BLOW OUT! FESTIVAL, CAFÉ MIR, FREDAG 17. AUGUST 2018: Så er vi endelig kommet til den fredagen under årets Blow Out!-festival vi i hele sommer har drømt om — flere ganger, hver eneste natt, en kveld vi i lang tid har gledet oss til.
Vi har gledet oss til dette, akkurat slik vi gjorde det, og slik ungene våre fortsatt gjør, i de lange timene mellom frokosten tidlig om morgenen, og Sølvguttenes åpning av juleballet kl. 17.00, hver eneste juleaften. Til åpningen av gavene!
Nå våkner vi til liv, for nå er endelig tiden kommet. Endelig skal vi få oppleve denne helt enestående trioen, denne helt enestående gangen. En trio som jo i seg selv representerer et historisk tidsspenn på mer enn 50 år, fra 1964 og fram til i dag, og meden bredde som ingen andre. Det er akkurat dette møtet vi har drømt om så lenge. Drømmen om å å få oppleve en del av den nye historien.
For selv etter femti år utvikler denne historien seg fortsatt. I sin favn bærer historien også drømmen om nye femti års historie. En musikkhistorie som fortsatt kan svinge seg til nye høyder, til helt nye uttrykk. Det er derfor vi drømmer videre. En historie som vi drømmer om skal kunne skapes i møtet mellom maestra Karin Krog og de to, relativt sett, ynglingene, Paal Nilssen-Love og Ole Morten Vågan.
Karin Krog er allerede på plass i lokalet når vi ankommer – i et lokale hun ikke har besøkt på tjue-tretti år, og ikke har sunget i siden det var Oslo Jazzhus som rådde grunnen her, (nesten) aleine. Den gangen da lokalet fortsatt var et etablert uttrykk for det moderne jazz-Norge. Slik lokalet fortsatt er i dag. Men et endret jazz-Norge. Ville Karin Krog kunne være like au courant her i 2018 som i 1988?
Dette er også et lokale som skylder Karin Krog mer enn det overhodet er i stand til å uttrykke. For om noen virkelig har utøvd og løftet opp avantgarde-jazz fra Norge på et høyt internasjonalt nivå, så er det Karin Krog. Helt siden hun ga ut plata «By Myself» i 1964, og siden hun, samtidig, tok de daværende tenåringene under sine vinger. Ungdommene som skulle dominere norsk jazz de følgende tiårene.
Nå skulle hun våge seg utpå – og det på selveste Blow Out! – med de to veletablerte improvisasjonsmusikerne Ole Morten Vågan på bass og Paal Nilssen-Love på trommer. Etablerte, men av en helt annen musikalsk generasjon, og en annen musikalsk plattform, enn det Krog representerte. Hvordan skulle dette møtet gå?
Vi kan si det med en gang: Dette ble ikke bare kveldens høydepunkt, denne konserten ligger helt klart an til å være ett av de absolutte høydepunktene vi noensinne har opplevd i dette slitne lokalet på Oslos beste østkant! For i løpet av dette settet blir vi servert en musisering og en lekfullhet – for å ty til en svedisme – som vi svært sjelden får anledning til å se, og ikke minst, til å høre.
For våre yngre og ikke-norske lesere kan det kanskje være verdt å rekapitulere noe om Krogs forhold til den norske avantgarden, og formidle noe om hvilken sentral rolle den nå 81-årige musikeren og vokalkunstneren hadde for å legge grunnlaget for det vi i dag kaller norsk jazz og improvisert musikk.
Sine qua non er et uttrykk enhver latin-kyndig vil gjenkjenne. Uttrykkets direkte betydning; «uten hvilket, intet», understreker at det er noen forhold som er helt nødvendige faktorer for å skape det som kommer etter. Akkurat slik er det med Karin Krog. Uten Karin Krog ville ikke norsk moderne jazz ha eksistert!
Allerede i 1965 sto Karin Krog sentralt i etableringen av det som ble gitt navnet Norsk Jazzforum, en musikerorganisasjon som var den norske varianten av «Jazz Composers’ Guild», det amerikanske resultatet av den såkalte Oktober-revolusjonen i New York i 1964. Det dreide seg den gangen, i New York, såvel om i Oslo, om musikernes selvfølgelige kamp for å ta kontroll over egne produksjonsmidler og over sin egen musikalske utvikling.
I Oslo-varianten var det særlig tre faktorer som ble viktige for den videre utviklingen. Den første viktige brikke var etableringen av en konsertserie med moderne improvisert musikk på Munch-museet i perioden 1966-68. Dette var en serie som noen år seinere også ledet til en serie av avantgarde-konserter på Henie-Onstad-kunstsenter i 1969-1970.
Den andre faktoren var etableringen av et samarbeid med den amerikanske musikeren, komponisten og teoretikeren George Russell. Basert på hans ideer — slik han hadde utviklet dem i sin bok «The Lydian Chromatic Concept of Tonal Organization» — ble det under hans ledelse gjennomført kurs for unge musikere i disse ideene. Gjennom det ble grunnlaget lagt for det norske uttrykket av moderne modaljazz, slik det kom til uttrykk gjennom en serie med banebrytende plater på 1970-tallet.
Til sist la Norsk Jazzforum – som altså overhodet ikke må blandes sammen med dagens generelle jazzorganisasjon Norsk jazzforum – et grunnlag som førte til et nært samarbeid mellom denne foreningen og foreningen Ny Musikk. Gjennom dette samarbeidet ble jazz og improvisert musikk i disse årene knyttet tett sammen med den samtidige norske samtidsmusikken, til begges berikelse.
Og som en viktig aktør i de første årene av dette arbeidet, sto Karin Krog. Hun var nasjonalt og internasjonalt døråpner for den nye og unge generasjonen av norske jazzmusikere, noe som er ettertrykkelig dokumentert bl.a. i hennes plater fra denne tida, som «Jazz Moments» og «Joy».
Hennes bidrag til det som ble plata «Popofoni» — et samtidsmusikalsk tilsvar til 1969’s store norske kulturdebatt – må også nevnes. At hun heller ikke var ukjent med samarbeidet med jazz og R&B-miljøet rundt Club 7, hører vi på hennes 7-tommere med Public Enemies.
Og etter samarbeidet med den amerikanske avantgarde-komponisten og orkesterlederen Don Ellis tok hun med seg inntrykk og verktøy som beriket både den norske og den europeiske samtidige scenen for improvisert musikk. Resten er historie, som det heter.
Men på dette tidspunktet, da vi setter oss ned i de slitne flysetene i Café Mir denne kvelden, har vi alt dette i bakhodet. Men viktigere enn det, vi har Karin Krogs Blow Out!-trios eneste planlagte konsert noensinne foran oss i tid. Denne konserten ligger ennå i vår opplevde framtid.
For aller først lytter vi oss gjennom en «Jazzprat» med Terry Nilssen-Love og hans sønn, Paal Nilssen-Love, som stjal seg til å bråke på fars og andre besøkende musikeres trommesett. Samtalen ble eksellent moderert av Audun Vinger.
Det var kanskje ikke den mest banebrytende innsikten eller de store nyhetene som kom fram, men interessant å få høre om de spennende dagene – og årene — i Molde og Stavanger – for å etablere en levedyktig scene for moderne improvisert musikk.
Og når far Terry uttrykker at han fortsatt kjenner igjen en av cymbalene på sønnen Paals trommesett som står oppstilt bak ham, oppleves det på mange måter som om ringen sluttes. Men den slutter ikke, for den tas til et nytt nivå, og dermed danner den i stedet begynnelsen på en spiral, en spiral som fortsatt utvikler seg til nye høyder og dybder. Skal jeg sette fingeren på én ting, må jeg si at jeg opplevde det som litt problematisk at verken Eivind One Pedersen og Frode Gjerstad ble nevnt i forhold til framveksten av Stavanger-scenen på 1980-tallet.
Men så altså, nå er tiden inne — for rosinen i pølsa, toppen av kransekaka, cherry on the pie, icing on the cake. (Hvorfor er det forresten alltid snakk om mat i disse uttrykkene?) Her på Café Mir har vi ingen mat tilgjengelig, men drikke har vi. Men i de neste femti minuttene er det ikke mange glass som blir løftet, og få dråper som blir drukket. Til det er alles oppmerksomhet alt for konsentrert rettet mot det vidunderlige som utspiller seg foran oss.
Trioen starter med ei låt av John Surman og Karin Krog, «Chin-chin», som svever over vannene, og fortsetter ut i rommet, «never light, never bright, … scary!». Krog og Vågan danser tett sammen langsetter linjene i musikken, mens Nilssen-Love er impresjonistisk fritt i sitt medfølgende trommespill.
Etter denne begynnelsen, får vi en strålende versjon av Charles Mingus’ «Goodbye Pork Pie Hat», som han skrev som en hommage til Lester Young etter at «Prez» døde i 1959. Med Rahsaan Roland Kirks tekst «… can we really dig it!», alt mens Karin Krog «is playing what she’s feeling!».
Men det gjør jammen meg Vågan og Nilssen-Love også, «…feeling and dancing…» med Krog. Men det er overhodet ikke en trommis og en bassist som legger seg under og innordner seg en legende, vi hører her. Begge to står fram som sterke stemmer i dette samspillet, og gir Krog flust med utfordringer å svare på. Og selvfølgelig gjør hun det. Karin Krog, «she is happening right now!». Akkurat som «Prez» gjorde det, ifølge Roland Kirk, da han skrev teksten! «Can you dig it?» Yes, we can!
En fri improvisasjon som vi kan kalle «Popcorn», etter Krogs uttale av dette ordet innlednings- og avslutningsvis, blir for meg en refleksjon tilbake til det allerede nevnte «Popofoni»-prosjektet fra 1969 og 1970. Her skulle samtidige samtidskomponister, bl.a. Arne Nordheim, lage moderne pop-musikk, musikk som også var musikalsk interessant. Og det greidde de den gangen.
Men Krogs utsagn skaper jo selvfølgelig også en umiddelbar assosiasjon til trioen Jøkleba, som på den selvtitulerte plata «Jøkleba!» lanserte en glitrende versjon av den kitschy synth-pop låta «Popcorn» — som også var fra 1969 — under tittelen «Poppkorn». I dette forsøket skapte jo også Per Jørgensen, Audun Kleive og Jon Balke interessant musikk! Og la det være sagt, det gjorde også trioen «KrogLoVåg»!
Det var allikevel «Mirror Song» og «Just in Time» som ble de desiderte høydepunktene for meg denne kvelden. Før de så avsluttet med Krog og Johs Berg sin tekst til Carla Bleys klassiske 1964-tribute til den engelsk-amerikanske filmregissøren Ida Lupino. De to forfattet som kjent teksten på vei ned fra Vardestua overfor Molde by, en tidlig morgen etter en nattlang jam under årets Moldejazz.
Dette ble låta som alle besøkende til Moldejazz gjenkjenner som «Break of Day in Molde», og som gjør at det for mange av oss fortsatt er nærmest umulig å høre «Ida Lupino» uten å tenke på utsikten fra Reknesparken mot Romsdalsalpene en tidlig morgen ved soloppgang i juli/august.
Etter disse femti minuttene tenker vi at nå holder det. Nå er ørene og hjernens høresenter – dette auditive cortex – fulle. Men neida, etter litt hvile var vi klar igjen.
Kvartetten Scatter — med en annen vokallegende på plass, Phil Minton, med Pat Thomas på elektronikk, og tangenter, gitaristen Dave Tucker, som for oss var helt ukjent, samt Roger Turner på trommer – satte oss i god stemning med et helimprovisert sett. Selv om det aldri egentlig greidde å henrykke oss helt til andre sfærer.
Etter dette var det klart for et spennende møte. De eldre mestere, Philipp Wachsmann på fiolin og bratsj, samt Paul Lytton på trommer skulle møte ynglingen Kalle Moberg på trekkspill, eller akkordeon. Vi har hørt unge Moberg noen ganger med Paal Nilssen-Loves Large Unit, der han har vært et overraskende friskt innhopp og har bidratt til å utvikle ensemble-sounden til dette store bandet.
Men hvordan ville han greie seg i møtet med to så store navn fra den europeiske impro-historien? Men det slo meg at jeg ante Guds hand – eller kanskje rettere Nilsssen-Loves — bak det hele. Dette kunne lett fortolkes som Nilssen-Loves bidrag til å utvikle det talentet som helt åpenbart Kalle Moberg besitter.
Og selv om han ble kastet ut på dypt vann, viste Moberg at han er fullt svømmedyktig. For i kveld ble en ny stjerne født. Også på «flenge», da! På dette instrumentet som er objektet for så mange latterliggjørende jazzvitser, som er forbundet med så mye anti-jazz. Men som i de siste årene har fått en slags avantgarde-revival, både i samtidsmusikk og i improvisert musikk.
For det viser seg raskt at Moberg ikke er redd for å ta alle de roller som trengs, han lytter og svarer, følger, men tar også grep og kaster inn ideer, han tar føringen når han synes det er verdt å gjøre det. Wachsmann og Lytton er jo så til de grader erfarne i dette gamet at de svarer på, spiller med, og former ynglingens bidrag.
Men det er etter hvert ingen tvil, de to er svært imponert over hva Kalle Moberg kommer med. Og han imponerer også publikum. Når han på et tidspunkt drar til med noe som jeg opplever som noen folkemusikalsk inspirerte linjer, er selv blaserte jeg imponert over den bortimot halve timen jeg får høre.
For dette var ikke ditt gjennomsnittlige impro-sett, som vi, blaserte som vi er, anerkjenner, men ikke lar oss rive med av. Dette var friskt, nytt, spennende og medrivende. Og ikke minst takket være en ung trekkspiller som nå kommer som et stjerneskudd på den norske impro-himmelen.
Men han kommer ikke for å skinne klart en kort stund og så dø raskt ut som så mange stjerneskudd før ham. Denne stjerna kan skinne lenge, denne stjerna blir en fiksstjerne. Tenk deg fele og trekkspill sammen – bare sammenstillingen av ordene gjør at du hører musikktradisjoner som befinner seg så langt fra samtidsmusikk som det vel er mulig å komme. Men som allikevel er så vakkert og spennende, og samtidig åpner helt nye veier inn i den improviserte samtidsmusikken. Hvem hadde for bare noen få år siden trodd at jeg skulle sitte på Blow Out! og digge «flenge»?!?
Siste sett i kveld er den svensk-norske Trespass Trio – Martin Küchen på bariton-, alt- og sopraninosaksofon, Per Zanussi på bass og Raymond Strid på trommer — forsterket med Susana Santos Silva på trompet.
Trioen ga i fjor ut plata «The Spirit of Pitesti» på clean feed*, ei plate som selvfølgelig allerede er anmeldt på salt penuts*. Vi blir servert fire låter fra plata som viser til fulle hvilket strålende ensemble dette er.
Men følgende skal sies, Susana Santos Silva spiller som om hun er et fullt integrert medlem av trioen! Hun og hennes tre medmusikanter viser at denne trioen er minst like bra som kvartett. Mine notater har så mange stjerner spredt utover, med karakteristikker som dels går i klassisk musikalsk retning, spanske Joaquin Rodrigo-retninger, Coltranske «A Love Supreme»-retninger at det ikke kan gjengis. Det er et samspill som rører ved både kropp og sjel. Et samspill i et totalt samvirke, i en tett dans av sterke følelser over vidunderlige lydlandskap.
Det kan knapt bli bedre, selv om vi akkurat i kveld har fått en solid dose — eller rettere doser — av kvalitetsmusikk som det er svært sjeldent vi kan høre, uansett hvor i verden man måtte befinne deg!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kjetil Valstadsve
