Si hei og velkommen til Gard Nilssen, den tjuende residerende artist ved Moldejazz i rekken. Vi har avtalt en liten prat få dager før det braker løs i Molde i uke 29, i 2019.

– Nå har jeg kapitulert, sier Gard Nilssen, i det vi setter oss ned i hans noe overfylte øvingslokale i Oslo sentrum på onsdag formiddag. Det er i hvert fall én ting som er sikkert, det er at det er en trommeslager og musikkelsker som holder til her.

Her brukes slitne trommeskinn som skisseblokk for sceneoppsett, og for de planlagte konserters låtlister og kronologi. Hadde vi rotet rundt her, er jeg sikker på at vi kunne rekonstruert nesten hele arbeidsprosessen, fra den startet i fjor vår en gang, og fram til i dag. Jeg er sikker på at om vi lette, ville vi også finne enda eldre trommeskinn, brukt til å notere handle- og andre huskelister.

Vi var her sist for et drøyt halvår siden, og det har blitt merkbart trangere om plassen siden den gangen:
– Flytt gjerne de symbalene der, … bare sett dem … ett eller annet sted, sier han. Og fortsetter; – Nå har jeg inntatt en sånn kapitulerende holdning, … nå får det bare flyte. Så ordner alt seg seinere. Etter Molde-uka!

Seinere i dag skal utstyr og stash, med fem trommesett og mye annet, stables inn i en bil for å kjøres opp til Molde. Forhåpentligvis rekker han å få ryddet og summert opp alle inntrykkene før han og kona Kathrine blir foreldre i september-oktober.

Allerede da vi fikk nyheten på pressekonferansen lørdag 21. juli 2018, at den nå 36-årige ivrig levende trommeslageren Gard Nilssen skulle være residerende artist i 2019, hadde han begynt planleggingen av årets uke 29. Det har vært et år han karakteriserer med følgende,

– … det er jo en heldagsjobb, dette her. Og det er ikke bare det å planlegge og skrive musikken, rekruttere musikere osv. Det er alt det praktiske og administrative rundt det. Men Moldejazz har vært veldig støttende og samarbeidsvillige – og har gjort jobben mye lettere.

Det første trommeslaget
La oss gå 25 år tilbake. En tiåring fra Skien fikk i første halvdel av 1990-tallet høre – og lære av – en trommeslager som viste vei og viste at det var mulig å satse på det å bli musiker. Audun Kleive var en gedigen inspirasjon for Gard Nilssen,

– Hvem var den første trommeslageren du virkelig lyttet til?
– Da må jeg svare Audun Kleive. Jeg hadde mine første trommetimer med Audun da jeg var 10 år gammel, i 1993. Og da, … wow! Det var fett! Jeg skjønte jo ingenting av det han gjorde, men jeg skjønte at dette var noe skikkelige greier. Noen få år seinere, det må ha vært i 1997 kanskje, hørte jeg Audun live med Jan Gunnar Hoff Group i Ibsenhuset to ganger.
– Ellers hørte jeg jo også på faren og onkelen min, og de to fetterne mine. Alle var trommeslagere. Og på de eldre trommisene i korpsene jeg spilte i. Jeg fikk ganske mye kick av det.
– Men svaret må nok bli Audun Kleive!

– Da jeg var liten guttunge, fortsetter han, – var jo Guttorm [Guttormsen] hjemme hos foreldra mine på middag og jam. Han satt i sofaen og spilte klarinett etter at jeg hadde lagt meg. Jeg kunne stå opp om natta, og der var det full jam. Det var ikke veldig ofte, men dette husker jeg veldig godt.
– Han bodde rett borte i gata for oss, før han flyttet til Langesund. Guttorm spilte for øvrig også på eksamenen min etter videregående skole.
– Jeg fant et bilde her om dagen av bandet på eksamenskonserten min, vi spilte noen gamle Dave Brubeck-låter. Med en kompis av meg – Trygve Flaten – på el-bass, Even [Helte Hermansen] på elgitar, og Guttorm [Guttormsen] på tverrfløyte.

Vi har i løpet av de siste årene hatt gleden av å se Gard Nilssen i et trommerom som Dannie Richmond dominerte, det kunne vært svært interessant å få oppleve en ung Gard Nilssen operere i et rom skapt av Brubecks faste trommeslager i mange år, Joe Morello. Sam-grenlenderen Even Helte Hermansen får vi for øvrig også høre seinere i uka, i Bushman’s Revenge.

Gards mange rom
De musikalske møtene vi har hatt med Gard Nilssen gjennom årene, siden han begynte på jazzlinja i Trondheim i 2003, har vært mange. Kraft-trioen Puma – som jo vant JazzINTRO i 2006 – var en naturkraft som traff mange av oss for snart femten år siden. Med Nilssen på trommer, Øystein Moen på keys, og Stian Westerhus på gitar fikk vi bakoversveis.

Siden den gangen har Gard Nilssen vært en av de trommeslagerne som har dukket opp ikke bare i mange sammenhenger, men som også har vist en mangfoldighet i hva slags musikalsk uttrykk han har deltatt i.

Hans eget band, Gard Nilssen Acoustic Unity er bare ett av mange uttrykkene i dag for hans musikk. Vi har hørt ham i sentrale roller i Arild Andersens «Mingus i Aulaen»-prosjekt og i Andersens «Rose Window» Trio. Samarbeid med Eirik Hegdal har bl.a. uttrykt seg gjennom band som Lord Kelvin og Team Hegdal.

Vi er mange som har energi-kollektivet Cortex som en av våre favoritter. Gard Nilssen har også en andel i prisen da Maciej Obara i fjor fikk prisen for årets album, med plata med den totalt ukorrekte tittelen, «Unloved», i sitt hjemland Polen. I en årrekke har han også skapt en solid grunnmur både for Susanne Sundfør og for ymse årganger av Trondheim jazzorkester.

Og altså de andre bandene vi skal få høre med Gard Nilssen i løpet av uka, sPacemonKey, Bushman’s Revenge, det nye storbandet, eller i hvert fall det nye store bandet, Supersonic Orchestra, og trioen som gjør at rockegenet smiler bredt for seg selv utover lørdagsnatta, Amgala Temple.

På mange måter framstår Gard Nilssen som planeten Jupiter – som denne har også Nilssen et utall måner sirklende i bane rundt. Flere av disse månene vil vi møte i samspill og vekselvirkning med årets residerende artist. Noen av disse månene har han dratt med seg fra Grenlandsområdet, andre har han plukket opp her og der, akkurat slik Askeladden gjorde med alle sine gode hjelpere.

For de av våre lesere som stusser over eller vil ha endret rangeringen her, la meg bare minne om at hvilken metaforisk planet eller måne man plasserer i sentrum, er et relativt perspektiv. Med et passende antall episykler er alle i sentrum, og alle roterer rundt den andre. Det er kun perspektivet en velger å se det i, som bestemmer hvem som er i sentrum.

Kan man leve av dette?
For musikere som Gard Nilssen er det – med de ofte musikerfiendtlige forholdene som disse arbeiderene i dagens internasjonale musikkindustri opererer under – i stor grad konsertvirksomheten som må skape inntektene. Godt derfor at det finnes en institusjon som denne, som Moldejazz’ residerende artist.

Men vi skal alle også være glad for at det finnes dyktige musikere, som Nilssen, som brenner for den oppgaven de har tatt på seg. Takk for de som brenner iherdig for det å skape, utøve, formidle og kommunisere musikk. Verden ville vært et svært fattig sted uten deres innsats.

For noen av oss har ved observasjon og antropologiske studier lært noe om hva musikerlivet på det «frie feltet», som dette heter i den kulturpolitiske sjargongen, innebærer. Og én ting vet vi –dette er overhodet ikke et liv i frihet,  ikke et liv i sus og dus og selvrealisering. Mange ganger slår det meg at det norske musikkfeltet overhodet ikke overlever på grunn av offentlig kulturpolitikk eller offentlig støtte, slik mange innbiller seg. Og enda mindre på grunn av privat støtte.

Det er en holdning som synes å bli mer og mer framtredende i offentlig debatt om kunst. Det er at «smale» kunstnere – de som ikke har allmenn og kommersiell appell – får sydd puter under armene gjennom offentlig støtte. De blir ikke tvunget til å møte «virkeligheten».

Dette er ikke bare et uttrykk for en ureflektert kunnskapsløshet. Det er dessuten livsfarlig – for oss alle, men også for de som hevder slike meninger. Ikke på kort sikt, riktignok. Men på lang sikt dreper disse selvutnevnte dommere over «smal» kunst og kultur, kulturen selv. Dermed dreper de også seg selv og sin egen identitet.

Kunsten overlever først og fremst fordi det er kreative og kunnskapsrike mennesker som Gard Nilssen, som ikke ønsker å gjøre annet – som ikke kan gjøre annet – enn å utøve sin kunst. Og som håper at det er et villig publikum som får glede og utbytte av deres virksomhet.

Bushman’s Revenge med Fredrik Ljungkvist på Kampen Bistro, Oslo 2019. Foto: Harald Opheim

Vi som anerkjenner betydningen av deres kunst, anerkjenner også deres vilje til å utsette seg for den store sosiale og økonomiske utryggheten det innebærer å være kunstner.

Men den musikken slike som Gard Nilssen utøver, overlever dessuten ikke minst fordi det er et stort antall livspartnere og annen familie som  stiller opp. Slik at disse musikerne, som gir mange av oss så mange og så store kunst-opplevelser, kan få utøve sitt fag. Vi glemmer litt for lett og litt for ofte å verdsette det arbeidet mange av disse livspartnerne gjør.

For la oss stikke fingeren i jorda: Man blir ikke feit av å spille jazz og annen improvisert musikk, verken her i vår del av verden eller alle andre steder. Som såkalt «fri» musiker drukner man ikke i forskjellige former for samfunns-støtte, uansett om den er offentlig eller privat. Det er ikke snakk om summer man kan drukne seg i, og den lille støtten som er kommer med krav om en betydelig – og raskt økende – egeninnsats. En egeninnsats som i liten grad dreier seg om å utøve kunsten selv.

Tanker som dette kommer lett når jeg møter en musiker som også venter sitt første barn med sin livspartner. Så takk skal også du ha, Kathrine!

Og takk til Moldejazz som har opprettholdt og videreutviklet institusjonen residerende artist, til det den er i dag, snart tjue år etter oppstarten i 2000.

Nå smeller det snart
Etter som det nå nærmer seg uke 29, 2019, stiger selvfølgelig spenningen, ikke bare i skuldre og nervesystemet til Gard Nilssen, men også hos oss.

– Hva føler du akkurat nå, fire dager før det smeller?
– Nå opplever jeg at det er et kaos! Jeg kjenner meg litt oppgitt over at jeg ikke bare kan gå hit [til øvingsstudioet] om morgenen, og sette meg ned for å spille trommer. Å kunne komme i spilleform.

– Med slike oppdrag som dette, tenker du jo at du skal trene masse, du skal spille masse. Få øvd sinnsykt mye. Få lest mange bøker og hørt på alt som er av plater om dagen …

– Også blir det jo ikke sånn!, sier han. Etter en kort tenkepause fortsetter han, – men litt ble det, da! Jeg har fått øvd en del, men jeg har også sagt fra meg mye turnévirksomhet i månedene før Moldejazz.

– Du tar med ett unntak, utgangspunkt i eksisterende band og utvider dem. Hva slags tanker har du gjort deg rundt dette?
– Jeg synes også det er morsomt med helt nye konstellasjoner og band. Men når man jobber som musiker med flere working bands, over perioder på ti-tjue år, da bærer disse i seg en egen kraft. Det ligger en stor verdi i det å ha spilt sammen lenge.
– Det er ikke ofte festivaler er så interessert i dette. Det at Bushman’s Revenge nå kommer med sin tiende plate, det er ikke så interessant. Festivalene vil gjerne ha nye prosjekter og spesialskrevne konserter.
– Men det å få Supersilent, Jøkleba, Christian Wallumrød Ensemble eller Atomic på festivalene, faste band som har spilt sammen i «hundre år», … du kan ikke matche det!

– Det åpenbare tipset er jo da å løse opp bandet, og så satse på reunion-turné fem år etter!
– Ja, det er kanskje blitt nødvendig å tenke sånn. Det er kanskje den eneste måten å gjøre seg aktuell igjen på. Uansett, det er et bevisst valg fra min side at jeg spiller med de faste bandene.
– Jeg foretrekker egentlig slike faste konstellasjoner, det å jobbe i band er det som gir meg mest. Men man trenger vel begge deler. Even [Helte Hermansen] sa det en gang, ‘du trenger  burger en dag og fiskemiddag en annen dag’. Variasjonen er viktig, ellers kan man gå lei.
– Men det er jo viktig å finne en balanse, slik at man ikke ender opp å spille i femten band samtidig.

– Jeg har ikke fått spilt så mye denne siste tiden, men litt er det blitt. På den andre siden har det ført til at jeg er sinnsykt spellekåt, nå før denne uka begynner! Jeg gleder meg masse til å spille.
– Med alt arbeidet med dette prosjektet, føler jeg allikevel ikke at jeg er i spesielt bra spilleform. Men det går seg sikkert til i løpet av uka. Dette er nok slikt bare jeg bekymrer meg mest for sjøl.

Jeg skjønner veldig godt akkurat den opplevelsen Gard har. Når du lever av å prestere, er det noe med det, de gangene du føler deg rusten, når du ikke føler deg helt topptrent. Men det som ofte viser seg, er jo at når man kommer i gang, så er godfølelsen raskt på plass.

Skal vi dømme etter salt peanuts*’ vurdering av konserten med Gard Nilssen’s Acoustic Unity på Copenhagen Jazz Festival i forrige uke, er det ingenting å frykte for årets residerende artist. Jan Granlie publiserte sin anmeldelse med tittelen «Nilssen har prikket inn formtoppen»!

– Det er veldig gøy å dykke så dypt ned i ett prosjekt, det er et privilegium å få gjøre det, fortsetter Gard Nilssen. – Skikkelig moro å dykke ned i egne ting. Jeg har sagt fra meg mange ting, bare for å kunne fokusere på dette.

Vi går ei spennende uke i møte. Bli med på dypdykket ned i en verden skapt av Gard Nilssen og hans venner og måner.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Harald Opheim