
Den britiske bassisten Barry Guy, har en relativt lang og suksessfull karriere som utÞver av det vi kaller «frittgÄende» musikk. Men han har ogsÄ minst en fot innenfor den nyere, klassiske musikken, noe vi har fÄtt gleden av Ä hÞre pÄ flere konserter og plater sammen med hans bedre halvdel, fiolinisten Maja Homburger. Hans CV er stor og omfattende, og inneholder soloprosjekter, duoer, opp til hans «egne», store orkester, London Jazz Composers Orchestra og Barry Guy New Orchestra. Han har spilt med stort sett alle som har hatt, og har betydning for den nyere jazzen i Europa, og han har samarbeidet med blant andre John Stevens og Trevor Watts, Howard Riley, Tony Oxley, Iskra, Barre Phillips, Evan Parker, Louis Moholo Moholo, Mats Gustafsson, Marilyn Chrispell, Peter Kowald. Cecil Taylor, Bill Dixon, Hilliard Ensemble og Ken Vandermark.
PÄ denne soloinnspillingen, som er gjort pÄ konsert under «Improdimensija» (Improdimension) den 29. oktober 2019 i MAMA studios i Vilnius, Litauen, fÄr vi seks fritt improviserte strekk, alle skapt der og da, og musikalsk ligger vi vel egentlig nÊrmere det moderne, klassiske uttrykket, enn den rene jazzen, slik «jazzbassisthelter» som Scott LaFaro, Arild Andersen, Charles Mingus, Charlie Haden og andre velger/valgte Ä spille.
Barry Guy er en av de bassistene jeg liker som spiller med bue, eller arco, som det heter pÄ fagsprÄket. Han fÄr toner ut av det store instrumentet som man ellers sjelden hÞrer innenfor jazz spilt pÄ bass. Men samtidig med at han spiller arco, kombinerer han det med vanlig fingerspill (pizzicato), slik at det innimellom nesten kan hÞres ut som to basser i duell eller samspill.
Her starter han med et relativt langt, fritt «strekk», som han har kalt «Comet», hvor kombinasjonen av «kaos» og lyrisk spill gÄr i fint samspill. Det blir omtrent som om Guy gÄr rundt i leiligheten og snakker med seg selv, diskuterer en problemstilling for og imot, og hele seansen blir ytterst spennende Ä fÞlge med pÄ. SÄ er han over i «Ding, Dang, A Diggy Ding Dang», som ligger nÊrmere den moderne jazzen, hvor han ogsÄ «komper» seg selv i en nydelig lÄt, som fÄr meg til Ä tenke pÄ den franske bassisten Renaud Garcia-Fons, og hans utrolig tekniske spill (med 5-strengs bass). Men Guy tar det tekniske lenger, og kombinerer det fint med det lyriske, og ogsÄ noe som kan minne om det Arild Andersen spiller, med mye groove og energi.
FÞrstesiden avsluttes med «Closed Space», som nesten blir litt «mystisk». Her spiller han, i hovedsak, pizzicato, men fÄr det nesten ut til Ä hÞres som ha spiller arco. Og som en slags avslutning pÄ et sett, fungerer dette perfekt. Hele veien, gjennom denne fÞrste siden av platen, beviser Guy hvilken glitrende bassist han er, og hvordan han fÄr bassen til Ä nesten leve sitt eget liv, og vÊre et helt orkester alene.
B-siden starter med at han spiller med bue, og «Oscillating» fortsetter der «Closed Space» sluttet, med nydelig arco-spill hvor det dekker opp et slags tema i overtonene som igjen gjÞr at vi kan fÞle at det er to basser som kommuniserer. Innimellom hÞres det nesten ut som hele bassrekka i et symfoniorkester er i ferd med Ä stemme instrumentene, men uten at det pÄ noen mÄter lÄter ustemt. Og ettersom lÄten skrider framover, endres temperaturen, Guy blir mer aggressiv i sitt spill, fÞr han igjen «gÄr ned», pÄ det lyrisk, men ytterst moderne. TÞft! Deretter fÄr vi «Old Earth Home» hvor han bare sÄ vidt berÞrer strengene i starten, og vi fÄr en nydelig improvisasjon, som innimellom godt kan kobles opp mot Arild Andersen og hans sÊregne tone i bassen, og jeg tenker: hvorfor har ingen arrangert et bassmÞte mellom Guy og Andersen? Det bÞr vÊre et prosjekt for «SÊringfesten» pÄ Kongsberg Jazzfestival eller Moldejazz. Om man trenger et bevis pÄ at de to bassistene kunne utrettet mye spennende sammen, fÄr man et godt bevis pÄ her!
SÄ runder han av denne konserten med «Barehead», hvor han igjen er tilbake i det ytterst «frittgÄende». Dette er en deilig motsetning til den forrige lÄta, og her virker det som om Guy vil ha ut alle frustrasjoner og at han har oppdaget at tiden snart er ute. Men han roer seg etter en heftig Äpning, fÞr musikken bÞlger opp og ned, omtrent som vÊret pÄ Vestlandet eller bÞlgene og dÞnningene som slÄr mot land en solskinnsdag pÄ Bornholm.
Med «Irvinâs Comet» har Barry Guy gitt oss drĂžyt 40 minutter med utsĂžkt bass-spill, som gir oss mange assosiasjoner til andre bassister, den nyere jazzhistorien, og ett utall beviser pĂ„ hvilken gnistrende god bassist han er. Platen burde nesten vĂŠre pensum for alle bass-studenter rundt om, og vil enten fĂ„ studentene til Ă„ legge bassen pĂ„ sant-hans-bĂ„let eller lĂ„se seg inne pĂ„ sitt vĂŠrelse for Ă„ Ăžve intenst den kommende tiden. For Barry Guy beviser med denne soloplaten at han er en av de mest spennende bassistene i dagens jazz.
Jan Granlie
Barry Guy (b)