VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TIRSDAG 11. DESEMBER 2018: Jeg har vært i framtiden og sett at det gror godt i norsk jazz.
OJKOS, eller Orkestret for JazzKomponister i OSlo, er et prosjekt som er organisert av organisasjonene Nasjonal jazzscene og Østnorsk jazzsenter i et samarbeid med en prosjektgruppe på fem jazzkomponister.
Orkestret er ny-oppstartet som et tilbud til unge, profesjonelle jazzmusikere og -komponister i etableringsfasen, under 35 år.
Medlemmene i orkestret er likestilte, og den musikalske ledelsen er delt av og rullerer mellom kollektivets medlemmer. På denne måten får alle i praksis mulighet til å være leder for orkestret i løpet av prosjektperioden. Bandets uttrykk vil dermed også endre seg etter som orkestrets sammensetning endres. Gjennom Nasjonal jazzscene har bandet fått mulighet til å utvikle ny musikk sammen på Victoria hver tirsdag på dagtid. Bandets aller første øving sammen skjedde 21. august i år.
Etter den aller første konserten med det nye orkestret i oktober, er det i kveld tid for den andre konserten. I løpet av de to konsertene skal bandet presentere låter skrevet av alle medlemmene i orkestret. I kveld er det dermed neste runde med åtte låter av åtte forskjellige unge musikere. salt peanuts* hadde dessverre ikke mulighet for å være tilstede ved den første konserten. Vi hadde derfor prioritert å være på plass denne tirsdagskvelden.
Arrangørene og orkestret peker på at ojkos kan ses på som en transkripsjon fra gresk av οἶκος. I følge Victorias programtekst skal dette gammelgreske ordet bety familie, og tekstens forfatter fortsetter med at «her kan det bli både takhøyde og dørslamring!».
Nå blir vel dette ikke helt korrekt. οἶκος har en grunnbetydning som peker på slekt, eller familielinje over flere generasjoner, og ikke familie i grunnbetydningen av en grunnleggende sosial struktur. Man kan dermed velge å tolke ordet som et uttrykk for de historiske og framtidige (familie-)linjene i orkestrets musikk. Men οἶκος kan også — etter Aristoteles — forstås på en annen måte. Aristoteles forsto også οἶκος som et uttrykk for en husholdning, som en utøvende og produserende virksomhet.
Den siste betydningen av οἶκος er den betydningen vi kjenner fra sammensetningene οἶκο-νόμος – oiko-nomos – og οἶκο- λογία – oiko-logia – som bokstavelig talt betyr hhv. husholdningsorden og husholdningsstudier. Vi kjenner selvfølgelig disse sammensetningene på skandinaviske språk i dag som ordene økonomi/ekonomi og økologi/ekologi. Tolkningen av ojkos overlates i disse betydningene til leseren.
Men mer musikalsk relevant har οἶκος innenfor den ortodokse kirkens gudstjenesteritualer en betydning som strofe — innenfor en uttrykksform som er betegnet som κοντάκιον – kontakion – en tekst og melodi som framføres i dialog mellom en solist og et kor. Innenfor vår egne kirketradisjoner kjenner vi en tilsvarende struktur fra vekselsangen mellom liturg og menighet i framføringen av for eksempel gudstjenestens Gloria. Denne siste betydningen åpner for opptil flere relevante tolkninger av orkestrets forkortede navn.
I dagens versjon er de følgende medlemmer av orkestret OJKOS – og dermed utøvende musikere – på denne tirsdagskvelden:
Henriette H. Eilertsen – fløyte/Camilla Hole – sopransaksofon/Lukas Zabulionis – tenorsaksofon/ Tina Lægreid Olsen – barisaksofon/Richard Köster – trompet/Lyder Øvreås Røed – trompet/ Tancred Huse – trompet/Magnus Murphy Joelson – trombone/Johannes Fosse Solvang – trombone/Andreas Rotevatn – trombone/Arne Martin Nybo – gitar/Mike McCormick – gitar/laptop/Kristoffer Fossheim Håvik – piano/Alexander Hoholm – bass/Michaela Antalová – trommer/Knut Kvifte Nesheim – trommer, vibrafon
Enkelte av disse har vi allerede sett på scener flere steder, flere ganger, andre færre ganger. Men felles har de at de alle etter gjennomførte studier på bachelor- og master-nivå er etablerte musikere som har valgt å satse på en framtidig karriere som musikere. I den sammenhengen er OJKOS et spennende – og potensielt svært viktig – tiltak som gir mulighet for individuell profesjonalisering og musikkutvikling.
Selvfølgelig er det alt for tidlig å vurdere virkningene av tiltaket. Men det kan kanskje være på sin plass å peke på at OJKOS synes å kunne være en del av en lang tradisjon, tilbake til 1960- og 1970-tallet, i moderne jazz. I New York ble Jazz Composer’s Orchestra etablert i 1965 av Carla Bley og Michael Mantler.
I Europa ble innflytelsen fra JCO viktig for utviklingen blant unge musikere innenfor de framvoksende europeiske frie jazztradisjonene. I 1966 ble orkestret Globe Unity Orchestra dannet i Tyskland, i 1967-68 ble grunnlaget lagt for Instant Composers’ Pool Orchestra i Nederland. I London ble London Jazz Composers’ Orchestra startet i 1971-72.
Medlemmene i disse europeiske orkestrene – som alle har satt dype spor i historien om europeisk jazz etter 1965 – var i samme aldersgrupper, og samme posisjon, som dagens medlemmer i OJKOS. Kan vi håpe på at dette norske bandet på lang sikt kan få en tilsvarende posisjon i historien om norsk jazz etter 2018?
Denne konserten var i hvert fall en svært god begynnelse på en slik historie. Programmet besto som nevnt av åtte låter, og hvor alle musikerne i bandet bidro med klare stemmer og solistiske bidrag. Vi fikk høre;
- OJKOStimen (av Johannes Fosse Solvang), med solister: Richard Köster – trompet, Arne Martin Nybo – gitar, Kristoffer Håvik – piano
- Elefantar: svevande (av Henriette H. Eilertsen), med solister: Andreas Rotevatn – trombone, Henriette H. Eilertsen – altfløyte
- 23579 part one (av Alexander Hoholm), med solister: Lyder Øverås Røed – trompet, Kristoffer Håvik – piano
- Kirkeveien (av Arne Martin Nybo), med solister: Lukas Zabulionis – tenorsaksofon, Johannes F. Solvang – trombone, Kristoffer Håvik – piano
- Kobolt 27 (av Lyder Øverås Røed), med Lukas Zabulionis – tenorsaksofon, Tina Lægreid Olsen – barisaksofon
- Dikt til H (av Andreas Rotevatn),
- Farvel Økern (av Tina Lægreid Olsen), med solist: Tancred Huse – trompet
- Match Girl (av Camilla Hole), med solister: Lukas Zabulionis – tenorsaksofon, Tina Lægreid Olsen – barisaksofon, Andreas Rotevatn – trombone
Det var et variert utvalg av låter, og – kanskje noe overraskende, gitt forutsetningene – også en ganske tydelig ensemblesound. Teknisk dyktighet grensende til brillians på flere punkter og et stilistisk variert uttrykk gjorde dette til en svært så trivelig og utbytterik tirsdagskveld.
Her varierte det stilistisk fra det åpenbart jazzrock-influerte, til mer vestkystjazz-orienterte polyfone flater, via en mengde andre utrykk. Det er vel kanskje naturlig å dette stadiet, men totalt sett var kanskje konserten i denne anmelders ører i litt for stor grad basert på komponerte strukturer og fastlagte forløp. Etter hvert vil det kanskje kunne gjøre seg med litt løsere og friere former, og kanskje også i større grad kollektive uttrykk.
Men det er opp til musikantene i OJKOS, hver for seg og samlet, å avgjøre i hvilke retninger OJKOS skal utvikle seg i fortsettelsen. Og takk for det!
Tekst og foto: Johan Hauknes
