Konserter

Elefanter blant stjernene

SILDAJAZZ 2020, HAUGESUND, DAG 4, LØRDAG 8. AUGUST 2020: I våre vandringer gjennom Haugesunds arkitektur må vi tilbringe litt mer tid i det som tidsskriftet Kommunal Rapport med hjelp av sine lesere utpekte som Norges fineste rådhus for ti år siden. Byggingen av løven som liggende på klippen skuer utover byen, ble igangsatt etter en gave på én million kroner fra skipsrederen Knut Knutsen i anledning dennes femti-årsdag i 1921. Rådhuset, tegnet av Gudolf Blakstad og Hermann Munthe-Kaas, ble innviet i 1931. Rådhusplassen som fullfører bygget ble ferdigstilt i 1949, etter nok en gave, denne gangen fra rederens enke.

Innvendig preges arealene av Alf Rolfsens veggmalerier, ikke minst de fire kardinaldyder i trappene – illustrert som fire kvinnelige skikkelser; styrke, måtehold, rettferd og klokskap. Men vi skal videre, inn i bystyresalen i dag. Bak ordførerens plass er Alf Rolfsens triptyk, et tredelt kunstverk som dermed også kan gi allusjoner til en altertavle. Venstre felt er en hverdagslig beskrivelse av Haugesund som fiskerienes by, fiskebåtenes registreringsnummer bærer fylkesymbolet R for Rogaland og kommunebetegnelsen H for Haugesund. I høyre panel står Knut Knutsen og han ektefelle Elisabeth med en modell av rådhuset. Midtpanelet er dominert av havguden Poseidon med sin trifork, trukket fram av fire hester.

Men rommet domineres i like stor grad av Alf Rolfsens maleri på fronten av publikumsgalleriet, med ekliptikken – dyrekretsen – framstilt som en kontinuerlig 33 meter lang frise rundt hele rommet. En absolutt severdig sal i en severdighet av en bygning. Ordførerens plass befinner seg under Skorpionen, et tegn som tidsmessig symboliserer perioden fra 23. oktober til 22. november. Med ordførerens sol på dette sted på stjernehimmelen er det altså i denne salen evig høst!

Nå er det riktignok flere tusen år siden sola sto i Skorpionen i denne perioden, i dag befinner sola seg i stjernebildet Vekten i den samme perioden. Det er et faktum som jeg har til gode å høre noen astrologer forklare: Når argumentet er at det er solas, planetenes og stjernenes posisjoner som bestemmer hvem du er, hvordan kan det ha seg at det ikke er stjernehimmelen over oss som avgjør dette? Hvorfor er det stjernehimmelen slik sumerne så den for om lag 5 000 år som bestemmer dette?

Bilder uten trommer
Men først i dag skal vi tilbake til Haugesund Billedgalleri. I det vi stiger inn i utstillingsrommet, opplever jeg at lyden fortsatt henger igjen etter de to konsertene jeg allerede har opplevd i dette rommet. Men i motsetning til de to foregående dagene er det i dag uten trommer. Vi skal møte Jon Balke i et solosett, og med det få en supplerende kommentar til mine opplevelser på Nasjonal jazzscene for et par ukers tid siden.

I dag kommer for det første dette rommet langt bedre til sin rett enn med Svein Olav Herstad Trio og HAnna Paulsberg Concept. Jon Balke innleder før konserten med å beskrive sin tilnærming til det å gjøre en solokonsert — han sammelikner det med en argumentasjonsrekke. Fra påstanden/utsagnet skal utviklingen av argumentene følge som en rekke med sammenheng og struktur. Han sammenlikner dermed det improvisatoriske forløpet med et språkbasert, retorisk forløp, improvisasjonens karakter og «logikk» blir som språkets, som samtalens.

Denne gangen er det retoriske forløpet av konserten betydelig klarere enn i lokalet på Karl Johans gate i Oslo. Det blir en dialog, eller kanskje rettere trialog, mellom rommet, det elektronisk manipulerte lydsporet som projiseres rundt i rommet og Balkes bruk av flygelet. Som i en retorisk, språkbasert prosess, har vi ikke bare en grammatikk, argumentative påstander og utforming og analyse av implikasjoner. Vi har også språklige konvensjoner, og hermeneutiske fordommer, der det er retorikerens oppgave også å utfordre disse konvensjonene, også å bryte med dem.

Vi får en storveis time i dette rommet, med Balkes musikk og musisering, der dette rammeverket utfoldes og serveres for oss. Samtalen, monologen, dialog, trialog, ja til og med tetralog om vi inkluderer det om lag tjuehodede publikummet, blir til tider nærmest filmatisk i sin dramaturgi. Men uansett bulder og brak, vi ender opp med en harmonisk syntese til slutt. «Den tanken var så lang at jeg skulle hatt bokmerke», sa den ene av mine døtre en gang da hun som lite barn hadde sittet stille lenge og tenkt på ett eller annet. Det bokmerket kunne ha vært nyttig for lytteren også i dag.

Balke gjentar, utvikler, beskriver, understreker, spesifiserer, vurderer og oppsummerer for oss, tentative forsøk leder over i bastante påstander. En himmelvendt salme som om den skulle vært bygget over en norsk folketone gir assosiasjoner til den lille, store komponisten på Trollhaugen, Edvard Grieg. Lyder som fra et kirkeorgel klinger i bakgrunnen.

Med en metafor som den Balke angir kan du ikke forvente en tradisjonell sonateform (tema – improvisasjon – tema/eksposisjon – variasjon – eksposisjon). Et retorisk foredrag vil vanligvis oppsummere og klargjøre, men ikke gjenta den opprinnelige hypotesen, påstanden det hele startet med. Disse tankene kommer til meg over en ominøs vårstemning med et buldrende fossefall i bunnen.

I dag spiller rommet på lag med utøveren. Og virkelig til sin rett kommer denne store romklangen når Jon Balke setter i gang med «Konge», en komposisjon som Balke skrev til begravelsen av Jon Christensen i februar i år. En elegi, en hommage, et rekviem for eneren som nå har falt til ro. Som tradisjonen var – og vel fortsatt er – i New Orleans; på vei til bisettelsen spilles det som en dødsmarsj, mens på vei tilbake igjen hedres avdøde med festmusikk.

Dyre glass
Vi er snart etter på plass i den omtalte Bystyresalen igjen, under Alf Rolfsens dyrekrets. Stoloppsettet er plassert med ryggen til ordføreren, med ansiktet er vi vendt mot Tyren. Orkestret er altså plassert til vår juni. Musikken spilles mot forsommerens lys og varme.

Og det er en lyrisk sommerdrøm vi blir servert. Håvard Ersland fra Imsland mottok i fjor Sildajazzprisen og har i dag påtatt seg å takke for den med en konsert med egen musikk. Håvard Ersland Trio består akkurat i dag av Stian A. E. Andersen på kontrabass og Axel Skalstad på trommer. Sistnevnte vikarierer for Erslands faste trommeslager, Ingvald Vassbø, som for tiden visstnok gjør konserter med Juno. Dette er første konsert med denne besetningen av Erslands trio.

Vi blir servert et vakkert knippe stemningsrapporter fra Erslands hånd. Hans pianospill er vakkert, håndgripelig og svært hørverdig. Trioens musikalske uttrykk faller fint inn i en tradisjon der det her i Haugesund er naturlig å trekke fram Espen Eriksens pianotrio som et annet eksempel.

Det er lekende og fengende låter Ersland skriver, som framstår som spøkefulle kommentarer til verden rundt komponisten. «Radiofjes», «CU» … «Malotru» etter kallenavnet til en av hovedpersonene i den franske TV-serien «The Bureau», eller «Le Bureau des Légendes» på originalspråket. Da Ersland angir «99,- pr glass»(!) som tittel på neste låt, er det en som sukker tungt, med støtte fra store deler av publikummet, «… det var dyrt!»

Det kanskje mest overbevisende er de tres spilleglede og medrivende entusiasme. Det er forståelig at det er et stort undertrykt behov for å spille for et publikum etter de siste måneders lock down. På forhånd undrer vi oss litt på hvordan kraftkaren fra Kongsberg bak trommesettet skal kunne tilpasse seg det nedtonende og lyriske leiet som Erslands musikk befinner seg i. Det gjør han etter hvert helt utmerket.

Det tar riktignok litt tid for trioens uttrykk får satt seg, men etter et par låter er presentasjonen trygt plassert «in the pocket», som det het en gang. Trioen har valgt å spille uten forsterking, noe som nok medfører at Skalstads verktøy til tider kan bli noe for voldsomme. Kanskje særlig kjennetegner dette første halvdel av konserten. Etter hvert tilpasser de seg bedre til rommet, og mine ører tilpasser seg også musikken og rommet. Andersens basspill er som så godt som alltid, smakfullt og poengtert, og med opprettende utsagn som holder det hele sammen i spennet mellom Erslands pianospill og Skalstads lydunivers.

En prisvinnerkonsert som understreker riktigheten av fjorårets valg av vinner av Sildajazzprisen.

Droner og elefanter danser habanera
Avslutningen i kveld er en dobbeltkonsert. Først ut er trioen Lumen Drones, et navn som vel kan forklares som ‘lysende drønn’. Det er et nytt album på gang, der musikken fra Nils Øklands (hovedbildet) tingingsverk Glødetrådar til Vossa Jazz 2016 skal inngå. Vi får i løpet av konserten en smakebit av dette i trioversjon og vi gleder oss allerede. En moderne springar i fullt og rent trav galopperer over scenen.

Er det rock? Erdet jazz? Er det folkemusikk? Er det musikk? Og svaret er et rungende ja! Jeg har sagt det før og sier det igjen; Øklands musikk er moderne, utviklet og nyskapt musikk som trekker på århundrelange folkemusikktradisjoner, med et svært så moderne improvisatorisk uttrykk. Dette er folkemusikk for det 21. århundre.

Vi blir blant annet servert musikk fra deres andre og foreløpig siste album, «Umbra», men blir også presentert for noe ny musikk. «Morning Dew» er en vakker sak. Den ble fra scenen oversatt til morgendis, men mer korrekt er vel ‘dew’ å oversette med dugg. Mens habanera-rytmene suger deg inn i sin dansende verden, følger «Droneslag» med sitt heftige og insisterende gitarspill fra Per Steinar Lie skaper en overveldende new wave feel, underbygget av Ørjan Haalands trommespill.

Bulldozerpunkfolkrock? Gjerne det. Dessverre plages jeg av at lyden er skrudd for hardt til i bunnen. Det er en alt for «boomy» bass for dette lokalet. Det forstyrrer og undergraver dessverre lytteropplevelsen, dette må det rettes opp i til seinere.

Vi må i tillegg nevne Ana Jorges visuelle backdrop, her er alt analogt generert. Dette er medskapende video old style. Med overhead-prosjektor, glass, boller og annet, samt et utvalg av væsker (olje, vann, annet?) der overflatespenninga er stor nok til at væskene ikke blander seg. Det vil si, så lenge du holder såpa unna!

Jeg får et flashback til ungdomsdagene, da bevegende bilder skapt av fargede og fargende væsker mellom to glassplater i en lysprosjektor, var en selvfølge på en rockekonsert, særlig om musikken smakte av psykedelisk prog-rock! Som det gjør her. Analoge verktøy er fortsatt på sine områder vel så virkningsfullt som digitale løsninger. I det minste når det er i slike medspillende hender som Jorges!

Og så er det Elephant9 sin tur. Man skal ikke tukle med treenighetene. Her er Elephant9 i sin opprinnelige trio-utgave slik den var den gangen da vi lærte oss å elske dette progjazzrock-bandet. Trioen, som for tiden er i sin konfirmasjonsalder, har fra venstre mot høyre, Torstein Lofthus på trommer, Nicolai Hængsle på el-bass og Ståle Storløkken på el-piano, synth og ikke minst; på B3.

Sjelden har jeg hørt disse tre bedre enn i kveld, og det sier svært mye. Jog tror ikke til dags dato jeg har vært på en dårlig konsert med den niende elefanten. Men aldri før har jeg opplevd taktskiftene mer finurlige og utkropne. «I Cover the Mountain Top» fra første-plata følges av «Farmer’s Secret». Og nei, du får ingen premie for å sette navn på referansene disse titlene skjuler. Og så, nok en gang, habanera. Og det er heller ikke denne gangen chili eller andre pepperfrukter vi snakker om.

Rytmemønsteret habanera skal etter sigende ha vært flittig brukt av Buddy Bolden, den var en vesentlig del av den levende afrikanske arven i Karibia. Forstampingen som hører med understreker det forsinkede andre-stampet, og dermed i følge noen forståsegpåere det som var grunnlaget for the swing feel i jazzen. «Habanera Rocket» tar ikke bare av, den lander også silkemykt på alle føtter, som en nilivet katt som kastes ut fra tiende etasje. Men denne katta klapper altså til på to og fire!

Lofthus (bildet ovenfor) – som vel må ha solgt ut hele årsproduksjonen av pærebrus til Oskar Syltes brusfabrikk – er som et veloljet og nypusset «the Mallard», eller stokkanda, dette lokomotivet som ikke bare fortsatt har hastighetsrekorden for damplokomotiv, men som også er verdens desidert vakreste lokomotiv. Det går ikke bare på skinner fra start til mål, det er som en reise der du har fått den aller beste utsikts­plassen for å nyte reisen. Den som ikke får ståpels av dette, har ikke hår på kroppen!

Hængsle kan sine virkemidler og skaper rom og tyngde i det musiske materialet. Som maskinsjef er han framme med oljekanna og sørger for «smooth sailing». Kapteinen på skuta, Storløkken skrur ikke bare opp til 11 og 100. Et hardt bankende hjerte gjør salto mortale av glede og yrhet!

Det er ikke bare medrivende moro, det er smittende, infektiøst! Heftig er ikke en gang bare fornavnet. Det er bare forbokstaven. «Psychedelig Backfire» fyrer ikke av baklengs. Det er som en beruselse, som opplevelsen av en psykedelisk dans med nornene i Åsgard, der de danser en heftig ballett til ære for Odin, både Urd, Verdande og Skuld.

Tre fyrer fyrer opp, ikke bare seg selv, de fyrer opp hverandre. Det er ikke tre fyrer med ved, men de tilsgtedeværende tre varmer mye mer enn det de tre vedbærende fyrene noensinne kunne ha drømt om å gjøre. Ballkasting og fyring setter Storløkken i fyr og flamme. Lofthus skrur opp femten hakk til, mens Hængsle skuffer på kull og olje til maskineriet.

Vi faller til ro mens 16-delene taktfast danser som en mitraljøse. Eller faller til ro? Nei, det er ikke mulig. Roen får komme seinere. Kanskje utpå natta en gang kan vi imøtese en landing for en kropp som i pur glede over all denne herlige musikken vil danse tango til langt på natt!

Opphold og reise er dekket av festivalen.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Johan Hauknes (Bystyresalen, Ana Jorge), Sildajazz/Tommy Neverdal (øvrige bilder)

Skriv et svar