Da nyheten kom om at NRKs mangeårige jazzmedarbeider, jazzmusikeren, jazzprodusenten og jazzentusiasten Erling Wicklund døde natt til torsdag 8 august, bare 75 år gammel, gikk det som et tungt sukk over landet.

Wicklund jobbet med jazz i NRK i 46 år. Wicklunds har betydd svært mye for formidling og utvikling av norsk jazz. Ved siden av sitt arbeid i NRK har Wicklund også virket som orkesterleder, utøvende musiker og komponist. Wicklund fikk Kongens fortjenstmedalje da han sluttet i NRK i 2014.

I historien om norsk jazz etter 1970 har Wicklund spilt en viktig rolle for å gjøre ung norsk jazz kjent og kjær over hele landet. Med Wicklunds bortgang har Foreningen Flugabonens venner mistet sin varmeste støttespiller, pådriver og utøver av flugabonens fremme. Vi vil savne lyden av Wicklunds mange horn. Og av de musikaske sammenhengene vi har hørt ham, først og fremst på flugabonen og ventiltrombonen. Som i kvintettene Oolyakoo og Octopus, sekstetten Sixpack, storbandet Storeslem og en masse andre band og orkestre.

Etter å ha tatt musikkvitenskap, kunsthistorie og engelsk ved Universitetet i Oslo, komposisjon og arrangering i California og spesialisering i trombonefaget ved Musikkonservatoriet i Oslo, etablerte han seg raskt som en viktig stemme og formidler av ung norsk jazz. Fra 1968, da han første gangen ble ansatt i NRK, er det formidlingen av ung norsk jazz fra NRK som var hans base til han ble pensjonist i 2014.

Vi har hatt gleden av å lytte til hans mange programmer og konsertrapporter, diskutert med ham på utallige konserter og festivaler. Han var ikke bare kunnskapsrik om den musikken han formidlet, men var også alltid opptatt av å formidle gleden over musikken. For ham var det også viktig å løfte fram musikeren, å la musikerens egen stemme få møte publikummet uten at han sto i veien for kommunikasjonen.

Antallet programmer på radio og TV han sto ansvarlig for er stort, svært stort. Han var i lang tid internt i NRK en aktiv pådriver for etableringen av en ny 24-timers kanal — NRK Jazz. Men han var heller ikke nådig i sin kritikk, internt og etter at han ble pensjonist eksternt, av NRK for å ha skuslet vekk sjansen til å gi den norske og den internasjonale jazzen en stor og viktig arena for rekrutteringen av nytt publikum. Han kritiserte hvordan NRKs arbeid endte opp med å gjøre jazzen en gedigen bjørnetjeneste, ved å tyne de redaksjonelle ressursene til kanalen og ved å distribuere den i et lydformat som er en vits i forhold til de kravene musikken selv stiller.

Hver gang vi møttes de siste årene var det alltid dette: «Hva kan vi gjøre med dette? Hvordan kan vi få reist debatten?» Han videreformidlet noen av sine tanker om NRK og presentasjonen av jazz i et leserinnlegg på salt-peanuts* i 2015, et innlegg du kan lese her.

For det var en ting som alltid var viktig for Erling Wicklund. Det var at all formidling av jazz og annen improvisert musikk til et bredt publikum skulle skje med kunnskap og innsikt i musikken. Hans tålmodighet med fåkunnig pludring og presentasjon av musikk som platekarusell var ikke stor.

Ellers husker i dag mange med glede serien med TV-programmer han gjorde for snart tretti år siden i samarbeid med legendariske Jan Horne. Serien «Ung norsk jazz» var en tidlig indikator og en bred presentasjon av et ungt norsk jazzmiljø som snart skulle snu opp ned på oppfattelsen av norsk jazz. Her deltok unge, den gangen ukjente og lovende talenter av noen musikere som i dag er veletablerte verdensstjerne! Kanskje kan den da 12 år gamle Mathis Eick stå som en representant for de alle han løftet fram i disse programmene.

Vi lyser fred over Erling Wicklunds minne!

Johan Hauknes