CHRISTIANSHAVN BEBOERHUS 27. APRIL OG JAZZHOUSE 28. APRIL, KØBENHAVN: I de senere årene er det to danske altsaksofonister som har markert seg sterkt på den internasjonale frijazzarenaen. Men ingen av dem har valgt å bli boende i Danmark. Begge kommer fra Jylland, og den ene har valgt utdanning og bosted i Trondheim, Norge, mens den andre har valgt London.
I løpet av to dager var disse hovedattraksjonene på to av de viktigste klubbene i København. Mette Rasmussen spilte solo på Christianshavn beboerhus, mens Julie Kjær spilte dagen etter, med sin britiske trio, på Jazzhouse.
Vi var, selvfølgelig, på begge konsertene, for å sjekke ut hva disse damene hadde å melde.
Mette Rasmussen kjenner de fleste fra bl.a. Fire Orchestra!, mens Julie Kjær har sin faste plass i Paal Nilssen-Love Large Unit. Mette sammen med flere kvinnelige kolleger hos Mats Gustavsson, mens Julie som eneste «høne i kurven» hos Nilssen-Love. Rasmussen har også markert seg sterkt i Trondheim jazzorkesters prosjekt med tubaisten Kristoffer Lo, men Julie Kjær har vært å høre i Norden tidligere blant annet med saksofonisten Rachel Masson og cellisten Hanna Marshall.
Vi startet på Christianshavn beboerhus med Mette Rasmussen. En times tid solo, før en dansk duo overtok.
Å gå ta banen for et solosett! Allerede fra første tone var det energi så det smalt i ørene hos publikum. Hennes tone i saksofonen er sterk som Arthur Blythe, mens musikken ligger mer i retning Peter Brötzman, Albert Ayler og Evan Parker. Men allikevel er Rasmussen helt orginal. Hennes spontane improvisasjoner er rytmisk helt på plass, og energien er ut av denne verden. Hun fyller saksofonen med pappkrus og brusflasker, og spiller med og uten munnstykke. Musikken hennes er intens og vital, og det er fullt trøkk fra første til siste tone. Vi fikk tre lange strekk, hvor den midterste tok det hele litt ned, noe som gjorde lytterne oppmerksomme på at det ikke bare var fullt pes fra den unge saksofonisten. Hun bygger opp låtene sine på en helt særegen måte, og det ble en av de tøffeste solosettene jeg noen gang har hørt.
Mette Rasmussen er, uansett sjanger og tilnærmingsmåte, en av de tøffeste, friskeste og mest kreative musikere, uansett kjønn, som holder det gående i dag. En fantastisk konsert fra en man bare skal merke seg på verdens jazzkart per i dag.
Så er det torsdag, og vi er på Jazzhouse for å høre Julie Kjær med John Edwards på bass og Steve Noble på trommer. Og selvsagt er det åpenbart at Julie kommer godt ut av det hele med et komp som overgår de fleste andre komp i Europa. Men gjennom to sett får vi relativt fritt improvisert musikk som er så til de grader tøft, at det nesten ikke kan sammenlignes med noe annet. Spesielt når Julie Kjær plukker fram fløyta, og spiller i ren Eric Dolphy-stil, lar vi oss fascinere. Men også når hun spiller altsaksofon fungerer det nærmest perfekt. Hun er mye tryggere og tøffere her enn i Paal Nilssen-Loves Large Unit, noe som kanskje skyldes det utsøkte kompet.
Trioen har nettopp lansert ny plate på Clean Feed (som du kan lese anmeldelse av her: https://salt-peanuts.eu/record/julie-kjaer-3/), og det vi fikk servert denne kvelden på Jazzhouse var, om mulig, enda tøffere enn plata.
Kompet er en egen historie for seg selv. John Edwards basspill er teknisk briljant, han spiller med verdens største ører, og lytter til sine medspillere som om det gjaldt livet. Steve Noble på trommer må bare oppleves. At ikke han har et større navn i den europeiske jazzen er og blir et mysterium. Men festivaler som Blow Out i Oslo har hatt (hele dette ensemblet) på programmet, så det er i alle fall noen som følger med.
En strålende kveld på Jazzhouse, og en kveld vi kommer til å huske lenge!
Nå kan man jo begynne å tenke på hvem av de to, unge damene som kom best ut av disse to kveldene. Men det er uvesentlig. Her fikk vi to kvelder med to av Jyllands og Danmarks tøffeste altsaksofonister. Så nå er det bare for klubber og festivaler rundt om i Norden å booke begge to framover.
Begge konsertene var rett og slett fantastiske!
Tekst og foto: Jan Granlie
