mester og magiker på klaveret – Sten Sandell. De startet ut med noe som kanskje best kan karakteriseres som pointillistisk ekspressiv kontrapunkt. Og det tar ikke lang tid før kommunikasjonskanalene mellom trioen og Sandell er etablert.
Derfra og ut blir det en nytelse av musikken kvartetten skaper – hvor de virkelig viser hvilket potensiale den helimproviserte akustiske musikken har. Jeg er overhodet ikke i tvil, denne kvartetten vil jeg høre mer av – mye mer av. De fire musikerne er alle på mine spørsmål helt enige, – Dette vil vi gjøre igjen.
I pausen før andre settet får vi lyst til å leske strupen – og ender opp med et sjokk som vi nesten ikke kommer over i løpet av kvelden. Vi bestiller en halv pils – dvs. 33 cl – og blir avkrevet intet mindre enn 82 kroner! Hvordan er det mulig? Hva slags prissetting er det Gamle Museet har?
Men uansett: Det er musikken som er det viktigste. Neste stopp er et integrert video-audio-prosjekt i samarbeid med Jon Hegre og Jean-Phillipe Gross på audio-siden og Greg Pope og Xavier Querel på video-siden. Innledningsvis flimrer det i nærbilder av øyne i video-framvisninga innafor en ramme av overlagrede videobilder som gir assosiasjoner til gamle stumfilmer. Jeg oppdager – jeg er overhodet ikke overrasket – at jeg sitter og tenker på den klassiske dada-filmen «Den andalusiske hund».
I det hele tatt blir settet opplevd som en pastisj over framvisning av gamle stumfilmer – med et videospråk holdt hovedsakelig i gråtoner og med levende musikk som vekselvirker med videoen. Det er imponerende og medrivende, men både det audielle og visuelle uttrykket er så voldsomt at det overvelder meg. Jeg opplever at jeg må verne meg selv mot den bastante audiovisuelle tsunamien som skyller over meg.
Men dermed mister jeg også mye av den direkte korporlige reaksjonen på inntrykkene. Gjennom det mister også kunstverket mye av sin kraft. Det blir desverre så voldsomt at det overdøver sine egne signaler.
Vi gjør oss deretter klar for nok et nytt møte, designet av festival-arrangørene. Denne gangen mellom Ryu Hankil – fra Sør-Korea – og Yan Jun fra Kina på elektronikk og Signe Irene M. Time på vokal. De to støymakerne finner hverandre raskt, men jeg ser at Signe Irene Time sliter med å komme til orde. De to med knotter lar det bli lite plass til Signes vokale virkemidler – som vanligvis ikke er av de ekspressivt utagerende, men holder seg mye mer i et intimt og stillferdig leie.
Etter hvert kjemper Signe Irene Time seg inn i lydbildet og viser at hun har ørene oppe og lutret, noe det ikke virker som Hankil og Jun har. Det ble en til tider bratt oppoverbakke med mye motvind for henne.
Nest siste sett er med støyikonet Otomo Yoshihide og hans Gibson ES-175, med florentinsk cutaway. Det blir i eksess innenfor et post-Hendrix gitarspråk med overstyrt gitarforsterking. Til tider er det ansatser av lovende dynamikk, men utviklingen av det blir for svak, med stor grad av repetisjoner av tidlig etablerte strukturer – med veksling mellom støy-manipulering og overstyrte riffbaserte segmenter.
Siste punkt på dagsordenen er et sett med den dansk-norske (det må det være lov å si nå, etter at hun har vært bosatt i Trondheim såpass lenge) saksofonisten Mette Rasmussen og det amerikanske trommefenomenet Chris Corsano. Duoen slapp plata «All the Ghosts at Once» i fjor, men vi har ennå ikke mottatt den. Men vårt kjennskap til de to og deres samarbeid er nok til å imøtese dette settet med stor forventning.
Og de to skuffer ikke. De skuffer på med trøkk og energi innenfor et post-Colemansk inspirert, modernisert musikklandskap. Det er store og små strukturer, musikalske gester og fakter, som det bare er å fortape seg i. Det er rått, det er temperert, det er utemmet og lydhørt – det er vakkert!
Video-filmede utdrag fra konsertene er lagt ut på All Ears hjemmesider.
Så er det ut i natta der nede i Oslos underliv hvor Norges Bank, det norske Oljefondet og All Ears-festivalen rår!
Tekst og foto: Johan Hauknes
