Første gang jeg traff Peter Brötzmann, var i juli 1996. Vi skulle, sammen med pianist Borah Bergman, spille på jazzfestivalen i Molde. Borah og jeg hadde et halvår tidligere spilt trio med Evan Parker, men det fungerte ikke så bra. Så Borah foreslo at vi skulle spørre Peter. De to hadde spilt endel sammen. Brötz var på den tiden inne i en vanskelig periode og hadde få jobber. Han sa derfor ja med en gang. Å få stå ved siden av Brötz, var for meg stort – og jeg visste hva som ventet meg. Det var full gass fra start til mål.
Etter dette første møtet, spilte vi sammen på ny halvannet år senere. Denne gang som duo. Vi fikk til og med en jobb den samme sommeren på Kongsbergfestivalen – i aller siste øyeblikk! Da vi kom dit måtte vi spørre oss for, for å finne hagen der vi skulle spille. Ingen fra festivalen viste seg og etter å ha spilt tre kvarter, måtte vi ut på ny jakt, denne gangen for å finne festivalkontoret. Så var det å kjøre direkte til Oslo, der Martin Revheim hadde hørt vi var i byen. Han bad oss spille for å sjokkere dansepublikummet på Blå. Vi spilte en liten trall på 15-20 minutter, som en «surprise»-konsert. Mange syntes det var det verste de hadde hørt! Men Martin syntes dette var kult. Han var, og er, orientert og kjente til Brötzmann og hans historie. Etter dette endte vi opp i Stavanger.
Det var på denne første turen at Brötzmann anbefalte meg å spille med Hamid Drake og William Parker. Noe jeg gjorde flere ganger, første gang i 1997. Et par år senere inviterte jeg Brötzmann på ny til Stavanger. Da Paal Nilssen-Love hørte om dette, reagerte han sporenstreks. Sammen med Tony Kluften ordnet de en jobb for oss i Trondheim og i Stockholm, der Brötz hadde spilt mange ganger. Han var mye mer kjent i Sverige enn i Norge på denne tiden.
Paal ville spille og vise seg frem! Dette var hans første møte med Brötz. Deretter kom Brötzmann til Norge flere ganger og spilte med min trio, både i Molde (første og eneste gang trioen har spilt der) og på Ultima-festivalen.
De første besøkene var som sagt på en tid da Brötz ikke var særlig kjent her i landet. Men det endret seg ganske mye etter at Paal ble med i Brötzmanns Chicago Tentet i 2003-04, og han hjalp til med å organisere flere konserter for Brötzmann på Nasjonal Jazzscene og andre steder i Norge. Så fra midten på 2000-tallet ble Brötzmann endelig et kjent navn i Norge. I tillegg til samarbeidet i Tentetten, spilte Paal en god del duo- og trio-konserter med Brötzmann og gjennom dette samarbeidet utviklet de et nært musikalsk og personlig forhold.
På den ferske plata, Chicken Shit Bingo, summerer de opp et langt og tett samarbeid. Dette er simpelthen en utrolig vakker plate. Ved første gjennomlytting slo det meg hvor stor respekt de viser hverandre. Og hvor følsomt alt er. Musikken er skåret inn til beinet. Her er det lite full gass, som konsertopptakene i stor grad preges av. Dette er en plate med ettertenksomhet og kjærlighet til musikken og til hverandre. Den er moden. Etter min mening er dette den absolutt fineste plata de har laget, hver for seg og sammen. Og begge har en solid produksjon de kan vise til!
Dette er en studioinnspilling, gjort over to dager, i motsetning til de fleste andre platene de to har utgitt, som er konsertopptak. Så vidt jeg erindrer, fortalte Brötz at da han begynte å spille, var det på klarinett. På denne plate er det kun ulike klarinetter, med unntak av ett spor med bass-sax. Og ett med hans kjære tarogato. Paal er på trommer, perk og gonger.
Da jeg så Brötzmann spille solokonsert på Kongsberg i Kunstnerlåven i 2022, var han åpenbart svært redusert. Det var den mest inderlige konserten jeg har hørt. Jeg var redd han skulle klappe sammen, der og da! Han sa etterpå at han trodde lungekapasiteten var omkring 30 prosent. For en blåser av hans kaliber er det ikke mye. Men han sto på. Det gjorde han alltid. Selv om han måtte ta en pause under konserten. Denne plata inneholder alt denne solokonserten inneholdt av drama og intensitet.
Paal spiller så fint som jeg aldri har hørt ham spille! Og jeg har gjennom mange år hørt hans spill! Dette er en duo, ikke Brötz pluss trommer. To bautaer, av ulik årgang som kommer med utsøkte innspill til hverandre slik at musikken får en naturlig flyt. Slik viser de at de begge er mestre innen denne musikken.
De løfter musikken opp til å bli et personlig uttrykk langt utenfor de vante kategoriene: dette er ikke jazz, ikke folkemusikk, samtidsmusikk eller verdensmusikk. Det er bare musikk i sin aller reneste form: Kommunikasjon mellom to musikere.
Stor honnør til Paal og et verdig farvel fra en av de absolutt største, uansett genre. Innspillingen ble gjort i Antwerpen 25. og 26. august 2015.
Tekst: Frode Gjerstad
Foto: Johan Hauknes
Albumet Chicken Shit Bingo er også tidligere anmeldt i salt peanuts* av Eyal Hareuveni.
Peter Brötzmann i Kunstnerlåven, Kongsberg jazzfestival, 7. juli 2022.
Peter Brötzmann og Paal Nilssen-Love live i Copenhagen Jazzhouse, april 2013.
