Så møter vi et nytt og ytterst spennende prosjekt fra den danske trompeteren Anne Andersson, eller Anne Efternøler, som hun kaller seg her. Andersson er en trompeter vi har fulgt på noen av våre favorittscener i København de senere årene, og kan, på mange måter, sammenlignes litt med både Arve Henriksen og Nils Petter Molvær. Det er en lyrisk tone i alt hun spiller som er fascinerende, samtidig som hun er en usedvanlig kreativ musiker.
Anne Efternøler & Lige Børn er hennes platedebut som bandleder. Akkompagnert av ikke miindre enn tre bassister – amerikanske Thomas Morgan, som man kjenner fra samarbeid med Bill Frisell, Jacob Bro, Jim Black, Samuel Blaser, John Abercrombie, Steve Coleman, Sylvie Courvoisier, Paul Motian, Tyshawn Sorey, Tomasz Stanko, Craig Taborn, Henry Threadgill og en rekke andre, danske Anders «AC» Christensen, som er å høre «overalt» i en rekke forskjellige sammenhenger i Danmark og dansk/færøysk/islandske Richard Andersson, som etter min mening er en av de mest kreative og beste bassistene med bakgrunn fra Færøyene, Island og Danmark. Sammen med de tre har Andersson (Efternøler) laget et album som «elegant kombinerer improvisasjonsfrihet og innsnevrede komposisjonsretninger. Kvartetten utforsker begreper som tid, puls, friksjon og stagnasjon, med konstant fokus på sterke melodier og et distinkt kunstnerisk uttrykk», som det står i pressemeldingen.
Og det er en fantastisk innspilling vi får høre. Med tre bassister som eneste komp, er det som Andersson (Efternøler) bæres fram av de tre, tunge instrumentene, samtidig som at det er hun som hele veien bestemmer og som setter standarden.
Vi får hele 13 korte sekvenser, og det starter med Andersson (Efternøler) i en aldeles nydelig solosekvens i «Forlæns introduksjon». Dette er en solosekvens som (nesten) er verdt hele platen alene, og viser en trompeter med et uttrykk som går rett i hjerteroten. Og derfra og ut er dette pur glede. De tre bassistene kommer inn i starten på andresporet, «Lys ned», og det er som om Arve Henriksen har fått en ny idé om å spille med tre bassister. I andre sekvenser minner hun om Tomasz Stanko i spillet, og i andre tilfeller nesten som Enrico Rava. Og de tre bassistene er gode lyttere, som aldri går i veien for hverandre, men samarbeider tett med hverandre og Andersson (Efternøler). De tre veksler på bass-solistjobben, mens de andre legger seg tett på, og gir plass til hverandre, og over nærmest svever Andersson (Efternøler) med nydelig spill.
Det kan kanskje virker noe som en «overkill» å bruke tre bassister i en slik produksjon. Men med Morgan, «AC» og Andersson sammen, skaper de et helt eget lydbilde som fascinerer, og som det må ha vært en ren glede for Andersson (Efternøler) å samarbeide med. Og når de tre virkelig går inn i triospillet, er dette fantastisk spennende å følge med på.
Morgan er en av de bassistene man trekker fram i dagens mer lyriske jazz (som hos ECM), Andersson har ved flere anledninger bevist hvilken eminent bassist han er – ikke minst på soloprosjektet U-Synlig, som kom tidligere i år (anmeldt HER), og «AC» er en av de mest lydhøre bassistene jeg kjenner. Han kan plasseres inn i nesten hvilket som helst musikalsk samarbeid, og bass-spillet blir alltid eminent. Og med Anne Andersson (ja, hun er gift med bassisten Andersson) på topp, blir dette en plate som bør få mye oppmerksomhet.
En nydelig og litt melankolsk plate, med et prosjekt jeg virkelig håper man kan få høre på klubber og festivaler i fremtiden. Og en av høstens virkelig store utgivelser.
Jan Granlie
Anne Efternøler (tp), Thomas Morgan (b), Anders «AC» Christensen (b), Richard Andersson (b)
