Den nærmest legendariske trommeslageren Andrew Cyrille, er omsider å finne på selskapet ECM. Etter å ha gjort en rekke innspillinger i eget navn på andre selskaper, og ikke minst, sammen med andre stjernemusikere innenfor den friere delen av den amerikanske jazzen, dukker han plutselig opp på det tyske selskapet.
Han ble født den 10. november 1939, og traff allerede som 18-åring Cecil Taylor, som temmelig raskt ville ha han med i bandet sitt. Fra 1964 og ti år fram i tid, var han, mer eller mindre fast medlem av Taylors band, samtidig som han gjorde flere trommeduetter med Milford Graves. Han var som ung med på en innspilling med Coleman Hawkins, og debuterte som profesjonell med vokalisten Nellie Lutcher.
Etter å ha blitt kjent med Taylor, var løypa lagt for Cyrille. Han spilte med David Murray, Irène Schweizer, Marilyn Crispell, Carla Bley, Butch Morris og Reggie Workman, for å nevne noen få, og de senere årene har han spilt i Trio 3 med Oliver Lake og Workman. I de senere årene har han også gjort plater på det finske selskapet TUM Records, blant annet duoplaten «Low Blue Flame» med saksofonisten Greg Osby, og med bandet Haitian Facination, og platen «Route de Fréres».
På «The Declaration Of Musical Independence» møter vi han sammen med den nærmeste legendariske sythspilleren og pianisten Rihard Teitelbaum, gitaristen Bill Frisell og bassisten Ben Street i ni låter gjort av forskjellige komponister.
Det starter med John Coltranes «Coltrane Time», som jeg synes er litt svevende og uforløst, før den vakre «Kaddish» av Frisell følger. Dette er en typisk Frisell-ballade, hvor de oppholder seg helt der nede i registeret, og hvor Frisell tar styringen.
Den kollektive «Sanctuary» er neste. En løssluppen låt, hvor man kan høre at Cyrille er på hjemmebane.
Ben Streets «Say» kunne like gjerne vært gjort av Frisell, siden den har alt det typiske Frisellske i seg. Intrikat gitar, litt rufsete melodi og løst komp.
Og slik fortsetter det gjennom den kollektive «Dazzling (Perchordially Yours)», Teitelbaums «Herky Jerky», Frisells «Begin» og den kollektive «Manfred», før de runder av med Frisells «Song For Andrew No.1».
Jeg har en følelse av at denne inspillingen har vært et slit å få i havn. Jeg tror hverken selskapet eller musikerne har vært helt overbeviste om prosjektet da de gikk i Brooklyn Recording i juli 2014. Det virker som at de bare har møttes, for å se hva de kunne få til sammen, noe som her gjort resultatet til dels uinteressant, uinspirert og kjedelig.
Frisell og Street er de som legger mest i å få dette til å fungere, mens Teitelbaum styrer med sine synther i bakgrunnen, uten å sette særlig dype spor. Jeg føler nesten at Cyrille blir litt misbrukt i denne sammenhengen. Han har ingen klare ideer på hva han vil med platen, og følger på mange måter bare strømmen. Dessverre.
I tillegg føler jeg at det blir altfor mange kulturkollisjoner i løpet av platen. Fra Cyrille og Teitelbaum, som virker som de bare vil spille fritt improvisert, til Frisell og Street, som prøver å holde dette innenfor en viss kontroll.
Jan Granlie
Andrew Cyrille (dr, perc), Bill Frisell (g), Ben Street (b), Richard Teitelbaum (p, synth)
