VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, FREDAG 7. DESEMBER 2018: Etter at de startet opp igjen i 2013, er kvartetten Come Shine nærmest som en supergruppe å regne i norsk og skandinavisk jazz. Kvartetten ble startet i 1998 av fire unge, nysgjerrige og musikalske mennesker som var sultne etter å få publikum til å glede seg over, og til å le til, god musikk.
I denne første perioden gledet de mange med sin musikk, og med sine tre plater. Den da foreløpig siste plata ble gitt ut i 2003, men dette var også ei plate som pekte framover. Plata «Come Shine with the Norwegian Radio Orchestra» med sitt samarbeid med KORK, la grunnlaget for seinere orkestrering og samarbeid med eksterne orkestre.
Da de sto på scenen igjen i 2013 på Kongsberg jazzfestival, var det fire, ikke lengre fullt så unge, musikere som sto på scenen. Det var derimot fire musikere som nå var etablert trygt og godt i toppen av norsk jazz. De var i seg selv nå blitt forbilder og banebrytere. Men de hadde fremdeles, after all these years, den samme sulten etter å få publikum til å glede seg over god musikk.
Da de slapp – skal vi kalle det come back-albumet? – «Red and Gold» våren 2014 var det for en helt ny epoke i bandets liv. Etter denne tilbakekomsten har vi — nok en gang — hatt glede av en rekke gode konserter med Come Shine, alene eller med samarbeidspartnere. I denne nye «supergruppe»-fasen, er Come Shine blitt en nyskapende kraft i norsk musikkliv. Ikke minst kommer dette til uttrykk i samarbeidet med organiserte orkestre og ensembler, som KORK, Trondheim jazzorkester, Luftforsvarets musikkorps og Marinemusikken. Men også i samarbeid med enkeltmusikere som Jan Erik Vold og Knut Reiersrud.
For det er disse samarbeidsprosjektene som særlig framhever storheten i det «nye» Come Shine. Vi så det i den smått legendariske hyllesten til Nora Brockstedt i Den Norske Opera i 2013 og vi så det i samarbeidet med KORK i 2015-16, et samarbeid som førte til plata «Norwegian Caravan». Og vi så det igjen denne kvelden på Nasjonal jazzscene.
Hele veien gjennom deres karriere er det repertoaret av jazzens standardlåter som står i sentrum. Forresten ikke bare jazzens, i deres nye periode har de gjort underverker også med standardlåter fra andre sjangre, slik som Otis Reddings store, posthume slager, «(Sittin’ in the) Dock of the bay» og Johnny Cash’s «The man comes around».
Come Shine er mye mer enn en standard framstilling av standardlåter. Det som virkelig gjør Come Shine verdt å låne øre til, er at det ikke er en standard vokalkvartett med framføring av standardlåter, med eller uten hjelp fra Real Book. Hadde det vært så, ville samarbeidet med andre orkestre endt opp som enda en drepende kjedelig rekke med Hollywood-orienterte arrangementer av jazz-standarder.
Først og fremst er det et eksellent musikkskap på alle punkter, med musikere som virkeliggjør deres tidligere lærer Jon Pål Inderbergs sentens: «Æ hør’ ka du prøv’ å sei!». Men det er så mye mer. Ikke minst er det Skomsvolls sylskarpe, intelligente arrangementer av dette låtmaterialet. Og i kveld skal vi møte disse gjennom samarbeidet mellom – og presentert av – Come Shine og Trondheim jazzorkester.
Skulle jeg våge meg ut på en betegnelse av Skomsvolls vidunderlige arrangementer av repertoaret for dette samarbeidet må det være noe slikt som neo-swing. Ikke fordi det hopper over alle musikkhistorie mellom 1945 og 2000, tvert imot. Betegnelsen er heller et forsøk på å fange et sammenfall mellom trekk ved musikken til de store arrangementsmestrene jazzens historie, i hvertfall opp til midten av 1970-tallet (1974 for å være eksakt), og Skomsvolls musikk.
Som Duke Ellington med flere skriver Skomsvoll musikk som er tilpasset sine musikere, som tar utgangspunkt i deres ståsted. Som Gil Evans – og mange flere – er han opptatt av ensemble-klang, av orkesteret som én samlet musikkskapende kraft. Flere ganger bruker han ensemblet som en integrert syntethizer av talende, bildeskapende lyd. For Skomsvoll er også tydelig påvirket av tradisjoner der musikken maler handlinger, filmatiserende musikk, slik vi blant annet kjenner det fra Leonard Bernstein.
Også denne kvelden får vi demonstrert dette, et eksempel kommer med et instrumentalt mellomspill som er så urbant filmatisk, og så mørkt at det kunne gått rett inn i et lydspor til film noir-inspirerte filmer som John Hustons «The Asphalt Jungle» (1950) eller Elie Kazans «A Streetcar named Desire» (1951).
Med Come Shine er ingenting – heller ikke standardlåtene – lengre slik du trodde det (alltid) var. Det er overraskende, det er morsomt. Det er medrivende, men også utfordrende. Det kan like gjerne peke mot samtidsmusikk, som mot jazz. Det er alt annet enn Real Book!
Men ikke minst er musikken utstyrt med resultatet av en fascinasjon for de gode, fotvippeskapende grooves. Det er lett å høre elementer fra Gil Evans’ arrangementer, men du er aldri sikker: Er det i ditt hode denne koplingen skjer, eller er det i musikken?
For å parafrasere Marshall McLuhans utsagn: Det er «the Music [that] is the Message»! Det er slik musikken framstår for deg som er det viktigste, det som er musikkens (egentlige) vesen. Musikken er ikke, den er for deg og meg – og for alle andre!
Rekka med samarbeidspartnere til Come Shine er etter hvert blitt lang. Men som Live Maria Roggen sier innledningsvis denne kvelden, sentralt blant disse står Trondheim jazzorkester (TJO), «å spille med dem, er som å komme hjem igjen!».
Og denne kvelden, der Come Shine avslutter sitt 20-årsjubileum, er det nærmest selvfølgelig i samarbeid med TJO. Og for et TJO! Her er det sterke stemmer på alle plasser.
Nå var det vel ikke Ella Fitzgerald som sa at hun «put all her eggs in one basket», hun var vel mer opptatt av den ene brune og gule kurven hun hadde mistet; «why was I so careless with that basket of mine?/That itty bitty basket was a joy of mine!».
Ella sier vel ikke en gang at det er egg i kurven! Men det er slik det oppleves når vi hører Come Shine med denne versjonen av TJO. Her er alle eggene lagt i samme kurven! Eggerøre, pai, soufflé, omelett eller Benediktineregg, her er alle smaker og lukter i en balansert blanding. Du må knuse noen egg for at det skal bli god mat!
Vi tar det fra venstre på scenen (se hovedbildet) mot høyre, Hildegunn Øiseth og Erik Eilertsen på trompet, Daniel W. Kjellesvik på horn (også kjent som valthorn og french horn), Øyvind Brekke og Ole Jørgen Melhus på tromponer. Deretter (årets?) saksofonrekke; Eirik Hegdal (ts, baris, bcl), Kjetil Møster (ts, baris), Hanna Paulsberg (ts) og Martin Myhre Olsen (as, ss).
Innenfor denne buen har vi fra venstre, Erlend Skomsvoll på piano, musikalsk ledelse og arrangementer, Live Maria Roggen, vokalist og MC, foran Sondre Meisfjord på elektrisk bass, samt Håkon Mjåset Johansen på trommer.
Til sist, noen ganger rett bakenfor Mjåset Johansen, andre ganger ytterst til venstre, Knut Aalefjær på perkusjon og melodisk perkusjon. I tillegg kom det en liten overraskelse, et navn vi kommer tilbake til.
Hildegunn Øiseth drar ballet i gang med et trompetforspill som setter opp lista, før de drar det hele i gang med «Can’t help lovin’ dat man». Gåsehuden reiser seg allerede etter noen få takter, og der blir den stort sett stående resten av kvelden.
Og så kommer kanskje kveldens desiderte høydepunkt — i hvert fall for meg. Jeg har hørt Come Shine flere ganger gjøre Juan Tizols og Duke Ellingtons «Caravan» (med tekst av Irving Mills). Men aldri har jeg hørt den tøffere enn i kveld. «Tøffere enn toget» noterer jeg på blokka – for første gang denne kvelden.
Etter strålende soli av Skomsvoll og Myhre Olsen på «Caravan», drar de i gang med «Willow weep for me», der Hanna Paulsberg drar til så det svir i ørene.
Med «Les feuilles mortes»/«Autumn Leaves» viser Roggen til fulle hvorfor hun har den posisjonen hun har i norsk jazzliv i dag. En diksjon og presentasjon som gjør at du bare kan lene deg tilbake og uten anstrengelse leve deg inn i tekstene. Men mer enn det, det er en musikalsk lekenhet i hennes framstilling og projeksjon som får blodet til å boble i årene.
Det er en leik med orkestret, med medmusikanter og med publikum. Når så Eirik Hegdal i tillegg spiller bassklarinett som om han ikke skulle gjort annet, vet vi – ja, da vet vi at dette blir en vellykket kveld.
Når de drar i gang med «(Sittin’ on the) dock of the bay» er det som å sette signatur under dette utsagnet. Da denne skiva ble sluppet i 1968, mindre enn en måned etter at Otis Redding døde i en flystyrt, ble den de neste årene et fast innslag på NRK Radio. Og en favoritt for mange unge sjeler. Etter at jeg hørte den selv, som og opplevde den som en del av Reddings soul-baserte protofunk med Stax’ studioband Booker T & the MGs, visste jeg – en kort periode, riktignok – at det var akkurat slik jeg ville synge.
Come Shine’s versjon med TJO fornyer interessen i denne nå nesten halvglemte hitlåta med Reddings og Steve Croppers tekst. Og her kommer Erlend Skomsvolls nær geniale innfall inn. Han som ikke en gang var født da låta ble sluppet, fanger dens magi ikke bare ved å gjøre den til sin og Come Shines. Nei, han legger inn akkurat de rette referansene så også gamlingene i salen – som meg selv – får gjenopplevd låtas magi.
Som når Meisfjord plystrer (ganske så reint!) linjene som Cropper og Redding la inn på plata. Disse linjene ble ifølge Steve Cropper selv til ved en tilfeldighet. Redding skulle rappe noen linjer på slutten av plata, men glemte helt den planlagte teksten. Så i stedet endte han med – på stedet – å plystre de kjente linjene. Når så Roggen hiver seg på og legger på noen variasjoner – også plystrende – over Meisfjords, greier vi nesten ikke mer.
Men jo, det gjør vi, for så drar jamen i meg også TBK i gang! TBK, sier du, hva er det? I 1985 var det som sto bak denne forkortelsen den aller første varianten av det såkalte «liberaliserte» Televerket. I hvert fall ifølge den da raskt framvoksende nyliberalistiske ideologien som fikk navnet «høyrebølgen».
Men nei, Det er ikke «Televerket Bedriftskommunikasjon» som er dagens TBK. TBK er Trondheim Blanda Kor! Se, de synger! Vel, kanskje ikke så mye synger som vokaliserer og korer. Men uansett. Gøyalt er det.
På veien mot pause får vi et perkusjonsbasert mellomspill, et samspill mellom Håkon Mjåset Johansen og Knut Aalefjær, et mellomspill som vil leve i mitt minne i lang tid. Å oppleve på nært hold leiken mellom de to eminente trommisene er en stor … ja, riktig, opplevelse.
Før pausen får vi en versjon Thelonious Monks «Well, you needn’t», som i Skomsvolls arrangementer blir nesten Kurt Weillsk i sine polyfone, polyrytmiske strukturer. Berlin 1929, here we come!
Etter pause fortsetter det å gå oppover. Etter en framføring av Stephen Sondheim/Leonard Bernsteins «Somewhere» fra «West Side Story», hører vi – som om det er et opptak – Jan Erik Vold offstage framføre en av sine tekster. «Så var det deg!» og bandet drar i gang med «The Man comes around».
Men nei, det er ikke opptak, for etter hvert kommer da også Vold ut på scenen. Jan Erik the Man! Og han skaper et heidundrande flott samspill med Roggen, med Come Shine og med TJO.
Det blir gjenhør med «I’ll be seeing you», for de drar i gang med «In a sentimental mood». Etter et mellomspill som jeg ikke helt får taket på, drar de i gang med en glitrende versjon av Bill Evans’ modale fantasi «Blue in Green». Og før du arresterer meg, joda, på klassiske «Kind of Blue» er låta kreditert Miles Davis. Men den er faktisk reelt sett skrevet av Bill Evans, det har han selv også uttalt.
Etter sigende – da Evans påpekte at han kanskje hadde rett til i hvert fall en del av de royalty-inntektene Miles hadde fått på låta – skrev Miles Davis ut en sjekk til Bill Evans. På hele $25!
Før (det selvfølgelige) avslutningsnummeret «Come rain or come shine» får vi en dans framført av en treblås-kvartett som er så hinsides alt annet, at den skulle vært kopiert opp og gitt på blå resept til alle som i disse dager lider under vinterdepresjoner eller andre psykiske stemningsforstyrrelser.
For n’te gang denne kvelden skal jeg til å skrive «tøffere enn …», men stopper meg selv og fullfører med at du kan ta med «the whole shebang»! Altså blir det: Tøffere enn NSB, BaneNor, CargoNet og hva det måtte være. Og GoAhead kan bare gå hjem igjen og legge seg.
Som ekstranumre får vi først en ny versjon av «Autumn leaves», framført av kvartetten med hjelp av Aalefjær og Jan Erik Vold. Når det hele så avsluttes med en perkusjonsløs versjon av «What a wonderful world», etter nær to timer, er appetitten virkelig vekket. Nå venter vi på hovedmåltidet etter denne meget velsmakende forretten!
Men av hensyn til bandet aksepterer vi – så vidt det er! — at den hovedretten får vi utsette til en annen anledning. På stående fot … og sittende bak, kan jeg si dette: Dette ble ikke bare en knallhard konkurrent om plassen som årets konsert! Den stiller også meget sterkt i konkurranse med flere tidlige års utvalgte.
«Je ne regrette rien» sang den lille, franske spurven, Edith Piaf. Jeg, derimot, beklager at ikke opptaket av denne konserten er tilgjengelig i ettertid – slik at også andre kan få oppleve — i hvert fall noe av — den magien som ble spunnet denne fredagskvelden i desember 2018, på Norges kanskje viktigste scene for improvisert og annen sterk musikk, Victoria – Nasjonal jazzscene.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kerstin Siemonsen
