Den amerikanske trommeslageren Andrew Cyrille, er en legende innenfor den nyere jazzen, det vil si jazzen som ble skapt i USA på begynnelsen av 60-tallet og fram til i dag. Han er født i 1939, og i løpet av karrieren har han spilt med såpass forskjellige musikere som Walt Dickerson og Cecil Taylor.
Han er født i Brooklyn, New York av foreldre fra Haiti, og han startet relativt tidlig med å spille trommer. Gjennom sine trommelærere traff han blant andre Max Roach, men det var Philly Joe Jones som ble hans mentor og store forbilde. Han spilte relativt tidlig med Coleman Hawkins, og trompeteren Ted Curson introduserte han for Cecil Taylor, som han begynte å spille med i 1964, i et samarbeid som varte i ca 10 år. Samtidig gjorde han duokonserter med tyrommeslageren Milford Grawes, og etter samarbeidet med Taylor, har han jobbet sammen med blant andre David Murray, Irene Schweizer, Marilyn Crispell, Carla Bley, Butch Morris, Charlie Hadens Liberation Music Orchestra, Anthony Braxton og Reggie Workman. På finske TUM Records har han gjort plater med Greg Osby, John Tchicai og et trioprosjekt med Mikko Innanen og William Parker.
I de siste årene har han utgitt plater på ECM, og på hans forrige innspilling, «The Declaration Of Musical Independence» spiller han med gitaristen Bill Frisell, bassisten Ben Street og pianisten Richard Teitelbaum (anmeldt HER).
På «Lebroba» deltar også Frisell, i tillegg til trompeteren Wadada Leo Smith. Vi får servert fem komposisjoner, og det starter med Frisells «Worried Woman», en typisk Frisellsk låt, med gitaren og trompeten i front, og med Cyrille lekende bak ved trommene. Og selv om både Cyrille og Smidt er mest vant til å bevege seg innenfor den moderne jazzen, får de her en innsprøyting av det litt typiske Frisellske «americana»-landskapet, noe som gjør låten spennende.
Det går over i Wadada Leo Smiths «Turiya: Alice Coltrane / Meditations and Dreams Love», en låt som starter som en ballade hvor de tre hyller harpisten og pianisten Alice Coltrane, en musiker som det siste året er blitt trukket fram igjen, og man har gjenutgitt flere av hennes plater. Her spiller Smith nesten bedre enn jeg kan huske å ha hørt ham på svært lenge. Trompetspillet er utfordrende og kreativt, og hans nære forhold til Miles Davis kommer godt fram. Litt annerledes spill fra Frisell her, særlig der han oppholder seg i en komperolle, utsøkt utført og soloen hans på denne låte er nesten verdt pengene alene. og Cyrille fortsetter å leke seg i bakgrunnen, ikke ulikt mye av det vi har fått fra Jon Christensen de senere årene.
Så følger Cyrilles tittelspor. «Lebroba», en låt som godt kunne vært gjort av Bill Frisell. Nedpå og vakkert hele veien.
Så går de tre inn for landing med den kollektive «TGD». Denne er «løsere i fisken» enn de andre låtene, og man legger spesielt merke til kommunikasjonen mellom de tre her. Frisell «tar den mer ut» her enn tidligere, men hele veien er det med stålkontroll. Og Smiths trompetspill er strålende. Det samme kan sies om Cyrilles fine trommespill, som både holder det hele sammen og løser opp det de andre holder på med.
Så avslutter de med Cyrilles «Pretty Beauty», en vakker ballade, hvor Smith spiller med mute på trompeten, og nærheten til Miles Davis blir enda tettere. Å høre Smith er som om man tar Miles Davis’ mange perioder av jazzutvikling og blander det sammen i ei gryte, for så å sile ut det man trenger. Han spiller vakkert og kreativt hele veien, og det er en fryd for øret, nesten hvor han beveger seg i musikken. Her er også Frisell «nedpå», mens Cyrille nesten legger helt av. En usedvalig vakker avslutning på en strålende plate, som burde sende de tre på en verdensomspennende turné til sommeren. Kommer de til «kongens by» så møter jeg garantert opp, for dette er musikk jeg mer enn gjerne hører live!
Jan Granlie
Andrew Cyrille (dr), Wadada Leo Smith (tp), Bill Frisell (g)
[amazon_link asins=’B07H5VV6RJ’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’643fec14-f1b7-11e8-ac9f-af5f4c103b27′]
