VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 4. APRIL 2024: Vi har vår i luften!, roper vi midt i snøbygene de første dagene i april. Det er mulig salige Bjørnsterne Bjørnsønn Aulestad valgte seg april, men det er en måned jeg må si jeg har et ambivalent forhold til, i det minste disse tidligste, hustrige dagene i april.
Dette er disse dagene der du kan oppleve å se en blåveis i blomst det ene øyeblikket, for så å bli møtt av kald, isnende fokk det neste. Men skjult der inne i det kalde snødrivet aner vi spirene til den nye våren som er på gang. Som ny musikk springer ut av musikalsk oppfinnsomhet og kreativ skapingsglede, vokser våren fram fra et tinende, dryppende fertilt jordsmonn, for igjen å skape overveldende skjønnhet i en uendelighet av farger.
Et sterkt signal om den kommende våren fikk vi, godt over 120 publikummere som ble presentert for Christian Wallumrød Ensemble på Nasjonal jazzscene den første torsdagen i årets utgave av en vårung, men ennå ikke våryr, april. Mens sevja så vidt har begynt sin vandring fra vinterlagrene i bjørkas rotsystem, opp mot bjørkekronene høyt over bakken, varmer Christian Wallumrød oss med sin finurlige og, i den opprinnelige meningen, barokke musikk. Energisk sevje stiger i vinterstøle lemmer.
Noen vil kanskje hevde at ordet barokk er relatert til det latinske verucca, en vorte eller utposing. Men viktigere for meg, er assosiasjonen av det barokke til den musikkhistoriske barokkens oppblomstring. Barokken vokste delvis fram som en fusjonsmusikk av vestlige og østlige – oksidentalske og orientalske – musikktradisjoner, etter at renessansen hadde åpnet stormslusene mellom de europeiske og arabiske kulturkretsene. Dette åpnet for en rekke musikalske innovasjoner som la grunnlaget for ny musikk i et omfang og en bredde som den europeiske musikken ikke hadde sett før. Kanskje ikke ulikt aspekter ved utviklingen av ny musikk de siste fem-ti tiårene.
Hvorvidt det er ny-musikk, jazz eller andre former for improvisert musikk Wallumrød skriver, er irrelevant. Det er kvalitativt god, medrivende og lettforståelig musikk. Det holder i lange baner! Jeg synes den korte formuleringen til ordbøkene fra Merriam-Webster fanger de spesifikke dramaturgiske grepene i barokk kunst svært godt. Den er kjennetegnet av «… complex forms, bold ornamentation, and the juxtaposition of contrasting elements often conveying a sense of drama, movement, and tension» skriver ordbokforfatterne. Sammen med en etterfølgende og avsluttende harmonisk, tonal, rytmisk og dramaturgisk oppløsning, beskriver det for meg svært godt også barokkens store musikk.
Store deler av dette kjenner jeg igjen i Wallumrøds musikk, selv om det i det musikalske og harmoniske innholdet er så langt fra det vi vanligvis forbinder med barokk musikk som det nesten er mulig å komme. Én ting er åpenbar og klar, dette er moderne samtidsmusikk med en kompositorisk og performativ tyngde som burde plassere det høyt på listene over viktig norsk ny-musikk i dag. Med Spellemann-utdelingen for 2023 bare noen få dager i bakspeilet, er dette musikk som glir rett inn i musikk som gjerne klassifiseres i den såkalte ‘åpne’ klassen, eller i den samtidsmusikalske klassen. Men det er ingen sjangerspesifikk musikk, det er sjangerblandende, sjangeråpent. Nei, det er vel heller nærmest sjangeroverskridende sjangerløst. For å leike med komponistens etternavn, det er musikk draktkledd i rød vellum, noe som også bidrar til å understreke de historiske linjene i musikkens strukturelle og dramaturgiske innhold.
Det er jo åpenbare affiniteter i ensemblets musikk tilbake til den «klassiske»(!), samtidsmusikalske aleatorikken fra 1950-tallet. Men den aleatoriske utviklingen avskrev raskt (dessverre for raskt, vil noen av oss hevde!) den performative kunstnerens intenderte og fortolkende improvisasjoner som uavhengig skapende element i musikken. Terningkastingen – alea er latin for terning – ble fokusert sterkere på musikalsk eksterne faktorer. John Cages «4:33» er kanskje det mest kjente på det jeg en gang forsøksvis har karakterisert som musikken av lyden-i-rommet-av-rommet. I beste fall ble det redusert til åpne strukturer, med friere mulighet til å kombinere understrukturer. Karlheinz Stockhausens Klavierstücke kan være et eksempel. Men Wallumrøds musikk er også ikke minst influert av en minimalistisk tankegang, med tematiske celler som gjennom ofte groovende, repetitive strukturer, ostinater eller ‘vamp’, utvikler seg og folder seg ut som et langt intervallopptak av dynamiske strukturer.
Men i dag har den kontemporære samtidsmusikken frigjort seg fra denne tvangstrøya, fra eksklusjonen av utøverens spontan-kompositoriske aktiviteter, og er i ferd med til fulle å integrere dette som en sentral del av den nye kunstmusikken. Det innebærer ikke bare at utøveren gjenvinner den verkskapende utøvelsen som ligger i improvisasjonen, og at en nesten to hundre år gammel tradisjon om å ekskludere utøveren som selvstendig skapende fra musikkutøvelsen, går mot sin ende. Eller kanskje bedre, ikke blir enerådende som et dogme. Vi skal ikke langt tilbake i musikkhistorien før de store utøverne – også komponistene – var store improvisatører: Trenger jeg å nevne mer enn de tre første B-er, Bach, Bach & Beethoven?
Men det gjør noe mer; det medfører at utøverne av musikken ikke lenger (bare) er fortolkende utøvere av komponistens intensjoner, som skuespillerne i et teaterensembles klassiske framføring av et skuespill av William Shakespeare eller Henrik Ibsen. Ikke bare blir utøverne med-skapende av verket, men verket blir, slik det alltid har vært i jazzen og folkemusikken, skapt i det performative øyeblikket. Verket finnes ikke lenger som et abstrakt, platonsk ideal, der resultatet av hver framføring er å anse som en skygge på veggen i Platons hule – en gjenspeiling av dette idealet.
Platons ideal og skygge bytter på mange måter plass i det ideelle hierarkiet. For resultatet er at idealet i beste fall er å anse som en kategori av (performative) verker. Det blir i stedet en kategori, der elementene i prinsippet er å anse som ulike, men der de (selvfølgelig) deler viktige kompositoriske karakteristika. De er likestilte ulike, men de er allikevel like. Det er som det som er betegnet som Anna Karenina-prinsippet: Tolstoj skriver at «… alle lykkelige familier er like, alle ulykkelige familier er ulykkelig på hver sin egen måte». Alle framføringer er ulike, på hver sin egen måte, der ulikhetene er skapt i det performative øyeblikket av de utøvende, fortolkende og medskapende musikerne. De er like som manifestasjoner av et ikke-eksisterende og tenkt ideal. Alle framføringene av Wallumrøds musikk er umiskjennelig og eklektisk Wallumrødske. Christian Wallumrød har en særegen og unik stemme, både kompositorisk og som utøvende musiker. Men hver framføring, som den herværende, formes selvstendig i utførelsen av et utøver-fellesskap.
Det er i dag over tjue år siden Christian Wallumrøds Ensemble ga ut sitt første album, Sofienberg Variations. Trommeslager og vibrafonist Per Oddvar Johansen har vært en del av ensemblet siden starten i 2002. Johansens samarbeid med Wallumrød går lenger tilbake, helt til oppstarten av trioen Close Erase for tretti år siden. Utrolig nok er det femten år siden Eivind Lønning overtok trompetstemmene etter Arve Henriksen, og ble en del av ensemblet. På plate var Lønning første gang med på Fabula Suite Lugano i 2009. I 2013 kom albumet Outstairs, og da var cellisten Tove Törngren medlem, hun erstattet da Tanja Orning i gruppa. Samtidig ble også Espen Reinertsen en del av bandet, på tenorsaksofon. Med Reinertsens inntreden er dermed også de to musikerne som deler en forhistorie som den samtidsmusikalske duoen Streifenjunko, en integrert del av ensemblet.
Etter at felespilleren Gjermund Larsen gikk ut for ti år siden, har Christian Wallumrød Ensemble vært en kvintett. Denne kvintettens første album var Kurzsam and Fulger, utgitt i 2016. I 2020 ga Wallumrød ut ensemblets (foreløpig) siste album, Many. Sammen med ensemblet aller første album ble også Many nominert til Spellemann-pris. Albumet Outstairs fikk den samtidsmusikalske Spellemann-prisen for 2013.
Og vi blir presentert for musikk fra store deler av ensemblets historie, «… vi spiller noe gammelt, og noe ikke fullt så gammelt», sier Wallumrød når han presenterer musikken og bandet. Jeg liker ikke å kalle det låter eller satser, det er mer å anse som episoder som utgår fra en helhet, en helhet som vokser organisk fram for oss som tilhørere og tilskuere. Storformen består av konserten som helhet, i to hovedsatser — fordelt på to sett. Overgangen mellom episodene kan initieres av musikalske fraser, eller av tegn, ofte betegnet som cues, fra de enkelte musikerne, der alle kan ta slike initiativ. Men i motsetning til såkalt spontankomponering ved ‘øyhopping’, der rekkefølgen fastsettes spontant under framføringen, er her episoderekkefølgen fastlagt. Men her gir episodene større individuell frihet til hver musiker til å forme og legge til elementer innenfor en fastlagt struktur. Fritt, friere, friest.
De musikalske referansene er mange, ett øyeblikk er det som jeg hører den, kompositorisk sett, fremste sønnen av Johannes i bakgrunnen, Carl Philip Emanuel Bach. I andre er det folketonale dimensjoner over det. I neste omgang stikker også le pére Bach fram. Men alt i et tonespråk som er hypermoderne, med en bruk av dissonanser og musikkuttrykk som langt overgår det man i barokken og seinere anså som musikalske.
Pop! Pop! Pop! All the things that go ‘pop’ in the night. Johansens lydskapende og lydbearbeidende, elektroniske bidrag er en poengtert del av musikken. Sammen med de øvrige bidragene, fra Lønning og fra Wallumrød. Bruken av dem er fascinerende utfyllende og medskapende, uten å være overveldende. Her må jeg også nevne Stig Gunnar Ringen som skrur lyd i samarbeid med ensemblet. Det hele lydbildet presenteres på en eksellent måte, gjennomskinnelig og klart.
I første settet starter de med «Nash Lontano» fra The Zoo is Far, før de fortsetter med «Knit» og «Solemn Mosquitos» fra Fabula Suite Lugano, med «Bunadsbangla» fra Outstairs, i mellom. «Oh Gorge» fra sistealbumet Many etterfølges av «Haksong», et svært lettgjenkjennelig tema av Wallumrød, og «Klafferas», begge de siste fra Kurzsam and Fulger.
Andre settet starter med to spor fra A Year from Easter, «Arch Song» og «Japansk Koral», før det jeg sammen med «Haksong» fra samme album, opplever som ‘theme songs’ for Wallumrød, «Kurzsam und Onwards» fra Kurzsam and Fulger. Etter «A Year from Easter» fra albumet med samme navn, følger fire episoder med «Staccotta», «Danszaal» og «El Johnton» fra det siste albumet Many. Mellom disse fikk vi et nytt tema, «Usynk», noe som kanskje peker mot et nytt album en gang i en ikke alt for fjern framtid? Det er lov å håpe.
Som ekstranummer presenterer Wallumrøds ensemble oss for «Eliasong» fra A Year From Easter – et meditativt og medrivende tema som bringer tankene hen både til dødsmarsjer, eller dirges, og til renessanse- og tidligbarokk -musikk. Men også til både hoffmusikken i nærbarokken, og til trubadur- og trouver-tradisjoner i seinmiddelalderen. Musikk med mange ansikt, som en Janus med ett ansikt vendt mot fortida og ett mot framtida. Legg til ett ansikt mot oss, de som opplever musikken til Wallumrød og hans kumpaner.
Med det bildet fanger du noe av Christian Wallumrøds fascinerende musikalske verden. Finurlig musikk, utkrøpen, utspekulert musikk. Spontan musikk formet av et eksellent ensemble, musikk som i seg selv skaper et annet slags platonsk ideal. Men nå opplever vi idealet selv — konkret og abstrakt. Her og nå.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Per Oddvar Johansen.
Christian Wallumrød og Tove Törngren.
Espen Reinertsen og Eivind Lønning.
Espen Reinertsen, Eivind Lønning og Per Oddvar Johansen.
