Den britiske bassisten Barry Guy, har en relativt lang og suksessfull karriere som utøver av det vi kaller «frittgående» musikk. Men han har også minst en fot innenfor den nyere, klassiske musikken, noe vi har fått gleden av å høre på flere konserter og plater sammen med hans bedre halvdel, fiolinisten Maja Homburger. Hans CV er stor og omfattende, og inneholder soloprosjekter, duoer, opp til hans «egne», store orkester, London Jazz Composers Orchestra og Barry Guy New Orchestra. Han har spilt med stort sett alle som har hatt, og har betydning for den nyere jazzen i Europa, og han har samarbeidet med blant andre John Stevens og Trevor Watts, Howard Riley, Tony Oxley, Iskra, Barre Phillips, Evan Parker, Louis Moholo Moholo, Mats Gustafsson, Marilyn Chrispell, Peter Kowald. Cecil Taylor, Bill Dixon, Hilliard Ensemble og Ken Vandermark.
På denne soloinnspillingen, som er gjort på konsert under «Improdimensija» (Improdimension) den 29. oktober 2019 i MAMA studios i Vilnius, Litauen, får vi seks fritt improviserte strekk, alle skapt der og da, og musikalsk ligger vi vel egentlig nærmere det moderne, klassiske uttrykket, enn den rene jazzen, slik «jazzbassisthelter» som Scott LaFaro, Arild Andersen, Charles Mingus, Charlie Haden og andre velger/valgte å spille.
Barry Guy er en av de bassistene jeg liker som spiller med bue, eller arco, som det heter på fagspråket. Han får toner ut av det store instrumentet som man ellers sjelden hører innenfor jazz spilt på bass. Men samtidig med at han spiller arco, kombinerer han det med vanlig fingerspill (pizzicato), slik at det innimellom nesten kan høres ut som to basser i duell eller samspill.
Her starter han med et relativt langt, fritt «strekk», som han har kalt «Comet», hvor kombinasjonen av «kaos» og lyrisk spill går i fint samspill. Det blir omtrent som om Guy går rundt i leiligheten og snakker med seg selv, diskuterer en problemstilling for og imot, og hele seansen blir ytterst spennende å følge med på. Så er han over i «Ding, Dang, A Diggy Ding Dang», som ligger nærmere den moderne jazzen, hvor han også «komper» seg selv i en nydelig låt, som får meg til å tenke på den franske bassisten Renaud Garcia-Fons, og hans utrolig tekniske spill (med 5-strengs bass). Men Guy tar det tekniske lenger, og kombinerer det fint med det lyriske, og også noe som kan minne om det Arild Andersen spiller, med mye groove og energi.
Førstesiden avsluttes med «Closed Space», som nesten blir litt «mystisk». Her spiller han, i hovedsak, pizzicato, men får det nesten ut til å høres som ha spiller arco. Og som en slags avslutning på et sett, fungerer dette perfekt. Hele veien, gjennom denne første siden av platen, beviser Guy hvilken glitrende bassist han er, og hvordan han får bassen til å nesten leve sitt eget liv, og være et helt orkester alene.
B-siden starter med at han spiller med bue, og «Oscillating» fortsetter der «Closed Space» sluttet, med nydelig arco-spill hvor det dekker opp et slags tema i overtonene som igjen gjør at vi kan føle at det er to basser som kommuniserer. Innimellom høres det nesten ut som hele bassrekka i et symfoniorkester er i ferd med å stemme instrumentene, men uten at det på noen måter låter ustemt. Og ettersom låten skrider framover, endres temperaturen, Guy blir mer aggressiv i sitt spill, før han igjen «går ned», på det lyrisk, men ytterst moderne. Tøft! Deretter får vi «Old Earth Home» hvor han bare så vidt berører strengene i starten, og vi får en nydelig improvisasjon, som innimellom godt kan kobles opp mot Arild Andersen og hans særegne tone i bassen, og jeg tenker: hvorfor har ingen arrangert et bassmøte mellom Guy og Andersen? Det bør være et prosjekt for «Særingfesten» på Kongsberg Jazzfestival eller Moldejazz. Om man trenger et bevis på at de to bassistene kunne utrettet mye spennende sammen, får man et godt bevis på her!
Så runder han av denne konserten med «Barehead», hvor han igjen er tilbake i det ytterst «frittgående». Dette er en deilig motsetning til den forrige låta, og her virker det som om Guy vil ha ut alle frustrasjoner og at han har oppdaget at tiden snart er ute. Men han roer seg etter en heftig åpning, før musikken bølger opp og ned, omtrent som været på Vestlandet eller bølgene og dønningene som slår mot land en solskinnsdag på Bornholm.
Med «Irvin’s Comet» har Barry Guy gitt oss drøyt 40 minutter med utsøkt bass-spill, som gir oss mange assosiasjoner til andre bassister, den nyere jazzhistorien, og ett utall beviser på hvilken gnistrende god bassist han er. Platen burde nesten være pensum for alle bass-studenter rundt om, og vil enten få studentene til å legge bassen på sant-hans-bålet eller låse seg inne på sitt værelse for å øve intenst den kommende tiden. For Barry Guy beviser med denne soloplaten at han er en av de mest spennende bassistene i dagens jazz.
Jan Granlie
Barry Guy (b)
