Trioen Bengt Berger, Jonas Knutsson og Christian Spering skulle være mer enn velkjente for våre lesere. Trioen ble startet i 1996, og har til nå gjort seks plateinnspillinger, gjort en rekke klubb- og festivaljobber og ble valgt til årets jazzband i Sverige for mer enn ti år siden.
Etter å ha holdt på så lenge, så melder det seg ofte et ønske om forandring og fornying. Og siden de hadde gjort konserter med en rekke forskjellige gjester, var gitaristen Max Schultz en musiker de gjerne ville spille mer med.
Derfor gikk de i studio for å gjøre «Blue Blue».
Vi får 12 låter, komponert av de forskjellige musikerne i bandet. Og det som slår meg først, er at lydbildet har blitt dramatisk forskjellig fra tidligere. Spesielt Berger og Knutsson har i store deler av sin musikalske karriere vært utøvere av enten jazz/verdensmusikk, eller jazz/folkemusikk. Berger har gjennom hele karrieren søkt seg til de mer «eksotiske» musikalske landskapene, mens Knutsson i stor grad har holdt seg til den svenske folkemusikkarven. Spering har på mange måter vært jazznavet i trioen.
Men nå har altså gitaristen Max Schultz entret arenaen, og lydbildet endres dramatisk. Ikke bare fordi han bidrar med adskillig mer jazzrelatert musikk enn det vi er vant til å høre fra trioen, men også at hele lydbildet blir endret drastisk.
Jeg har alltid hatt stor sans for trioen, og har hatt stor glede av dem både på konserter og på plate. Men nå er jeg ikke like sikker lenger.
Jeg gledet meg stort til å sette på platen, men det har vært nødvendig med mange gjennomlyttinger før jeg er blitt fortrolig med det nye lyduniverset.
Fra å være en svært original trio, har de nå gått over til noe som høres svært amerikansk ut, og en musikk som ligger i landskapet hvor vi finner Pat Metheny og hans like. På fjerdesporet, Schultz «Kim’s Corner» før jeg en følelse av Metheny sammen med Ornette Coleman, mens i Bergers «Old & New Blues», får vi noen indikasjoner på hvor hans musikalske hjerte ligger, med odde taktarter og mer verdensmusikk.
Men generelt så synes jeg dette er blitt noe helt annet enn det jeg hadde forventet. Og det brukte jeg lang tid på å fordøye.
Men når jeg hadde blitt vant til det nye lydbildet, så kan jeg melde om at flott innspilling. Lyden er helt annerledes enn tidligere, kanskje fordi de har vært i Atlantic Studio sammen med lydmannen Janne Hansson, som har tilført et mye glattere (og amerikansk) lydbilde.
Schultz tar kanskje litt mye av plassen, slik at de andre musikerne blir litt komp for han, men innimellom glitrer den gamle trioen til med fint spill. Spåesielt synes jeg Christian Sperings bass-spill er glitrende. Men jeg savner mer fra Jonas Knutsson, selv om han bidrar med fine soloer og ensemblespill, så synes jeg han ikke «kliner til» nok.
Berger ligger der bak og styrer skuta, men også her savner jeg litt energi og «trøkk».
Og Max Schultz er uttvilsomt en svært dyktig gitarist. Han spiller gjennomgående lyrisk og fint, og sammenligningen med Metheny blir egentlig sterkere og sterkere utover plata.
På Bergers «Maximum» skjer det heldigvis noe. Her får vi Knutsson i flott driv på barytonsaksofon med eksperimentelt gitarspill og heftige trommer, men det blir ikke nok, til at det veier opp for resten av innspillingen.
Men fint og vakkert er det – hele veien.
Jan Granlie
Bengt Berger (dr), Jonas Knutsson (s), Christian Spering (b), Max Schultz (g, mand)
