Stedet er 25 rue Dunois i Paris, og det er den 3. april 1981. På scenen sitter gitaristen Derek Bailey, trommeslageren Han Bennink og saksofonisten Evan Parker for å se om de fremdeles hadde musikken inne, slik de hadde gjort det i juni 1970, da de møttes for å gjøre den fine platen «The Topographic of the Lungs».
Det er tre av de siste 50 årenes mest særpregede og fritt improviserende musikere vi møter på disse arkivopptakene. Så vidt jeg vet er musikken på de fire CDene aldri tidligere publisert. Men nå er opptakene her, og for den som er spesielt interessert i det frieste av det frie innenfor den musikken man i Norge kaller «frijazz», så er dette et stjerneeksempel på at det ble laget spennende musikk innenfor denne sjangeren også på tidlig 80-tall.
Vi får en samling trioer, duoer eller soloer. Sistnevnte utført av den britiske saksofonisten Evan Parker, som ved hjelp av sin tenor- og sopransaksofon tryller fram lyder man på den tiden knapt nok visste eksisterte. Nå om dagen kommer det masse musikk i samme «idrettsgren», men sjelden fremføres det like tøft som her.
Å skulle beskrive de enkelte «strekkene» på disse fire platene er umulig. Her er det egentlig bare å sette seg rolig tilbake, stenge ute resten av verden, åpne ørene på vid gap, og ta inn alle inntrykkene som kommer.
Den mest særpregede og originale av de tre, synes jeg er gitaristen Derek Bailey, som på sin helt egen måte, fikk lyder ut av gitaren som mange sikkert vil påstå at de selv kunne klart. Men hvis noen påstår det, så gi dem en akustisk, eller halvakustisk gitar å be dem gjøre det. Og jeg garanterer at det ikke kommer i nærheten av hva Bailey gjør på disse platene. Det er originalt, spennende og lydhørt, og sammen med de to andre «racerne», fungerer det perfekt.
Han Bennink er en trommeslager som har vært i front innenfor den fritt-improviserte musikken siden 60-tallet, da han og Misha Mengelberg startet Instant Composers Pool (ICP) i Amsterdam. Og å oppleve han på scenen kan ofte være like så mye et «stand up-show» som en konsert, men ser man under showet, oppdager man en utrolig kreativ musiker som hele tiden følger sine medspillere med innspill og utfall som fascinerer.
Den viktigste solist i sammenhengen, er saksofonisten Evan Parker. Mange sier at den britiske jazzen på den tiden disse tre spilte sammen i Dunois, enten var litt baktung tradjazz eller total freejazz. Og innenfor avdelingen freejazz, var (og er) Evan Parker en av de viktigste utøverne. Hans energiske spill på begge horna er fantastisk, og hans kreativitet er utenfor denne verden. Hør bare på hans soloinnslag på CD 2 og CD3, og du vil skjønne hva jeg mener. Og når de fire platene avsluttes med Han Bennink og Evan Parker i en duett på 12 minutter og 10 sekunder, så er denne anmelderen mer enn fornøyd. Jeg har fått renset hodet for slagg, tanker på andre ting, negative ideer, pengeproblemer, politikk, været og det meste. Det har nesten vært en slags oppvåkning å lytte seg gjennom den kreative musikken de tre musikerne skapte, og folkene bak FOU Records skal ha stor takk for at de omsider har fått disse fascinerende opptakene ut på plate.
Dette er musikk som ble skapt der og da, som ingen av de tre, eller noen andre, kan gjøre en gang til. Og det er virkelig en studie i kommunikasjon, energi, frigang og vitalitet som lyser ut av høytalerne når disse fire platene surrer på anlegget.
Magisk!
Jan Granlie
Derek Bailey (g), Han Bennink (dr, div.), Evan Parker (ts, ss)
