Den japanske pianisten Aki Takase flyttet til Europa i 1987. Da giftet hun seg med pianistkollega Alexandre Von Schlippenbach, og siden det har hun vært en markant musiker på den europeiske jazzscenen.
For undertegnede startet det med noen van vittig tøffe duokonserter med den portugisiske vokalisten Maria Joao. Deretter kommer de to sammen med den danske bassisten Niels-Henning Ørsted Pederson, som jeg husker hadde store problemer med å følge tempoet til de to på en konsert under Moldejazz. Så fulgte duoer med Von Schlippenbach, samarbeid med trombonist Nils Wogram, gitarist Fred Frith, bassklarinettist Rudi Mahall og trommeslager Paul Lovens og en rekke andre interessante prosjekter, hvor de seneste var innspillingen «So Long, Eric!: Hommage to Eric Dolphy» sammen med Tobias Delius (ts), Henrik Walsdorff (as), Axel Dörner (tp), Nils Wogram (tb), Rudi Mahall (bcl), Alexandre Von Schlippenbach (p), Karl Berger (vib), Wilbert de Joode (b), Antonio Borghini (b), Han Bennink (dr) og Heinrich Kobberling (dr), og duoplaten «Hotel Zauberberg» med fiolinisten Ayumi Paul.
«The First Years in Europe» inneholder hennes fem første innspillinger gjort på europeisk jord. Og det starter med Aki Takase Trio og innspillingen «Song For Hope», fra 1981. Innspillingen er gjort live under Berlin Jazz Festival den 5. november, og her har hun med seg bassisten Nobuyoshi Ino og trommeslageren Takeo Moriyama.
Fire komposisjoner av Takase, og første gang man kan oppleve denne musikken på CD.
Og allerede her får vi bevis på hvilken dynamisk og følelsesmessig pianist vi har fått til Europa. Og jeg er overbevist om at de som hadde billett til denne konserten fikk seg et sjokk.
Takase spiller en type piano som man nesten ikke hadde hørt i Europa på den tiden. Hun viser en taknikk som overgår det meste, og hennes komposisjoner er vestlig orientert, samtidig som den er full av japansk temperament.
Deretter følger soloinnspillingen «Shima Shoka», innspilt i studio i Berlin i juli 1990. Her viser hun allerede fra start sitt nære forhold til Thelonious Monk i hennes egen «Meraviglioso» som er dedikert til Horst Weber. Vi får også en nydelig versjon av Carla Bleys «Ida Lupino», Von Schlippenbach’ «Point», Ellingtons «Rocking in Rhythm», Coltranes «Giant Steps», Mingus’ «Goodbye Pork Pie Hat», Rollins’ «Valse Hot» og en rekke nydelige komposisjoner gjort av Takase. En aldeles nydelig soloplate, som bør finnes i de fleste hjem.
Så følger trioplata «Alice», som egentlig er utgitt i vokalisten Maria Joãos navn, med Joaõ og Niels-Henning Ørsted Pedersen.
Her starter de med den tradisjonelle «S.Joao/Quinta Das Torrinhas» og Joaõs flotte vokal, før vi får forrykende versjoner av noe portugisisk, noen standarder og noe av Takase. Stedet er Tafelhalle i Nürnberg den 28. oktober 1990, og settlista er nok den samme vi fikk servert under Moldejazz, sannsynligvis samme året eller året etter.
Her møter mange for første gang vokalisten Maria Joaõ, som for mange ble et like stort sjokk som å møte Takase. Og bak det hele gjør Ørsted Pedersen sitt ytterste for å følge med de to sterke damene. Nok en strålende innspilling med noe av det beste vi har hørt fra alle disse tre musikerne.
Deretter beveger vi oss fram til 10. oktober 1994, og Aki Takase Sextet og innspillingen «Oriental Express» med Issei Igarashi (tp), Elithi Hayashi (as, ss), Hiroaki Katayama (ts, bs), Hiroshi Itaya (tb), Shota Koyama (dr) og Nobuyoshi Ino (b).
Her åpner ballet med en Charles Mingus-medley, bestående av «So Long, Eric», «Duke’s Choice» og «Goodbye Pork Pie Hat». Deretter får vi Takases «In And Out», Svhlippenbach sin «Point», Takases «Open The Door» og «Oriental Express». Dette er kanskje den minst interessante innspillingen i boksen, men allikevel ligger den høyt oppe på rankinglisten, med fine solistbidrag fra de relativt ukjente musikerne.
Det hele rundes av med duoplaten «Duet For Eric Dolphy» som hun gjør sammen med bassklarinettisten Rudi Mahall. Innspilt 25. mai 1997 i Trixx Studio i Berlin, og med en rekke av Dolphys kjente låter, pluss litt Takase-krydder i tillegg.
Dette er en plate som synliggjør Takases enormt store ører. Hun er en praktfull lytter og reagerer på ethvert innspill fra Mahall på beste måte. Og når hennes spill blir en slags nyversjon av Thelonious Monk, så kan man selv tenke seg hvordan det låter. I tillegg er jo Rudi Mahall en av de mest interessante bassklarinettister på kloden, så dette blir ren fryd for ørene.
Samlet sett er dette blitt en usedvanlig interessant boks, som bør anskaffes av alle med interesse for «røddig» pianospill. I tillegg passer den for alle som har et ørlite øre inn mot jazzens merkverdige verden. Strålende fra start til mål!
Jan Granlie
Aki Takase (p), Maria Joaõ (v), Issei Igarashi (tp), Elithi Hayashi (as, ss), Hiroaki Katayama (ts, bs), Rudi Mahall (bcl), Hiroshi Itaya (tb), Nobuyoshi Ino (b), Niels-Henning Ørsted Pedersen (b), Nobuyoshi Ino (b), Takeo Moriyama (dr), Shota Koyama (dr)
