salt peanuts* føler sitt store samfunnsansvar og hjelper deg med å velge musikk (på CD eller vinyl) i gave til de som har alt fra før. Våre medarbeidere har satt opp hver sin liste over plater man mener bør finnes i ethvert møblert hjem, og vi deler gladelig i bunkene med gullplater på øverste hylle.

Her følger hva vår daglige leder Johan Hauknes har valgt ut:

Jeg velger å ligge unna alt som smaker av jul. Skal jeg gi bort musikk, så skal jeg gi noe som varmer like mye på en solvarm juli-kveld med noe kaldt, gyllent og forfriskende i glasset ute på terrassen som på en iskald desemberkveld med en moden, blodrød Brunello i godstolen foran peisen.

Og for å maksimere effekten, går jeg fortrinnsvis på gavejakt etter bokser og samlinger. Fordi det er heller tvilsomt om de fleste som får mine gaver har en oppegående platespiller, velger jeg å gi bort plater i CD-format, selv om det gjør litt vondt i sjela. Da lommeboka er slunken for tida, vil jeg velge ut gaver som er billige i pris og rike på musikalske høydepunkter.

Ethvert hjem med respekt for seg sjøl skal ha en bred portefølje av plater med Miles Davis og John Coltrane, selv om det ikke er krav om å komme i nærheten av de sju hyllemetrene med plater som enkelte av oss har. Men jeg legger stor vekt på at den moderne jazzhistoria må være bredt representert i alle møblerte hjem. Gavene jeg pakker inn er også valgt ut for å gi et bidrag til denne møbleringen.

Derfor vil jeg aller først starte med

MILES DAVIS «Quintet 1965-1968», (Columbia C6K 67938 (short box, 1998)/C6K 90925 (longbox, 2004)

Til: Min beste venn

Ideelt sett ville jeg her på toppen ha satt 8-CD boksen «The Complete Live at Plugged Nickel 1965», tatt opp i Chicago 22.-23. desember 1965. Om noe må det være dette som er den ultimate julemusikken, tatt opp som det er på bittelille og lille julaften. Men dessverre er denne boksen nå kun tilgjengelig for dyre penger fra andre samlere.

Musikken som ble framført disse to dagene revolusjonerte uttrykket til det som man på dette tidspunkt så smått begynte å omtale som Miles’ andre store kvintett – nummer to i rekka etter den første med John Coltrane. På boksen «Quintet 1965-1968» kan vi følge hvordan kvintettens musikalske uttrykk utviklet seg fra et ennå relativt tradisjonelt uttrykk i januar 1965 til det kollektivt improviserende uttrykket som kjennemerket kvintetten fra og med 1966.

Med Wayne Shorter, Herbie Hancock, Ron Carter og Tony Williams snudde Miles opp ned på forestillingen om hva moderne jazz. Musikken her er kilden til all den musikk som de siste femti årene har vært beskrevet som «post-bop». Det er her post-bop skapes. Dette settet med seks plater er – ved siden av «Plugged Nickel»-settet – den hellige gralen for all post-bop. Selv nå femti år seinere lyder musikken ny, frisk og moderne.

Boksen er tilgjengelig for rundt US$50 i det såkalte «longbox»-formatet (det opprinnelige «short box»-formatet er nå et samlerobjekt). Den inneholder alt som ble spilt inn med kvintetten for Columbia – tenk plater som «Sorcerer», «E.S.P.», «Miles Smiles», «Nefertiti», «Miles in the Sky», «Water Babies», «Filles de Kilimanjaro» – før «den tapte kvintetten» i 1969 markerte at Miles «went electric». Inkludert på boksen er det en masse stoff som ikke var utgitt tidligere da samlingen kom.

Dette er en fest fra ende til annen – og enhver med noen som helst ambisjoner om å vite noe som helst om improvisert musikk de siste hundre årene, skal ha denne musikken i hylla.

Alternativt kan du fra den samme serien gi Miles Davis & Gil Evans: «The Complete Columbia Studio Recording» om din beste venn er litt mer vâr for det samtidsmusikalske uttrykket her. Denne boksen er også tilgjengelig i det rimeligere «longbox»-formatet.

Til: Kjæresten

JOHN COLTRANE «The Complete 1961 Village Vanguard Recordings», (Impulse IMPD4-232, 1997)

Da Coltrane fant tiden moden for selv å bli leder for et fast og turnerende band, brukte han god tid. I 1960 og 1961 testet han ut medmusikanter og valgte til slutt ut det som skulle bli 1960-tallets aller største band. McCoy Tyner på piano, Elvin Jones på trommer, og med Reggie Workman og Jimmy Garrison alternerende på bass.

Etter bandets debut på Newport-festivalen i juli, vendte gruppa tilbake til New York. Før de la ut på en omfattende Europa-turne seinere i november 1961, dro Trane til med en serie konserter på Village Vanguard 1.-5. november. Kvartetten var nå utvidet til en kvintett med Eric Dolphy på altsaksofon, fløyte og bassklarinett.

Bob Thiele – som var produsent for det nye plateselskapet Impulse – var på plass med opptaksutstyr. Men det skulle gå enda nesten førti år før alle opptakene ble utgitt samlet på denne 4-CD boksen.

Her legges det musikalske fundamentet for Coltranes modale revolusjon og for all den musikk han skapte de neste seks årene han skulle få leve. Høydepunktene står i kø på disse opptakene – her hører vi hans bruk av nye virkemidler, som indiske skalaer, og flere vidunderlige gjennomarbeidinger av hans sentrale modale verk «Impressions».

Dete er musikk til å bli glad av – og til å bli glad i noen til. Om betegnelsen «love music» noengang har vært passende, må det være her. Boksen er fortsatt mulig å få tak i – for så vidt i overkant av 200 kroner. Så krabb opp i sofaen med en du er glad i – og nyt reisen.

Til: Svigermor

BILL EVANS «The Village Vanguard Recordings, 1961», (Riverside 3RCD-4432-2, 2005)

Når vi først er på Village Vanguard i 1961 tar vi med de samlede opptakene fra to konserter på en enkelt dag – 25. juni 1961 – samme sted et halvt år tidligere. Denne gangen var det Orrin Keepnews som styrte spakene og på scenen sto Bill Evans trio, med Scott LaFaro på bass – som så tragisk ble drept i en bilulykke kun elleve dager seinere – og Paul Motian på trommer.

Dette er som kjent musikk fra de klassiske LP-ene «Waltz for Debby» og «Sunday at Village Vanguard». Men her får en alt så komplett det lar seg gjøre for under US$20.

Tre CDer skapt i himmelen! Dette er musikk som garantert vil gjøre deg til svigermors favoritt – selv om hun i dag er overbevist om at jazz er noe uforståelig bråk.

Til: Naboen

ALBERT AYLER «Live in Greenwich Village – The Complete Impulse Recordings», (Impulse IMP 22732, 1998)

Til naboen vil du gi musikk som du gjerne vil høre sjøl, spesielt om du bor i hus med dårlig lydisolering. I utgangspunktet ville jeg gi den omfattende 10-CD boksen Holy Ghost som kom ut på Revenant for ti år siden, men den er umulig å spore opp lenger. Dessuten ville den sprenge julegave-budsjettet. Derfor ender vi opp med denne dobbelt-CD-en, tatt opp live i New York 1965-67. De årene Ayler var det store nye – og ble løftet fram av Coltrane som en av de virkelig sterke nye stemmene i moderne jazz. På Coltranes sterke anbefaling fikk Ayler Impulse-kontrakt. Denne utgivelsen omfatter alt som Ayler gjorde for Impulse – og det koster mye mindre enn den blomster-buketten du ga i fjor.

Dypt forankret som Ayler er i blues- og gospelmusikk, er dette ved siden av Tranes egen musikk et av de aller klareste uttrykkene for det som ble betegnet som «spirituell musikk». Her har Ayler med seg blant annet Henry Grimes, Beaver Harris og Sunny Murray.

Høytydelig musikk. Musikk for høytider. Definitivt musikk for jul, påske, pinse og alle de andre merkedagene på primstaven. Så be naboen spille platene høyt nok til at du kan ta del i gleden over musikken.

Til: Lillebjørn

CLIFFORD BROWN «The Complete EmArcy Recordings of», (Universal Classics & Jazz 0600753422526, 2013)

I 1989 ga Universal/EMArcy ut 11-CD-boksen Brownie: «The Complete EmArcy Recordings of Clifford Brown». Denne har lenge vært utsolgt og var allerede ved utgivelsen høyt priset. Men for et par år siden fikk heldigvis noen i den italienske avdelingen av Universal ideen om å utgi flere utsolgte boks-sett på nytt – og denne gangen priset svært lavt.

Ett av resultatene av dette var denne 10-CD-boksen. Det eneste du mister er en bonus-CD med ett spor, «Flossie Lou» på nær seks minutter. Vel verdt prisen for kun €25. Denne samlingen går til alle som mener at jazzen døde ut med Django Reinhardt, Lester Young eller Buddy Bolden.

Her får du demonstrert til fulle hva hard bop var ment å skulle være på midten av 1950-tallet. Ingen over, ingen ved siden! Long live Clifford Brown – enda en av de unge døde. Kun 25 år gammel døde han i en bilulykke på vei fra Philadelphia til Chicago. Men selv nesten seksti år etter at han døde er musikken hans fortsatt levende.