Den norske trompeteren Arve Henriksen har brukt korona-pandemitiden godt. Først kom han med den utsøkte innspillingen «Walhalla Hotel – fables in the haze of history», digitalt på sitt eget selskap Arvemusic, og anmeldelse av den kan du lese HER. Deretter fulgte prosjektet «Merimies muistelee – A Sailor Recounts» i form av en bok og musikk med tekster av den kvenske poeten Alf Nilsen-Børsskog (anmeldt HER). Og nå følger nok et «kunstprosjekt, «Murimorphosis» inspirert av billedkunstneren Rolf Muri.
I coverteksten sier Henriksen følgende om kunstneren: «Tidlig på 1980-tallet var jeg elev ved Stryn ungdomsskole. Der møtte jeg Muris kunst for første gang, i form av maleriet hans «Nattlig dialog» (‘Nocturnal Dialogue’) (1977). Det er også her jeg hadde mitt første møte med poet Elling Vanberg. Han besøkte en av våre norskklasser på invitasjon av læreren vår Magne Drageset. Poesien vi hørte den dagen prentet seg inn hjernen min som noe helt spesielt. Og det har fått kunstneriske konsekvenser for meg i min kreative karriere: Vanbergs poesi var en del av «Farande Bilete» (‘Reise Picture’), et verk bestilt for Bale Jazz-festivalen i Balestrand i 1997, og i 2008 da jeg ga ut poesifonogrammet «Ellivan» (NorCD). Og nå, nesten 40 år senere har måten det første møtet prentet seg inn på meg, oppmuntret meg til å sette i gang en kunstbok om Muri, og til å gjøre denne innspillingen. «Murimorphosis» skal tas som en fri og uavhengig reise gjennom en variasjon av stemninger, samtidig som de er på sin egen måte inspirert av det unike kunstner fra Olden.
Henriksen går også her tilbake til sine røtter fra Stryn på Nord-Vestlandet, omtrent så langt vest det er mulig å komme i Norge, og hvor neste stopp vestover enten blir Island, Færøyene eller Canada, alt etter hvor rett vest man navigerer.
På innspillingen samarbeider han med Terje Isungset på glasslyder og Elling Vanberg s resitasjon. Vi får 11 komposisjoner, og det åpner med «The farmers of sonic alchemy, hvor det åpner med Henriksens trompet som kan låte nesten som et valthorn, før Isungset kommer inn med sine glasslyder og Vanbergs resitasjon – og alt er ytterst vakkert. Dette sporet er laget av Henriksen og Isungset i samarbeid, og er en nydelig sak med Vanbergs dikt «Du». Den går over i «Allignment to reality» som er et kort, men ytterst lyrisk «mellomspill» av Henriksen, før vi får «The life of the stone», en låt hvor Henriksen har latt seg inspirere av John Cage. Her får vi også diktet «Dikting er» av Vanberg, og en adskillig friere utgave av Henriksen og Isungset, hvor Henriksens særpregede trompetspill spiller hovedrollen. Og vi får en følelse av at vi her møter en Henriksen som går litt «friere» veier enn det vi er vant til. Og som underlag for Vanbergs resitasjon, er dette strålende, lyrisk og fint.
Deretter får vi «Menhir at winter solstice», som jeg føler har mye av naturen fra hjemstedet i seg, samtidig som Henriksens trompetspill nesten kan høres ut som noen guttestemmer fra et kor, før vi får «Red November», som også er en ytterst neddempet og typisk lyrisk Henriksen-improvisasjon, hvor det nesten er umulig å tenke seg at det kan gjøres særlig vakrere, og «Frosty anstractions», hvor Vanberg igjen bidrar min egen, fin poesi i form av «Skarsti-basaren».
I «Hieroglyphs in nature» har Henriksen inkludert en remix av «Dance Suite» av Bela Bartók, men uansett hva Henriksen legger til av ekstra ting i sin musikk, så er det hans egen musikk hele veien. Det er ytterst lyrisk og deilig å lytte til, og det er bare å lene seg rolig tilbake, lukke øynene og nyte, for sjelden hører vi så vakker musikk som det Henriksen fremfører på denne innspillingen. Det fortsetter med «Experience noir and the whte moon», som jeg føler er en sekvens hvor man kan ligge på bakken og se på stjernehimmelen, og at de lydene Henriksen frembringer er lydene vi får i hodet ved å gjøre dette. Nydelig!, og «Nocturnal fragments in dialogue», med Henriksens perkusjon som legger et fint grunnriss for trompetimprovisasjonen før vi får «Nuances of Yellow – In memory of Jon Hassell», en nydelig hyllest til trompeteren Jon Hassell, som egentlig kunne ha ligget bak i hodet til Henriksen gjennom alle disse sporene. Jon Hassell var utvilsomt en av Henriksens forbilder, og en svært hyggelig og visjonær musiker som dessverre forlot denne verden i juni i år – og jeg er overbevist om at han nikker anerkjennende til denne innspillingen, uansett hvor han måtte befinne seg i det hinsidige. Og denne hyllesten er (nesten) som å høre Hassell selv, over et neddempet, bakteppe av orgeltoner.
Så avslutter Henriksen platen med «White Sunday», hvor en remix av et utdrag av Alexander Sariabins «Devine Poet» er inkorporert. Her er vi tett på den klassiske musikken, men selv om Sariabins musikk ligger som et grunnlag, er det hvordan Henriksen legger til og trekker fra, som gjør den til en perle av en låt.
Det er tydelig at Henriksen har hatt god tid til filosofering, tenkning og at han har hatt god tid under pandemien. Men denne tiden har han benyttet godt, og når han kommer opp med et så utrolig lyrisk og vakkert «verk» som dette, så håper jeg han også etter pandemien kan få god tid til å lage flere plater i dette musikalske landskapet – for det er nesten umulig å lage vakrere musikk enn det han har levert her – ferdig snakka!
Akkurat i dag, den 27. desember, er det 100 år siden kunstmaleren Rolv Muri ble født i Ålesund, med foreldre som begge hadde sine røtter i Olden. Og et bedre minne og 100 årsgave enn denne platen, tror jeg ikke det er mulig å komme opp med. Henriksen i sitt mest lyriske hjørne, har på en utmerket måte klart å fange stemningene i bildene til Muri, samtidig som han har laget ytterst personlig musikk.
Anbefales på det sterkeste, hvis du vil ha en kunstnerisk opplevelse utenom det vanlige, og musikk som virkelig får deg til å senke skuldrene i den stressede og usikre tiden vi nå lever i.
Jan Granlie
Arve Henriksen (tp, v, prep.p, org, synth, plug-ins, field rec., elec), Elling Vanberg (spoken words), Terje Isungset (glass sounds)
