Trioen med trommeslageren Massimo Barbiero, fiolinisten Eloisa Manera og pianisten Emanuele Sartoris er et nytt og originalt samarbeid for undertegnede. De er alle tre utmerkede musikere som, med «Verrà la marte e aurà i tuoi occhi» (Mars vil komme og øynene dine vil stige), har laget en ytterst spennende møteplass mellom moderne, klassisk musikk og relativt frittgående jazz.
Massimo Barbiero ble født i Ivrea, nord for Torino i Italia i 1963, og studerte trommer og perkusjon med Fiorenzo Sordini og Giorgio Gandino, begge perkusjonister ved RAI i Torino. Han har deltatt på workshops med trommeslagere som Jack DeJohnette, Steve Gadd, Peter Erskine, Roy Haynes, Daniel Humair, Pierre Favre, Jon Christensen, Bob Moses og Marilyn Mazur, og han har studert vibrafon og marimba, og har realisertin tidlige interesser for klassisk og samtidsmusikk. I 1984 grunnla han ENTEN ELLER, et jazzprosjekt rettet mot klangfarge og rytmisk forskning. Med dette spilte han inn 16 CDer. Han har vært å høre på en rekke festivaler i Italia og i utlandet. ENTEN ELLER har flere ganger blitt kåret til et av de beste italienske jazzensembler av det prestisjetunge magasinet Musica Jazz. Og Barbiero har selv blitt kåret til den beste italienske trommeslageren. Han har jobbet med perkusjonsensemblet Odwalla, som har utgitt 12 plater, og han har spilt med musikere som Carlo Actis Dato, Don Moye, Elton Dean, Harry Beckett, Hamid Drake, Mino Cinelu, Tim Berne, Markus Stockhausen, Alexander Balanescu, Maria Pia De Vito, Antonello Salis, Giancarlo Schiaffini, Danilo Gallo, for å nevne noen få.
Den italiensk-spanske fiolinisten Eloisa Manera er aktiv i en rekke musikalske prosjekter og utvider stadig sitt talent innenfor en lang rekke stilarter, og inngår i både tradisjonelle og eksperimentelle kunstneriske sammenhenger. Blomstringen av hans kreative ånd er et direkte resultat av hennes forskning innen improvisasjon og komposisjon. Hun begynte å spille fiolin da hun var 8 år og hun har aldri sluttet å øve for å bli bedre. Hun ble uteksaminert fra konservatoriene i Venezia, Cremona og Milano i både klassisk og jazz, og studerte også i Tyskland, Spania og USA. Han har deltatt i musikalske produksjoner med Herbie Hancock, Karl Berger og Ingrid Sestro, Ralph Alessi, Chris Cutler, Keith og Julie Tippett, Mike og Kate Westbrook, Adam Rudolph, Cyro Baptista, Paolo Frusu og mange andre.
Emanuele Sartoris begynte å spille piano da han var 10 år gammel, begynte han raskt å interessere seg for blues og all svart musikk, og senere for den klassiske tradisjonen og moderne musikk. Han kom til jazzmusikken ved å delta på improvisasjons- og orkestreringsseminarer, frem til eksamen under veiledning av Dado Moroni ved konservatoriet i Torino hvor han tok en grad i jazzkomposisjon og orkestrering med full karakter hos Furio Di Castri og Giampaolo Casati I tillegg ble han valgt ut som en av de beste studentene på kurset, og fikk muligheten til å delta på master classes i New York på Juilliard. Han har spilt på en rekke festivaler, og han kombinerer intens konsertaktivitet med undervisning, fra seminarer som «Piano Experience» på Cremona International Piano Fair sammen med Maestro Massimiliano Genot til undervisning som veileder ved samme konservatorium i Torino.
Det albumet de tre nå har sluppet er en nesten himmelsk reise i sør-europeisk, improvisert musikk. Når man lytter til albumet, kan man høre at de har lyttet mye til de italienske, klassiske mestere, samtidig som den moderne jazzen og improvisasjonsmusikken går gjennom «verket» som en rød tråd.
For det er ikke unaturlig å kalle dette for et «verk». For de 12 kompåosisjonene/improvisasjonene har en helhet som gjør at man skal lytte seg gjennom alle stykkene i sammenheng, noe som gjør at denne innspillingen neppe er å finne på Spotify eller andre steder hvor man dyrker enkeltsporene.
Jeg får litt en følelse av at dette kunne vært utgitt på ECM New Series, men kanskje musikken er litt for ekspressiv, fri og intens til at Manfred Eicher vil utgi det. For dette er energi fra start til mål. Musikken er veldig italiensk i stemningen, og de tre musikerne er strålende instrumentalister.
De tre musikerne kommuniserer tett og fint, og selv om jeg føler at Barbiero er den som styrer musikken, er bidragene fra de to andre absolutt med på å gjøre dette til en ytterst original og fin utgivelse.
Komposisjonene er gjort av de tre hver for seg, men det spiller egentlig ingen rolle hvem som står ansvarlig for de enkelte stykkene, for her er alt innenfor samme landskap, det er kun noe med stemningen som skiller de fra hverandre.
Tittelen på platen, «Verrà la marte e aurà i tuoi occhi» er sagt/skrevet av forfatteren, filmkritikeren og oversetteren Cesare Pavese, som tok sitt eget liv i 1950, kun 41 år gammel. Og tittelen sier noe om hvor de tre vil med musikken. Vi får solosekvenser fra fiolinen («Interludio 2»), fra trommeslageren («Interludio 3» og avslutningen, «Coda» er en nydelig pianosolo. I tillegg får vi duetter mellom fiolin og perkusjon, piano og fiolin og trommer og piano, og disse sekvensene er kanskje de mest frittgående på innspillingen. Men som noen slags «mellomspill» fungerer de perfekt som et slags «lim» i musikken.
Dette er rett og slett blitt en vakker og spennende innspilling som krever litt av den som vil komme inn i musikken, men det skal ikke mer til enn at man setter av en stund og lytter til alt de tre foretar seg. Men skal man få fullt utbytte av det fine triospillet, skal man lytte til den flere ganger. For det dukker stadig opp nye detaljer og «strekk» som er ytterst fascinerende.
Jan Granlie
Massimo Barbiero (dr, perc), Eloisa Manera (vio, 5-string el.vio), Emanuele Sartoris (p)
