Det franske ensemblet Anti Rubber Brain Factory, som blir ledet av bassisten Yorum Rosilio, tar oss med inn i mørke smug i en eller annen by i Marokko på denne innspillingen. Og selv om tittelen på platen henspiller på Marokko, og musikken har mange elementer fra den nord-afrikanske musikken, inneholder den så mye mer enn det. Her får vi seks komposisjoner, alle tradisjonelle fra Marokko, fremført av en gjeng musikere som er like erfarne innenfor freejazz og impro som i den nord-afrikanske folkemusikken.
Vi snakker om et ensemble på 10 musikere, som med denne innspillingen frister oss nærmest mer enn godt er, til å oppsøke et marokkansk marked, bevege oss inn i trange smug, drikke lokal tea og lytte til gatemusikanter med oud, diverse trommer og lokalt språk.
Det åpner med låten «Kassi Frid» som i sin opprinnelige form kommer fra Safi, men som her blir plassert inn i et kaotisk trafikkbilde i storbyen. Det starter med Rosilios bass, og vi aner fort at dette ikke kun blir en ordinær ferieutflukt. De andre musikerne kommer til, og langt der inne et sted boltrer saksofonistene seg som små barn i sandkassen.
Så fortsetter de med «3Abitat ‘Rma» fra Khouribgal, «Mal Anuba» fra Essaoniral, «Leïlan Lill» fra Taroudant og «Dance in the Cave of Bon Jeloud» fra Rifi-fjellene, før de runder av med «Dbïha» en sørgesang fra Marokko. Men selv om dette er musikk med røtter fra Marokko, er det hele veien noe veldig fransk over det.
I de siste ti-femten årene har man, på nesten hver eneste fransk jazzfestival man har besøkt, møtt band som opererer i dette musikalske landskapet. Det er noe veldig fransk over det, med mange instrumenter (gjerne med noen klarinetter og accordeon), og freejazzen ligger aldri langt unna. Og når jeg lytter til dette, får jeg en slags følelse av at salige Sun Ra og hans Arkestra har slått seg sammen med Art Ensemble of Chicago for å lage fest.
For det er en fest dette er. En storartet fest, hvor selv denne trestubben av en danser får lyst til å svinge seg! Og selv om de trekker den tradisjonelle musikken et langt stykke bort fra det dansbare, er det hele veien noe lykkelig og gledelig som svever over den tidvise galskapen disse musikerne skaper.
I tredjesporet, «Mul Anuba» er det alle musikernes fløyter som dominerer. Og her er vi virkelig inne i Art Ensemble-landskapet. Jeg er nesten overbevist om at Lester Bowie sitter ett eller annet sted der oppe på en sky og rådigger dette! For dette er så tett på den musikken han sto for med Art Ensemble of Chicago som overhode mulig. Hvis man i Marokko driver å spiller fløyte og turistene får oppleve slanger som kommer smygende opp av en kurv på fortauet, så er det ikke en enste av dem som klarer å holde seg i ro nede i kurven mens dette pågår. Men det varer ikke altfor lenge før trommene overtar, i en slags høytidelig «trommemarsj» som får de eventuelle slangene til å krype i skjul igjen. Bassen til Rosilio kommer inn og man blir litt høytidsstemt over det man hører. Men etter hvert kommer også de andre musikerne inn, selv om de er litt mer beherskede her enn på de tidligere låtene.
Så er man over i noe som kunne vært gjort av Abdullah Ibrahim i «Leïlan Lill». Men det varer heller ikke så lenge før blåserne ikke klarer å holde seg i skinnet, og styrer ut mot venstre, og vi får en fin trompetsolo fra Jérome Fouquet.
Låtene bygger seg fint opp hele veien. De starter gjerne litt nede, før flere og flere musikere kommer til, og festen er et faktum. Unntaket er de låtene hvor det nærmest er full pinne fra første tone, som i femtesporet «Dance in the Cave of Bon Jeloud, hvor det høres ut som det meste er lov, men hvor man hele veien har det nord-afrikanske i fokus. Strålende!
Så avslutter de med «Dbïha», en låt som kommer smygende, som landeveisrøvere som lurer bak neste hjørne eller sanddyne. Bass og trommer, i en litt truende atmosfære. Men det varer ikke lenge. Etterhvert kommer sousaphone, piano og de andre blåserne inn, og vi får en slags oppdatert begravelsesmarsj, som man har lært fra New Orleans. Men her går man adskillig lengre enn man gjør i New Orleans. En vakker og sangbar melodi kommer inn, som gjerne kunne vært gjort av norske Søyr eller danske Pierre Dørge New Jungle Orchestra, noe som beviser at avstanden fra Marokko og Frankrike til København og Østerdalen i Norge ikke er så fryktelig lang.
Dette er rett og slett blitt en strålende innspilling fra et fransk «hold» jeg overhode ikke kjente fra før. Og stor var min overraskelse da jeg satte på platen, for egentlig var den en av de «uendelig mange» CDene som ligger klar for gjennomlytting/anmelding. Men jeg hadde ikke så veldig stor tro på denne gjengen da jeg satte den på. Men det inntrykket endret seg nesten umiddelbart.
Anti Rubber Brain Factory er et herlig kollektiv som tar arven etter noe av det mest spennende innenfor jazzen noen steg videre. Så får vi håpe at man en gang får muligheten til å oppleve denne gjengen i levende live, på en festival i varme omgivelser, hvor man kan nyte dem i skyggen med et ørlite glass forfriskning i høyre hånd.
هتافات som man visstnok sier i landene i Nord-Afrika.
Jan Granlie
Yorum Rosilio (b, fl, perc), Nicolas Souchal (tp, fl, perc), Jérome Fouquet (tp, fl, perc), Jean-Brice Godet (cl, fl, perc), Jean-Michel Couchet (ss, as, fl, perc), Florent Dupuit (ts, bfl, fl, piccolo, perc), Benoit Guenoun (ts, ss, fl, perc), Paul Wacrenier (p, vib, balafon, fl, perc), Rafael Koerner (dr), Eric Dambrim (dr, perc), Francois Mellan (sousaphone, fl, perc)
