Saksofonisten Jimmy Heath døde søndag i sitt hjem i Loganville, Georgia, 93 år gammel.
Det finnes vel ikke den samling av jazzplater i noen del av verden som ikke inneholder album der i det minste den midterste av de tre Heath-brødrene er med. Sammen med eldstebror, bassisten Percy, og yngstebror Albert «Tootie» Heath, har saksofonisten Jimmy Heath satt sitt tydelige preg på jazzhistorien siden han sammen med John Coltrane fikk sitt første gjennombrudd da de begge to i 1949 ble med i Dizzy Gillespies storband.
Jimmy Heath ble født 25. oktober 1926 og vokste opp i Philadelphia, Pennsylvania. I Philadelphia bodde også den en måned eldre saksofonisten John Coltrane. I 1946 møttes de og da Jimmy Heath startet sitt første band tok han med seg denne andre altsaksofonisten fra Philadelphia. I storbandet sitt i denne perioden hadde Jimmy Heath musikere som John Cotlrane, Benny Golson, Johnny «Little Johnny C» Coles, Ray Bryant og «Specs» Wright.
Coltrane beskrev seinere denne perioden som at han «plunged into the heady excitement of the new music and the blossoming bebop scene». Det samme gjaldt i stor grad Jimmy Heath. I de hektiske bobop-årene på slutten av 1940-tallet fikk Heath kallenavnet «Little Bird» på grunn av sitt spill på altsaksofon. Både Coltrane og Heath skiftet i løpet av de nærmeste årene instrument til tenorsaksofon, instrumentet de begge bygget sin senere posisjon på.
Store deler av 1950-tallet satt Jimmy Heath i fengsel på grunn av sin avhengighet av heroin. Mens han satt i fengsel for andre gang skrev han musikk til ei skive med Art Pepper og Chet Baker som disse to spilte inn i 1956. Albumet «Playboys» omfattet flere låter av Jimmy Heath, som seinere er blitt som jazzstandarder å regne. Særlig gjelder det «For Minors only» og ikke minst for låta som er oppkalt etter organisasjonen som drev kollektivtransport i Chicago-området, «C.T.A.» — Chicago Transit Authority. CTA var ikke minst kjent i samtiden for sin store flåte av elektriske såkalte trolley-busser.
Mange kjenner nok også meget godt den versjonen av hans «Gingerbread Boy» som Miles Davis gjorde med sin såkalte «second great quintet» på det klassiske 1966-albumet «Miles Smiles». Med denne versjonen av «Gingerbread Boy» var Davis-kvintettens modne post-bop født.
Men Heath har komponert mye mer enn dette, han skrev musikk hele sitt liv. Så seint som i 2013, understreket han overfor det amerikanske radionettverket NPR, at det var viktig å være en komplett musiker. «Ikke bare å stå opp og improvisere. Du må komponere. Jeg ønsker å være en person som kan komponere, og som kan etterlate noe til evigheten». Jimmy Heath etterlater seg flere hundre komposisjoner.
Etter at han ble frigitt i 1959 kunne Jimmy Heath legge arbeid i å etablere seg selv som profesjonell musiker. Det skjedde med en serie album på Orrin Keepnews’ label Riverside de neste årene. Med «The Thumper», «Really Big!», «The Quota», «Triple Threat», «Swamp Seed» og «On the Trail» fikk verden øynene opp for den fysisk lille saksofonisten med den store tonen. Jimmy Heath var 160 cm høy, og platetitler som «Really Big!», og tittelen på hans selvbiografi — «I Walked with Giants» — er en åpenbar lek fra ham selv med dette faktum.
Det var vel først og fremst da han på midten av 1970-tallet, sammen med sine to brødre, etablerte bandet Heath Brothers at han opplevde en suksess som det også var mulig å tjene penger på. Omtrent samtidig med utgivelsen av Heath Brothers første album, «Marchin’ On», urframførte også Jimmy Heath sitt første større verk. I New Yorks Town Hall framførte han «The Afro-American Suite of Evolution». Heath selv anså dette som et av de avgjørende øyeblikk i sitt liv som musiker.
Som formidler av kunnskap om jazz har også Heath hatt en sterk stilling. Allerede i 1964 var han med og etablerte organisasjonen Jazzmobile, som arrangerte konserter og undervisning rettet mot barn og ungdom i Harlem på Manhattan. Om lag tjue år seinere ble han professor ved Queens College, ved dettes Aaron Copland School of Music. Ved Queens College ledet han arbeidet med å utvikle jazz som et eget programområde. Han satt også lenge i styret for the Louis Armstrong Archives.
Jimmy Heath var også kjent for sin lek med ord. Som da han døpte om trompetisten Roy Hargrove til Roy Hardgroove. Men han sa også for om lag fem år siden til NPR at «… you become an icon when you’re dead, I always say I’d rather be an acorn, and be alive»! Ved sin død på søndag, er det ingen tvil om at Jimmy Heath står trygt sammen med de andre ikonene fra jazzhistorien.
Vi lyser fred over Jimmy Heaths minne!
Johan Hauknes
