Benny Golson var en amerikansk bebop/hard bop tenorsaksofonist, komponist og arrangør, som ble født den 25. januar 1929. Han forlot vår verden den 21. september 2024. Mannen bak komposisjoner som «I Remember Clifford», «Blues March», «Stablemates», «Whisper Not», «Along Came Betty» og «Killer Joe», døde i sitt hjem på Manhattan, 95 år gammel.
Han ble født i Philadelphia, og begynte å lærte å spille piano da han var ni år, men byttet til saksofon da han var 14. Allerede mens han var student ved Benjamin Franklin High School i Philadelphia, spilte han med flere andre, unge, lovende musikere, som John Coltrane, Red Garland, Jimmy Heath, Percy Heath, Philly Joe Jones og Red Rodney, som alle skulle få stor betydning fra den amerikanske jazzen i mange år framover. Etter å ha fullført eksamen fra Howard University ble han med i Bull Moose Jacksons rhythm and blues-band hvor Tadd Dameron var pianist på den tiden, en pianist som kom til å få en stor og viktig betydning for Golsons musikerkarriere.
Etter studier ved Howard University fra 1947 til 1950, ble han med i Tadd Damerons orkester i 1953 og i Lionel Hamptons orkester samme år.
På det som blir regnet med å være hans debutplate med eget band, New York Scene på Contemporary, innspilt i 1957, men ikke utgitt før i 1959, samarbeidet han med de unge musikerne Art Farner, McCoy Tyner, Jimmy Cleveland, Gigi Gryce, Sahib Shihab, Wynton Kelly, Paul Chambers og Charlie Persip. Så kan man diskutere om det var denne, eller The Modern Touch, som også ble innspilt i 1957, og som kom ut på Riverside i 1958, som var debuten. The Modern Touch ble innspilt den 19. og 23. desember, mens New York Scene ble innspilt allerede den 14 og 17. oktober.
Deretter kom han med i Art Blakeys Jazz Messengers fra 1958 til 1960, som blant annet ga ut albumet Moanin’ (1958), med fire av Golsons komposisjoner som «Blues March», «Along Came Betty», «Are you real?» og «Moanin’».
Hans eget band, The Jazztet, som han ledet sammen med Art Farmer, ble ett av datidens store hard bop-band i perioden 1959 til 1962. Deretter hadde han et opphold i Europa, og han spilte blant annet spilte på Moldejazz i 1964. En konsert som har etterlatt seg en rekke anekdoter om Golsons humør og opptreden.
Han har siden skrevet filmmusikk til blant andre M*A*S*H, Ironside, Cosby Show, og han har forelest ved William Paterson University i New Jersey (1989–91). Han startet også saksofonbandet Roots, hvor han blant annet samarbeidet med Arthur Blythe, Nathan Davis, Chico Freeman, Claudio Roditi, Kirk Lightsey, Buster Williams og Ed Thigpen. Han har utgitt en rekke plater i eget navn, som Up jumped Benny (1996), den Grammy-nominerte Tenor legacy (1997) samt One day, forever (2000). Hans Benny Golson Quintet ga ut That’s funky (1995). Godt over ti plater med The Jazztet, han har medvirket på ei røys med utgivelser, blant annet med Art Blakey, Curtis Fuller, Dizzie Gillespie, Quinsy Jones, Ron Carter, Art Framer, Mlt Jackson, Philly Jo Jones, Abbey Lincoln, Lee Morgan og Sarah Vaughan, for å nevne noen. I tillegg har han vært arrangør på plater med blant andre Kenny Burrell, Red Holloway. Roland Kirk, Illinois Jacquet, Jack McDuff, og Jimmy Witherspoon.
På midten av 1970-tallet vendte han tilbake til jazzen. Da hadde spillet hans forandret seg, og liknet nå mer på spillestilen til modernisten Archie Shepp, mye mer enn den Don Byas-påvirkningen han sverget til som ung.
I 1982 reorganiserte han The Jazztet, som i de påfølgende årene gjestet en rekke festivaler og klubber i USA og Europa. Og i 2006 spilte han på Vossa Jazz med en hyllest til trompeteren Clifford Brown.
I 2016 anmeldte vi her på salt peanuts* hans siste plateutgivelse i eget navn, Horizon Ahead (HighNote), en plate som bare fikk måtelig omtale hos oss. Men kollega Roald Helgheim (R.I.P.) ga den relativt god omtale i Dagsavisen.
Benny Golson døde i sitt hjem på Manhattan den 21. september 2024, i en alder av 95 år.
