Av og til hender at plater blir liggende relativt lenge i stabelen her på salt peanuts*-kontoret på Frederiksberg. En av de vi har hatt dårlig samvittighet for i lengre tid er trioalbumet «Woland» med trommeslageren og perkusjonisten Massimo Barbiero, fiolinisten Eloisa Manera og pianisten Emanuele Sartoris sin plate som ble sluppet tidlig i år.
Dette er 10 historier som dreier seg om selve djevelen (woland) og en av Mikhail Afanasevic Bulgakov mest påtrengende dialoger til «Mesteren og Margarita» («Il Maestro e Margherita»). Når han snakket med Levi Matteo, spurte han ham: «Hva ville være det gode hvis det onde ikke eksisterte, og hvordan ville jorden se ut hvis skyggene forsvant?». Kanskje ingenting.
I denne hyllest til en av de viktigste bøkene i det tjuende århundre, stopper ingenting og ingenting beveger seg. Bortsett fra i «Suite dei tre demoni» («De tre demoners suite»), som skriker og gurgler, og driver og sprer harmonisk hekseriutvikling: det er forførelse av ondskap. Ofte, i historien, mer attraktivt enn sannhet og rettferdighet.
Det overstående er sitat fra en omtale av platen. Men for oss som ikke er så bevandret uti dette stoffet, velger vi å lytte til musikken isolert, og ikke bry oss like mye om mytologien og historiene bak.
Derfor kan vi også melde om en spennende plate med trommer, fiolin og piano, som beveger seg sømløst mellom det klassiske (fiolinspillet) og den friere jazzen. Det er ikke tvil om at vi møter tre dyktige musikere, hvor vi kun kjenner Barbiero fra før, fra innspillingen «Extrema Ratio», som han gjorde med gitaristen Maurizio Brunod og bassisten Danilo Gallo for noen år siden (anmeldelsen av platen finner du her), og platen «Minótauros» med ensemblet Enten Eller (fint navn på et italiensk band!) fra 2018 (anmeldelsen kan du lese her).
Musikken er lyrisk, selv om det handler mye om djevelen, pianospillet er nydelig hele veien, trommeslageren «leker» løst og ledig i bakgrunnen, og fiolinspillet er fremtragende. Og hele veien er det en tett helhet i spillet som fascinerer.
Dette er musikk som kan betegnes som «heleuropeisk» og ikke spesielt italiensk, hvor det latiske ofte er framtredende. Dette er musikk som like gjerne kunne vært laget i Norge som i Italia, og jeg fascineres av de tre dyktige musikerne som kommuniserer perfekt og forteller oss historier gjennom hele platen.
At denne platen har blitt liggende gjennom hele korona-perioden, og blir funnet fram når høsten og den tidlige vinteren har satt inn her oppe i nord, føles nesten som skjebnebestemt. For dette er musikk som passer perfekt til en kveld i heimen med levende lys, vinden ulende langs husveggene og et godt glass fra dalsidene i Piemonte i høyrehånda. I slike stunder kan korona-isolasjonen godt vare noen dager til, for dette er deilig musikk som gjør godt for kropp og sjel.
Jan Granlie
Massimo Barbiero (dr, perc), Eloisa Manera (vio), Emanuele Sartoris (p)
