Den norske trompeteren Arve Henriksen har gjort nok en digital innspilling, mutters alene, of opptakene er fra perioden 2016 til 2020, innspilt delvis på Walhalla Hotel i hjembygda Stryn på Vestlandet av Norge, mens resten er gjort hjemme i Mölnlycke i Sverige, hvor han nå bor. All musikken er laget av Henriksen, med unntak av deler av «Viola Sonata Op. 25 No.1 – Langsam mit viel Ausdruck» av Paul Hindemith, fremført av Nora Taksdal i Sinikka Langelands gårdsgalleri i Vellene i Guddal i Sunnfjord, også på Vestlandet. I tillegg er det gjort såkalte «field recordings» av Stryn Musikklag dirigert av Jon Are Steen på tre spor. En komposisjon, eller improvisasjon, inneholder fragmenter av «Dugnadsvalsen» av en av Norges tidligere store skuespillere Alfred Maustad som ofte bodde på Walhalla når han passerte Stryn, og platas siste spor er basert på en gammel innspilling av «Angel’s Serenade» fra 1914 skrevet av Gaetano Braga.
Walhalla Hotell på Tonning i Stryn ble åpnet i 1899 av Anna S. Ytre-Eide i det fredede hovedhuset på handelsstedet i Perhus-tunet på Tonning. Hotellet ble drevet videre av Oline Ytreeide fra 1955. Hun ble en legende innenfor reiselivsbransjen, og drev selv hotellet til hun var en eldre kvinne på over 80 år. Walhalla (eller Valhalla, som det også blir omtalt som) ble i hennes tid særlig populært hos handelsreisende som fant en hjemmekoselig hygge i det lille, gamle hotellet. De senere årene har stedet vært drevet som overnattingssted under navnet Walhalla Pensjonat i den gamle hotellbygningen.
Og det starter med den utrolig vakre «Riverbank haze», med Henriksens særpregede trompet i front over synther styrt av Henriksen, som i tillegg spiller diverse brassinstrumenter, alt- og bassklarinett, piano, trommer, samples, elektronikk og, selvfølgelig får vi også bevis på hans styrke som vokalist, i tillegg er han også ansvarlig for «field recordings».
Og fra første tone til avslutningen, er dette musikk fra Arve Henriksen som jeg tolker dit hen, at han savner sitt hjemsted, Stryn, nesten i overkant mye. Og å utgi en slik plate som en slags takk for oppveksten og hva bygda og bygdefolket har gjort for at han skulle bli det menneske og den musikeren han er blitt, bør bygda ta til seg. Mye kan tyde på at det vel ikke er lenge før han får sin egen statue foran rådhuset i bygdesentrum, som takk for denne musikken. For gjennomgående er dette akkurat så nydelig musikk som vi er vant til å høre fra Henriksen. Og når han får tid og rom til å gjøre akkurat det han vil på en plateinnspilling, blir det alltid nydelig musikk.
Andresporet «The village storyboard» er en synthbasert låt med noen stemmer under et ytterst kreativt trompetspill, før vi får den relativt korte «Photographers at breakfast», som er mer søkende i formen, hvor elektronikken ligger under Henriksens ordløse tale. Men selv om det ikke er mye melodi i denne, tar den tankene til en del ting Lourie Anderson gjorde for en del år siden, som er ytterst spennende, før vi får «The composer’s arrival». Dette er en låt som minner meg om en islagt elv hvor isen er i ferd med å smelte og «bryte opp», mens en stillfaren trompet og Nora Taksdals cello som fremfører fragmenter av Hindermith fullender det hele. Og celloen er som tatt ut av Henriksens trompetspill, før han så vidt kommer inn med litt klarinett helt mot slutten. Melankolsk og vakkert.
Så følger «Olina’s waltz», hvor jeg mistenker Henriksen for å ha tatt opp Stryn Musikklag i «field recordings», men i coverteksten står det ingenting om det, så vi får godta at det er han som spiller alle instrumentene i et typisk konsertopptak med et større orkester og piano. En annerledes Henriksen-komposisjon, men den passer fint inn i helheten når lokalhistorien skal tolkes.
Deretter følger «Uninvited guests in the hour of the wolf», som fortsetter der Olina sluttet å danse vals. Men her er det skumle ting på gang, og det er tydelig at Henriksen også opplevde det i sin oppvekst. Denne kunne nesten gått rett inn i en fjernsynsserie a la «Twin Peaks», og jeg imponeres over at Henriksen spiller alle instrumentene i denne «rysaren», før vi får «Single room with a view», en nydelig liten sak, kun med Henriksens trompet, slik vi elsker å høre ham. Melankolsk og usigelig vakkert og nesten som en norsk «lokk»
Deretter følger «Dissappeared decade», hvor en synth og Henriksens trompet kommer smygende og hvisker oss gode ord i øret, før det etter et drøyt minutt kommer en litt tung rytme til, som gjør dette til en aldeles nydelig melodi, som jeg tror må være noe av det fineste jeg har hørt Henriksen gjøre gjennom alle de årene jeg har lyttet til han. Og Henriksen utvikler låta med trompeten og alt er så naturlig og nesten smidd i stein. Enkelt og ytterst effektivt og flott!
«The painter’s view» er muligens Henriksens idé om hva man så fra hotellvinduene på Walhalla Hotell. Jeg forestiller meg utsikten over vannet og hvordan skiftende vær og stemninger fikk ideer til å dukke opp i hodet på maleren. Her er det elektronikk som råder grunnen og et godt bevis på at Henriksen også behersker den type utfordringer. Her er det opplyst at det inngår «field recordings» av Stryn Musikklag, men jeg er ikke i stand til å oppdage dem, hvis de ikke er manipulert kraftig i etterkant av Henriksen, og muligens, lydmikser Reidar Skår.
«After dinner watching birds daydreaming», starter som en slags fabulering på synth, før Henriksens trompet kommer smygende, sammen med en Lourie Anderson-aktig rytme som kunne vært hentet fra hennes plate «Big Science» fra 1982, hvor «hitlåten» «O Superman» var med. Men her er det Henriksen og hans trompet som er Supermann, med nydelig spill over en litt tung «grunnstamme», mens «Brown concrete showroom» er en synth og elektronica-basert og, ikke minst, neddempet sak som Henriksen har lekt seg med. Dette er relativt minimalistisk i et gjentagende rytmisk mønster gjort på synth, men når Henriksens trompet kommer inn som en paraglider som flyr stille over fjellene, blir dette en deilig sak som tar vestlandsnaturen helt inn på arbeidsrommet på Frederiksberg i «Kongens by» i Danmark.
«Voice inscriptions and old stories» er nok en deilig trompetbasert låt, hvor Henriksen spiller slik vi liker det best. Hans særegne trompettone, som man av og til lurer på om vil stanse helt opp og at han ikke får lyd ut av instrumentet, men som hele tiden er så lyrisk at det er en fryd. Her dukker det også opp minner fra Miles Davis før han gikk inn i en av sine elektroniske og mer rocka perioder. For trompetspillet kan, når Henriksen «setter an» minne ikke så rent lite om salige Davis. Her kommer også Henriksens vokal inn, som var han Peter Gabriel i den gamle versjonen av Genesis fra deres, etter min mening, fineste innspilling «Genesis Live» fra 1973. Ytterst vakkert!
Så følger «Nachspiel in Alfred’s zimmer», hvor vi regner med at det var noe helt annet enn stille samtaler over en alkoholfri øl. Og allerede fra første tone forstår vi at på dette rommet var det bannlyst med alkoholfri drikke. Dette er blitt en skjev og spennende låt, hvor Alfred Maurstads «Dugnadsvalsen» radbrekkes på en ytterst morsom og interessant måte. Man skal kanskje være glade for at man ikke var bosatt på naborommet til Maurstad mens han oppholdt seg der, for her var det fest!
Deretter får vi «In search of lost time», hvor vi får trompet over et deilig synth- og electronicateppe, og vi er plutselig på konsert på Punkt-festivalen i Kristiansand med masse musikere på scenen, men det er bare Henriksen med alle lydeffektene og instrumenter som regjerer.
Så avslutter han denne nydelige platen med «Serenata per una vecchia stanza blu», som er basert på Gaetano Bragas «Angel’s Serenade» fra 1914, som nesten høres ut som den er tatt direkte fra et eldgammelt opptak av låten før Henriksen har gått inn og manipulert den, og hvor jeg får en fornemmelse av avslutningsvalsen på The Bands konsertfilm og plate «The Last Waltz». En låt jeg alltid har ment har vært den perfekte avslutning på en plate eller konsert. Vemodig, vakkert og melankolsk.
Platen er tilegnet Henriksens besteforeldre, som i «coveret» er avbildet utenfor O.L. Brekkes landhandel i hjembygda i den typiske vestlandsnaturen. Og det er tydelig at korona-pandemien og isolasjonen med innreiseforbud til Norge og tvungent opphold i Mölnlycke utenfor Göteborg, har fått Henriksen til å lengte hjem til Stryn. Og denne lengselen har han «tatt ut» i denne nydelige platen som det er synd kun eksisterer digitalt. For dette er en plate jeg vil ha på vinyl, med alle de gamle bildene fra hotellet og omgivelsene, bildet av moren, Erna, fra 1954 mens hun arbeidet på Walhalla og det gamle postkortet.
Og i perioden med lengsel om å komme seg «ut», har Henriksen laget en aldeles nydelig plate, hvor han har tatt seg god tid, lyttet, pusset på og manipulert de opprinnelige opptakene, filt og «lekt» med dem, før han presenterer et mesterverk av en innspilling. Nydelig!
Jan Granlie
Arve Henriksen (tp, brass, v, acl, bcl, p, synth, dr, samples, field rec., elec), Nora Taksdal (c), Stryn Musikklag
