Det er trist, selv om det ikke kommer overraskende: Jan Erik Kongshaug er gått bort. Lydmagikeren i først Arne Bendiksen studio, deretter i Talent studio og til sist i de to Rainbow-studioene er ikke mer blant oss.
Jan Erik Kongshaug har holdt i spakene på flere tusen produksjoner. Men det er de 7-800 ECM-produksjonene som først og fremst har gitt ham det store renomméet han har. Hans samarbeid med Manfred Eicher gjennom nesten femti år er legendarisk, fra den aller første, «Afric Pepperbird» med Jan Garbareks kvartett. Plata ble spilt inn i Arne Bendiksens studio i september 1970, da Manfred Eicher ikke var fornøyd med studioet på Høvikodden kunstsenter.
Det var særlig pianotrilogien som virkelig viste fram hva Kongshaug kunne få til for ECM. Chick Coreas «Piano Improvisations, Vol. 1» og «… Vol. 2» ble innspilt i Bendiksen-studioet i april 1971, Keith Jarretts «Facing You» ble spilt inn samme sted dagen etter at Jarrett hadde spilt med Miles Davis i Chateau Neuf, den 10. november 1971, mens Paul Bleys «Open, to love» ble spilt inn 11. september 1972.
Det snakkes ofte om en ECM-estetikk, en ECM-lyd, som om det er en særegen lydprofil. Det er selvfølgelig ikke tilfelle, som Kongshaug alltid understrekte. Når han ble spurt om hvordan han skapte «Kongshaug-lyden», svarte han igjen og igjen at det var to ting som var viktige, musikeren og dennes instrument. Resten var «bare» et spørsmål om å fange opp det som allerede var der.
Kanskje er det to ting som er særlig sentrale i Kongshaugs produksjoner, det ene er plasseringen av mikrofoner tett opp i instrumentet, som gir deg en nesten fysisk følelse av nærhet til instrumentet i presentasjonen, samt kombinasjonen av etterklang/reverb og panorering av lydbildet, noe som gir lytteren en opplevelse av rom i og rundt musikken. God lyd er vel essensen av alt dette, å gi musikken en presentasjon og formidling som tjener musikken og musikerens intensjoner.
Takk, Jan Erik, for alle de fantastiske lydproduksjoner du har gitt oss. Takk for å ha skapt det mange av oss forbinder som selve essensen av begrepet ECM-lyd.
I mine møter med dyktige fagfolk og spesialister har jeg har sjeldent møtt noen som deg. Slike som deg, med dyp kompetanse og forståelse for ditt fagfelt, med all din egen merforståelse for hva som skal til, en kompetanse som går så mye lengre enn den alle vi andre kan mønstre. Slike som deg, som på tross av alt dette allikevel aldri har hevdet ditt eget bedrevitende. Jeg har aldri møtt noen som deg, som med så dyp forståelse, allikevel er så ydmyk på egne vegne, og ikke minst som er så ydmyk på vegne av din egen kunnskap og erfaring.
Jan Erik Kongshaug er for meg et uttrykk for selve essensen av motsatsen til Dunning-Kruger effekten. Jo klokere du er, desto mindre sikker er du. Jan Erik demonstrerte for meg til fulle det jeg kaller Max Planck-effekten: ‘Jo mer jeg vet, jo mer vet jeg at jeg ikke vet’, dette var hva Planck sa! Dette var hva Jan Erik Kongshaug sto for.
Lærdommen er: De beste er aldri skråsikre på egne vurdering, de beste er alltid åpne og ydmyke for de andres vurderinger. Jan Erik Kongshaug var definitivt blant disse, de aller beste. Hvil i fred, Jan Erik Kongshaug. Du vil for alltid leve videre i dine lydproduksjoner.
salt peanuts*
