Konserter

Nilssen har prikket inn formtoppen

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 10. – 11. JULI 2019: Så var man gjennom nok en dag på denne megafestivalen, som i løpet av 10 dager rummer over 1200 konserter rundt om i København. Et godt tips for den som har tenkt å bevege seg rundt i «kongens by» under festivalen, er å leie seg sykkel under oppholdet, ikke en av de mange elektriske sparkesykler, som det er altfor mange av i byen, og som politiet bare forrige weekend stoppet 28 stykker på grunn av kjøring i alkoholpåvirket tilstand (!).

Vår utskremte italiener, hadde vært ute i DR Koncerthuset kvelden før for å høre, kanskje festivalens største navvn, brasilianske Gilberto Gil. Og han har, på sedvanlig måte, rapportert til salt-peanuts.eu om sine opplevelser derfra. I tillegg har vi selv beveget oss på «det sorte lyn» gjennom bye, for å oppsøke de mindre spillestedene. Men først Nicolas rapport om Gilberto Gil:

Que Alegria e que Beleza!
Gilberto Gil, the former Brazilian minister of culture during Lula’s government, came back to Copenhagen – again – to perform at DR Koncerthuset for the 41st edition of The Copenhagen Jazz festival. Gilberto Gil has played a key role in the Tropicália movement and not only.

Tropicália was a movement for cultural democracy. Gil planned a radical re-invention of popular Brazilian culture, he wanted to use culture to erode the rigid stratification that divided the country.
For Gil, culture is rooted in our common human experience at the most fundamental level. Such a philosophy can be said to have guided his life.

«We have to ask ourselves what culture is,» Gilberto claims. «It is human expression. Every gesture, every sentiment, every thought, every moment of communication between one person and another is culture.» Culture and family then: playing in Gilberto Gil’s band has got to be a percussionist’s dream gig, as a gutarist’s dream or as even singing in Gil’s choir would be any singer dream.
The Brazilian music giant had two sons and a daughter on the stage along with him, and surprisingly a cute 9 years old «netinha» named Flor, daughter of the guitarist Bem Gil who was playing at ease on the left side of the DR dazzling stage.

Nara Gil – Gilberto first daughter – was backing vocals and dubbing her father’s chant for the whole performance, while her 27 years old brother Josè Gil was doing back and forth between the purcussions and the drums set.

The Koncertsalen was packed, truly filled in any seat and row: Gilberto as a family and band leader was strolling through love feelings in his seven-piece band, and their smiles never faltered as they banged out unbelievably groovy and propulsive polyrhythms on triangles, bongos, guitars pinches, and myriad other overwhelming sounds.

The Brazilian Great proposed to the Danish public his brand new album «OK OK OK», together with a selection of his classics, that are already part of the life and history of Brazil. Gil during his career, fused roots rhythms with rock and pop and wrote songs with intricate, reflective lyrics, which examined the day-to-day life of everyday Brazil alongside intellectual questions and the preoccupations of the world at large. These are still the main ingredient of his new album.

That said, his voice, stage presence and highly original northeastern Brazilian blend of samba, bossa nova, reggae, Tropicalia and rock have been more than captivated.
After nearly half a century of albums and a public career as a federal politician re-inventing culture, Gilberto Gil would still say that the best way to understand him is to see him play live. For his medium is truly his message.

At concert’s half Gilberto introduces the singer Roberta Sá and invites her to join the band. She is one of the most famous singers of her generation in Brazil, a colorful personality that is widely recognized by both young and established musicians… and she is beautiful. Roberta is on Gil’s latest album as well, and her lovely voice is a wonderful match on the duet «Afogamento». In 2016 the world-famous musician was hospitalized four times after being diagnosed with cardio-renal failure. recovering took two years. Old age is not an obstacle to vitality in his performance, but rather a nuance in the infinite tiers of an artist who continues to experiment under any circumstance still at 77.

During the last twenty minutes of the show, Gilberto was constantly inviting the audience to stand up and dance through wide arm movements, while playing his guitar: firstly all the Brazilian ladies in the room got on their feet, and then eventually everybody else did, too.

So we danced and swayed and clapped, following the vibe coming from the central scene and knowing that this was the feel-good concert of the season.

Gard Nilssen & Co i storform
Trommeslageren Gard Nilssen har virkelig prikket inn toppformen før hans store oppdrag som Artist in Residence i Molde fra førstkommende mandag. Det vikk vi virkelig oppleve i Skuespilhuset denne torsdag ettermiddagen. Sammen med saksofonist André Roligheten og bassist Ole Morten Vågan, ga de det godt besatte lokalet en god grunn for å sitte innendørs, i stedet for å nyte sommersolen utenfor på kaikanten.

Nå har jeg hørt denne trioen mange ganger tidligere. Det vil si, ikke så ofte med Vågan på bass, men med svenske Petter Eldh, som tidligere var sisteskanse i trioen. Og jeg kan, med hånden på hjertet si, at jeg aldri har hørt Gard Nilssen spille såpass drivende, energisk, lett og pågående som under denne konserten. Han holdt de to andre (og publikum) i sin hule hånd med et spill det går lang tid mellom hver gang vi hører. André Roligheten er den, som ved siden av Nilssen, driver trioen framover. Han har skrevet mange av låtene de spilte, og mye av stoffet var hentet fra deres splitter nye plate «To Whom Who Buys A Record» (selvsagt anmeldt på salt-peanuts.eu, og anmeldelsen kan du lese HER).

Bandets «nye» medlem, Ole Morten Vågan, var hele tiden akkurat der han skulle være, med et spill som er med på å puishe de andre musikerne framover og ettersom brillene gled lenger og lenger ned på nesen, ble hans spill mer og mer energisk, så de to andre kokte med som vi nesten ikke har hørt tidligere.

Vi fikk låter fra det nye albumet, som «Utleiemegleren», «Cherry Man», «Masakråke», «Elastic Circle» med flere fra platen, pluss noen «gamle» kjenninger, alle originalkomposisjoner fra Roligheten og Nilssen.

En strålende start på en lang torsdag.

Anderskovs standarder
Deretter bar det gjennom byen og opp på Nørrebro og den lille baren, Mellemrommet, for å høre den denske trioen Anderskov/AC/Høyer. Denne gangen hadde Høyer tatt seg en pause fra trioen, og vi fikk møte den tyske trommeslageren Fabian Arends i stedet, uten at det tilførte så mye originalt trommespill.

Jacob Anderskov er en pianist man er vant til å høre spille relativ fri og moderne jazz. Av og til kan musikken hans virke litt innadvendt, men ikke i dette prosjektet. Sammen med den danske bassisten Anders «AC» Christensen, og den tyske vikaren, fikk vi mer eller mindre kjente standardlåter i trioens helt spesielle versjoner. Og i dette landskapet synes jeg Anderskov passer perfekt. Og han trekker fram «standarder» som ikke forefinnes i den utslitte «Real Book», men komposisjoner av jazz- og rockelegender (blant andre Velvet Underground!) og som Anderskov muligens mener bør komme mer fram i lyset. Han har den komplette kontroll over tangentene, og hans ideer er mangfoldige og gode. Og med «AC» på bass, har han en kollega som følger han helt til døren med eminent spill hele veien. Arends trommespill var nok litt preget av at han var vikar, men jeg har tidligere hørt trioen med Jacob Høyer på trommer, og det låter faktisk tryggere enn denne ettermiddagen med den tyske vikaren.
Mot slutten av konserten inviterte de med den tyske tenorsaksofonisten Sebastian Gille, som jeg, dessverre, ikke synes gjorde trioen bedre, i noen Herbie Nichols-komposisjoner som Anderskov vill plukke fram i lyset.

Hold Your Horses
På samme sted skulle vi en times tid senere få høre ett av mine favorittband i Danmark, nemlig det relativt unge kollektivet Horse Orchestra. Vi hadde tatt turen til en naborestuarant i pausen, for å få i oss noe fast føde, og på grunn av relativt sen servering, var det bare så vidt vi fikk lurt oss innenfor døra for å høre de løsslupne hestene.

Bandet er et nordisk kollektiv, med musikere fra flere av landene her oppe i «steinrøysa». Erik Kimestad (Norge) spiller trompet, Ingimar Andersen (Island) er saksofonist, Petter Hängsel (Sverige) trakterer trombone, Kristian Tangvik (Norge) spiller tuba, og de tre dansker, Jeppe Zeeberg er bandets pianist, Nicolai Kaas Claeson spiller bass og Rune Lohse trommeslager.

Hvis man går inn på hjemmesiden til bandet, så møtes man med teksten «Hold Your Hoses», noe som er et godt mantra for denne gjengen. De har flere plater ute, og en ny liveinnspilling er på gang, og de gjør stadig konserter rundt om i Europa for et begeistret publikum.

Det lille vi fikk med oss denne kvelden, var akkurat så sprelskt og vitalt som vi hadde håpet. Alle musikerne er strålende solister, og særlig synes Andersen, Kimestad og Hängsel, ved siden av Zeeberg har mange gode ideer i sine soier. Samtidig er alle strålende ensemblemusikere, og selv om musikken ikke hele tiden er «enkel», men ofte svært avansert, så mestrer de låtene på en fremragende måte. Og hadde bare ikke serveringen på naborestaurasjonen tatt så lang tid, så skulle vi nok ha kunnet skrevet adskillig mer utfyllende om bandet. Men det kommer neste gang de dukker opp på et spillested i nærheten.

Man runder alltid av på 5e
Så rundet vi av kvelden på 5e i Kødbyen. Her hadde saksofonisten Lotte Anker fått frie hender til å sette sammen et band med sine venner. Og det startet som trio med Ole Morten Vågan på bass og Katt Hernandez på fiolin. Disse tre gjorde et fritt og freidig sett, hvor jeg spesielt syntes Hernandez blomstret. Jeg har hørt henne flere ganger tidligere, blant annet på Hagenfesten i Sverige og med Fire! Orchestra, men jeg kan ikke huske å a hørt henne så pågående og spennende som denne sene kvelden. Og Vågan og Anker er jo stådige som fjell i sin omgang med det fritt improviserte, så det kan hende at det var tryggheten med disse to på scenen som gjorde utslaget.

Deretter ble trioen utvidet til kvintett, med pianisten Søren Kjærgaard og trommeslageren Peter Bruun. To av Danmarks mest spennende på hvert sitt instrument. Og vi fikk mer frittgående improvisasjonskunst som satt i mellomgulvet. Men da hadde klokken blitt såpass mye, at salt-peanuts* utskremte følte et mer enn sterkt behov for «å hilse på Ole Lukkøye», så da bar det gjennom gatene på Vesterbro og hjem.

Men i dag er vi igjen oppegående og klare for mer jazz fra de små scenene i «kongens by». Vi høres i morgen.

Engelsk tekst: Nicola Semprini
Norsk tekst og foto: Jan Granlie

 


Gard Nilssen Acoustic Unity


Ole Morten Vågan i Gard Nilssen Acoustic Unity


Anderskov/AC/Arends


Anders Christensen i Jacob Anderskov/AC/Arends


Sebastian Gille som gjest i Jacob Anderskov/AC/Arends


Lotte Anker