VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 13. APRIL 2023: Det er noe med å være på vei til et nytt møte med gamle venner og favoritter, og søke å gi slipp på forventninger om at nå skal deilige minner om tidligere møter gjenskapes. De tre er ikke lengre unge, lovende og vakre. De er modne menn som har oppfylt alle lovnader som en gang lå foran dem, men som fortsatt skaper ny, interessant og vakker musikk. Og de er fortsatt vakre i sin musikkutfoldelse.
Magiske sikader
Ekstra spesielt blir det når disse vennene er noen som synes å operere som noen av de mest fascinerende sikadene i verden, målt etter deres evolusjonære tilpasning. Det går lenge mellom hver gang vi får oppleve dem. Et primtallig antall år. Magicicada heter slekten som disse sikadene inngår i – som har en livssyklus på 13 og 17 år. Tre arter i slekten har en syklus med periode 17 år og fire lever i perioder av 13 år. De tilhører ordenen av såkalte nebbmunner, med nebbmunner suger de plantesaft som næring.
Hvorfor akkurat 13 og 17 år spør du, kanskje? Et enkelt spørsmål, med et enkelt, men komplisert svar. Grunnen er enkel og basert på millioner år med evolusjon. Og ja, det har endt opp der, kun basert på tilfeldigheter, hver av dem så ørsmå at de knapt nok er synlige. Så ørsmå at det ikke er behov for noen som helst idé om en eller flere intelligente designere. Evolusjon kan føre til resultater som fra perspektivet av et menneskeliv kan synes helt umulige og usannsynlige – kun ved tilfeldige ørsmå variasjoner. Sprengkrafta skapes når dette blir kombinert med den selektive krafta som ligger i et begrep vi alle ikke bare burde huske fra skolen, men også minne oss selv på implikasjonene av innimellom: Survival of the fittest. Kampen for tilværelsen, kampen om ressursene.
Svaret på det enkle spørsmålet, ligger i at 13 og 17 er primtall, de kan ikke gjengis som summen kortere perioder. Fire perioder på tre år gir tolv år, tre perioder på fem år gir 15 år … og så videre. You do the math! Men, kan du svare, det er jo flere mindre primtall, 2, 3, 5, 7 og 11. Hvorfor akkurat 13 og 17? Grunnleggende sett er årsaken igjen; tilfeldigheter. Men:
Evolusjonen har endt opp med disse observerte periodene, av tre grunner: 1) Den biologiske rytmen er satt med en enhet på ett år, hvert med fire årstider – dette er den grunnleggende biologiske klokka. 2) Enhver spesialisert predator må gjennomgå de samme evolusjonære stegene som disse sikadene for å kunne være «i synk» med matfatets syklus. Sannsynligheten for at en art skal ende opp (igjen) med en 13-årig livssyklus, er forsvinnende liten. 3) Sannsynligheten for at sikadene «overlister» rovdyrene på denne måten er større, desto høyere primtallet er. Du kommer ikke til en 13-årig syklus med ørsmå endringer fra ett år, til halvannet år, til et-og-trekvart år osv.
Med korte primtallsperioder – som 2, 3 eller 5 – er hinderet som verner sikadene mot rovdyr relativt sett lite. Med lengre perioder er dette hinderet større. Perioder på 2, 3 eller 5 år er dermed lite effektive hindre mot rovdyrene. Det innebærer ikke at det ikke kan finnes – eller har funnets – sikader med både 5-, 7-, 11- og 19-årlige sykluser. Det eneste vi kan si er at de artene biologene har funnet i dag, har perioder på 13 og 17 år. Det er ingen naturlov som hindrer andre perioder. Men én ting vet vi: Perioden vil med stor sannsynlighet kunne måles i et antall år om er et primtall. Og sannsynligvis med større primtall enn 2, 3, 5 eller 7.
Magiske sangere
Håvard Wiik Trio hører til i slekten av Magimusici. Som de periodiske sikadene Magicicadae synes også Håvard Wiik Trio å dukke opp i perioder med lengder av primtall. Men den evolusjonære mekanismen bak dette er langt fra kartlagt i litteraturen.
En mulig hypotese er at det også her ligger en evolusjonær prosess bak. Drivkraften i alle evolusjonære prosesser er en kamp om tilgang til begrensede ressurser. I biologien er det snakk om sosiobiologiske ressurser, i samfunnsøkonomien er det tilgang til sosioøkonomiske ressurser. I de sosiomusikalske nisjene der Magimusici opererer, kan vi forestille oss at evolusjonen drives av en tilsvarende kamp om sosiomusikalske ressurser. Den viktigste av disse er tid – tid er kanskje den mest kritiske ressursen. Kan vi da snakke om Håvard Wiiks andre prosjekter – det være seg Wiiks performative, som Atomic, eller hans kompositoriske prosjekter – som predatorene i denne evolusjonære nisjen?
Håvard Wiik Trio ble virkelig synlig på radaren med albumet Postures i 2003. Men det var med The Arcades Project i 2007 at trioen i sin nåværende façon dukket opp. Siden den gangen har trioen bestått av Wiik med Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer. Det var særlig med dette 2007-albumet, basert på den tyske filosofen Walter Benjamins ufullførte arbeid Das Passagen-Werk, at flere av oss lærte å sette Wiiks mange referanser til moderne musikk og filosofi – ofte bortgjemt i labyrinter av gåter og referanser – høyt.
Forleddet magi- i slektsnavnene Magicicada og Magimusicus, blir gjerne oversatt med magiker i betydningen trollmann, ofte sett som en som farer med triks og lureri. Men betydningen av en magi går langt dypere enn det. En magi er enda mer en vismann, eller -kvinne. En druide, en sjaman, en som vet mer om verden rundt oss og det bortenfor enn alle oss andre. Så like mye som at de tryller, er det kjennemerket at de er kloke og vise, og at de vet mer enn oss andre alminnelige døde. Med Håvard Wiik, hans musikalske verden og musikkanskuelse er det likedan.
For vær ikke i tvil: Håvard Wiiks musikk krever alltid at du stiller skjerpet og årvåken opp med nyvaskede øreganger. Men vær ikke i tvil: Disse gåtene og labyrintene kom aldri i veien for en direkte fungerende, svingende, medlevende musikk. Det kan synes som et paradoks, men er kun et paradoks så lenge vi lar våre tilvante forventninger komme i veien for den umiddelbare musikalske opplevelsen. For vær sikker: Musikken til Wiik og hans trio har – som all god musikk skal ha – en direkte emosjonell kanal som river deg meg seg.
Etter The Arcades Project, skulle det gå elleve år før neste plate. Først i 2018 kom oppfølgeren med den åpenbart postmoderne og pekende albumtittelen, This is not a Waltz. Eller, med tittellåtas eget språk, på fransk: Ceci n’est pas une valse. Om Wiiks bestefar danset vals med pipe, vet jeg ikke, men det er lett å le av disse dyptloddende finurlighetene og referansene.
En peker var jo første låta på albumet Calligram, det er altså en tekst der helhetens utforming beskriver det detaljerte innholdet. En form for selvreferanse, der de lekende og lenkende referansene bukter seg som spiraler inn i, rundt og gjennom hverandre. Slik er Wiiks musikk. Og det er bare å la seg rive med på ferden. Og siden det nå er fem år siden vi ikke-valset oss gjennom Wiiks musikk, så er det jo på tide at vi treffes igjen.
Som forut for 2018-utgivelsen får vi også nå presentert flere låter som ennå ikke har fått titler. Jeg talte i alt opp åtte original-låter og en coverversjon som ble presentert i løpet av kvelden. Så vidt jeg kan se av mine notater var fem av Wiik-originalene uten tittel – innstudert i løpet av noen dager i Berlin forut for den miniturneen trioen nå legger ut på. Det er kanskje ikke for mye å håpe på at det er kimene til et album som ligger i disse fem tittelløse låtene?
Men da slår det meg som åpenbart: At det siste nymfestadiet til sikadene i Magicicada-slekten kommer til overflaten og så sprekker opp for å slippe fri den ferdig utviklede og kjønnsmodne sikaden er slutten av en tretten og sytten år lang utvikling. Disse sikadene gjennomløper i alt fem underjordiske nymfestadier i løpet av disse årene. Det vi ser på overflaten er bare toppen av et sytten år langt og dypt isfjell.
Ikke vet jeg om de sikkert svært mange nymfestadiene til Håvard Wiiks musikk er kartlagt forskningsmessig, men jeg tviler på at det er tilfelle. Men jeg kan tenke meg at det vil kunne være en interessant musikkanalytisk, -historisk og -teknisk oppgave som ligger og venter der på en sulten, nysgjerrig musikkviter en gang i framtida.
Ceci n’est pas un Pols
Men en ting er allerede klart, det vi fikk servert denne kvelden er antakeligvis avslutningen av det siste nymfestadiet i en syklus som vil ende med at alle de nye musikalske perlene og blomstene vil navngis og fødes inn i vår verden. Før denne arten muligens vil nok en gang gå inn i en ny primtallssyklus av ennå ukjent lengde. For i motsetning til de periodiske Magiciacadae er denne eneste kartlagte arten av Magimusicus-slekten helt åpenbart aperiodisk. Aperiodisk, men altså allikevel med primtallsykler. Om ikke det er rein og skjær evolusjonær magi, så vet ikke jeg hva som skulle vært det.
Men her er en ting du så kan tenke på: Vi lærte en gang – og noen av oss husker det fortsatt – at biologisk evolusjon er darwinistisk. Det er kun gjennom biologisk arv at egenskaper føres videre. Dette har jo ført til tidenes mest bortkastede og uinteressante samfunnfaglige debatter om begreper som sosio-biologi og nature vs. nurture. For tillærte egenskaper arves ikke.
Så her kommer det noe som kanskje er overraskende for noen: Jean-Baptiste Lamarck er fortsatt relevant. Ford: Den godeste Charles Darwin brøt i 1859 med en evolusjonsteoretisk tanke utformet av franske Jean-Baptiste Lamarck et halvt hundreår tidligere. Lamarck baserte riktignok deler av sin formidling på en gammel idé. Denne ideen var basert på at også tillærte eller tilegnede egenskaper ble arvet.
Etter Darwin har vi lært oss til å kjenne avsmak i munnen av formuleringer om ‘arv av tillærte egenskaper’. Men så, nå er det en innsikt som følger ganske umiddelbart: Sosiale evolusjonære prosesser nærmest krever, i motsetning til biologisk evolusjon, at tillærte egenskaper kan arves. Det er jo det som er essensen av det sosiale fellesskapet. Den sosiale utviklingen må dermed være basert på det som derfor kan betegnes som en lamarckiansk evolusjonsteori. Som det er det i den musikalske verden som vi kanskje best kaller improvisert samtidsmusikk. Så neste gang noen sier at Charles Darwin motbeviste Lamarcks evolusjonsteori, kan du svare at; — Jo, på et avgrenset domene er nok det riktig. Men …
Mens jeg skriver dette tikker nyheten om at en av jazzhistorias mest markante – og mest misforståtte – pianister er gått bort. Ahmad Jamals musikk ble avskrevet av mange som nærmest å være kafé-musikk, lettilgjengelig bakgrunnsmusikk. Så tvert i mot. «Play it like [Ahmad] Jamal» sa Miles Davis til Red Garland i 1955, og vektla med det den minimalistiske, ‘space’-orienterte estetikken som var noe av grunnlaget for hans musikkutøvelse. Hvorfor slår det inn så sterkt? Wiik og Jamal er kanskje ganske langt fra hverandre, musikkhistorisk. Men det er minimalistiske trekk også i Wiiks musikk, men det er også så mange andre trekk. Akkurat som Jamals musikk. Det er som den synlige overflaten til verdens kanskje aller vakreste lokomotiv, The Mallard – oppkalt etter stokkandriken. Utsiden er lett å oppfatte, samtidig som de funksjonelle linjene i designet er åpenbare – og utstyrt med en estetisk sans som tar pusten fra deg hver gang du møter den. Samtidig kan du også løfte opp panseret, ta av kledningen og nyte detaljene i de nærmest maksimalistiske, ingeniørtekniske og musikalske prinsippene og løsningene som det er bygget over.
Komplekse rytmer, med danser i (nesten) alle oddetall, en trommeslager som er finurlig kommuniserende, mangesidig og mangetydig. Ja selv når verktøyene faller til bakken, så faller de til bakken med et herlig og perfekt swing. Tilfeldigheter og hell skjer alltid den som er best preparert og forberedt. Et kræsj er mye mer enn et kræsj. Mjåset Johansen er så umiskjennelig Mjåset Johansen: Hans uttrykk er fullt av musikkhistorie, men allikevel så umiskjennelig gjenkjennelig stilistisk og uttrykksmessig. Som med The Mallard, åpne ørene og lytt når maskineriet går på høye turtall. Velsmurt, funksjonelt – med ørsmå detaljer som er som musikk. En underdelingenes mester. Og et vispespill som ville gitt enhver husstell-lærer ekstatiske rykninger av eggede utstrakte ovaler og firkanter i rygg- og skuldermuskulatur.
En bassist som svinger, og brummer når det trengs, som skaper, løfter, svarer på og former bølger på bølger som et evig foranderlig hav. Om det er havets torden som møter deg på vei ut gjennom Vegafjorden som det er Vågan spiller på, vites ei. Men han kan også bidra til et solglitrende flatt hav. Svingende som fytti … rakker’n. Som rakkeren en gang var en av samfunnets mest utakknemlige og avskydde oppgaver, utøver også han, som bassisten, en av samfunnets aller viktigste funksjoner.
Wiiksk vannpols
Bandleder og kapellmester Wiik skaper svevende linjer, brutte linjer, hopp og sprett, sol og regn. Etter «Tittelløs I», følger «Bought & Muzzled» fra det ikke-valsende og heftig svingende 2018-albumet. Nesten glissando-løp på klaveret som er rikt på ørsmå detaljer. Det spiller som solglitter på vann. Det stormer som fallende orkankast og ville elver – som et Niagara på full sprut.
Men i morgensola fra øst skinner fallene i sirkulære regnbuer. Som med de regntunge regnbuene er halvparten av sirklene under overflaten, så du må fullføre dem selv i ditt eget hode. Det faller i det hele tatt lett for meg å tenke på vann i alle sine variante former, når jeg opplever denne trioens musikk live. Vannets spektrum er stort: Fra det sjarmerende, vakre små med smykkende detaljer, til det stormende, store og farlige.
«Uten tittel II». Det kan være troskyldig vakkert, det kan være livsfarlig, buldrende og fascinerende. Få krefter er så eroderende og kan så raskt forandre landskap som vann sluppet løs. Få krefter kan påvirke deg og endre deg emosjonelt som musikkens gripende krefter.
Men også det stilleste vann kan ha den dypeste grunn; det lever et sug i synet av et skogstjern – det er som med huldra som du hører le stille i buskaset bortenfor tjernet. Vannet trekker i deg, og vil suge deg inn i seg, trekke deg ned i det farlige dypet. Der nede i dypet lever urkreftene. Helt ned i Marianergropa skal vi, der nede lever det vesener som aldri har vært sett av mennesker. Før nå!
«Uten Tittel III». For Håvard Wiiks musikk er aldri lett tilgjengelig. Dette er så langt fra muzak det er mulig å komme. Som en Moby Dick kan det skjule store og farlige vesener, med krefter som er overmenneskelige. Men som allikevel er tiltrekkende og umulig å legge bort, som er som fluepapir om du er en kaptein Ahab. Min oppgave blir vel da den samme som den navnløse, han som påbegynner denne oppgaven i hvalbyen New Bedford i Massachusetts – han som åpnet med å skrive: Call me Ishmael.
Men musikken kan også flyte som en en meander-skapende elv i et gammelt landskap av tusenårige krefter. For rakst å svinge seg til en noir verden der det glitrer svakt i sølepytter i lyset fra gullysende gatelamper som kjemper med nattemørket som kommer mot oss i en trang bakgate i et slitent urbant miljø. En sein kveld på vei hjem til hybelen fra en loslitt jazzklubb – a hole in the wall – der lukten av det urbane nattmenneskets fellesskap river i nesa.
Kanskje er det minnene om innøvingsdager i Berlin jeg hører og føler? Men jeg opplever det som svært forskjellig fra den tyske hovedstaden. Mer et arketypisk urbant miljø som i tekster etter Jean-Paul Sartre. Eller Hamsunske Kristiania: Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet. En eksistensiell fremmedgjøring, som allikevel kjennes kjent og kjær.
Alt mens Fjodor Dostojevskijs kjellermenneske hvisker i øret mitt: «But what can a decent man speak of with most pleasure? Answer: Of himself. Well, so I will talk about myself». Før stemmen fra kjellerdypet fortsetter: «I want now to tell you, gentlemen, whether you care to hear it or not, why I could not even become an insect. I tell you solemnly, that I have many times tried to become an insect. But I was not equal even to that. I swear, gentlemen, that to be too conscious is an illness—a real thorough-going illness».
… «Mnemonic Functions» fra This is not a Waltz. – Denna kan vi, bryter Håvard Wiik ut med et bredt glis. Wiik og Mjåset Johansen danser ut av en mørk, navnløs by og ut i et åpnere landskap, men allikevel med en urban teint. Fra samme album følger «Tudor Style», en hyllest til komponisten og pianisten David Tudor. En fjärild flyver i skymningen. Ingen tordivel denne gangen, om du måtte se det for deg. Usigelig vakkert, fra det høyeste og lyssøkende til det dypeste mørkeT.
Den eneste nye låta som har fått en tittel, «The Ballad of Toshi and Yoko», er en hyllest til den japanske komponisten Toshi Ichiyanagi. Komponisten døde sist høst, og var i følge Wiiks opptegnelser, den første ektefelle og livspartner til Yoko Ono. Vi vet hvor hun havnet seinere, og dermed blir allusjonen i tittelen ganske åpenbar. Toshi Ichiyanagi har for øvrig også en slags affinitet til tidligere nevnte David Tudor, i et slags musikkfilosofisk fellesskap i en krets som omfatter ikke bare størrelser som John Cage, men også i et musikalsk møte i en felles verden i New York, som inkluderer både La Monte Young og kretsen rundt Yoko Ono. Teksturer, flater, landskap, med langsomt og nærmest organisk evolusjonerende karakter. Et musikalsk univers den godeste Håvard Wiik også trives i.
«Tittelløs IV» – Seven and four makes eleven. 1-2-3-4-1-2-3. Dansende vann og solglitrende nymfer i lyset fra den nedadstigende sols land. Men nymfer kan ikke fly, sier du? Jo, i denne verdenen kan de det. I musikkens verden kan alle fly. Også du! En sjutakter danser like lett som en sikade synger i sola.
Du får til og med lov å danse en skeiv pols, om det er det du vil og ønsker. Bare husk annenhver gang kort og lang. Ingen skal avkreve deg å klappe på to og fire her. Noen ganger skal du bare leve med. Klapp gjerne på to, tre, fire og seks og sju. Om det er det du drømmer om. Søk inn i musikken. Lukk annet ute. Nyt. Lev! Lev med. Lev i.
Som ekstranummer får vi kveldens eneste coverlåt, – vårt faste ekstranummer, avslutter Håvard Wiik, før de drar i gang med Ornette Colemans «What Reason Could I Give» fra Science Fiction-albumet fra 1972. Sjeldent er det at Colemans låter blir så kjærtegnende behandlet. Sjeldent er det at hans låter blir låtende så mainstream, så lettleste som en forfriskende sorbet-dessert, etter et middagsselskap med åtte komplekse retter i et variert sprakende spektrum av lukter, farger, lyder og smaker. Alt kunnskapsrikt servert med medfølelse, forståelse og kontroll av tre modne herrer, som bygger broer mellom det hin- og hitsidige. Servert av tre erfarne magi.
Takk for musikken, takk for dansen (presentert i ellevetakt)!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio‘
Håvard Wiik
Ole Morten Vågan
Håkon Mjåset Johansen
