Den amerikanske gitaristen Bill Frisell, har hatt en tendens til å bli stillere og stillere med årene. Fra vi hørte han første gang i Molde med Arild Andersens sammensatte superband, med trommeslageren Alphonse Mouson og pianisten John Taylor, via hans egne, tøffe ensembler og hans mer countryaktige innspillinger, og fram til nå, hvor han har gått i kompaniskap med den mest benyttede bassisten i USA, Thomas Morgan, med et liveopptak fra den legendariske klubben Village Vanguard.
Jeg husker en gang, for mange år siden, da jeg var i USA på jobbtur, og tok noen fridager på Manhattan, og besøkte Village Vanguard en kveld for å høre Bill Frisell Trio. Og det går mange, mange år før jeg glemmer avslutningslåta, «Say a Little Prayer for Me». Det var noe av det vakreste jeg noensinne hadde hørt.
På dette duoopptaket fra mars 2016, åpner de med Paul Motians vakre «It Schold Have Happened A Long Time Ago», og jeg frykter litt for at denne innspillingen skal bli enda mer stillfarende enn de platene Frisell har kommet med de senere årene. Men slik blir det heldigvis ikke.
Selvsagt har han sin helt egenartede «country»-tilnærming, som alle countryartister bør misunne ham. Det er som om han benytter Ornette Colemans teorier, og overfører dem til den amerikanske populærmusikken, noe som skaper en helt egen stemning.
Vi får Lee Kontiz relativt kompliserte «Subconsious Lee», hvor de to kommuniserer nærmest perfekt, og hvor Morgan nesten kan forveksles med salige Charlie Haden. Frisells spill er åpent og overbevisende, før vi får Frisells egen «Song For Andrew No. 1», en typisk Frisell-komposisjon hvor det går svært stille for seg, men det er usigelig vakkert hele veien.
Joseph Philbrick Webster og Maud Irvings «Wildwood Flower», er mest kjent fra settlista til The Carter Family (første gang på plate i 1928), og er en variant av låta «I’ll Twine ‘Mid the Ringlets» fra 1860. Og her befinner de to seg virkelig i country-land. Låten er velkjent i USA, ikke minst på grunn av Woodie Guthries versjon. Frisell har alltid en tendens til å ha med en og annen kjent, amerikansk låt på sin settliste, og her er den første på dette livealbumet. Frisells helt egenartede gitarstil passer perfekt inn i en slik låt, og sammen med Morgan gjør han en flott versjon.
Frisells egen tittellåt, «Small Town», fortsetter country-feelingen. Denne kunne gått rett inn i rulleteksten på en spagetti-westernfilm med Bud Spencer, og lukter hest og svette lang vei. Det er Frisells flotte gitarspill som gjør denne låta til noe mer enn en enkel country-låt. Han vrir og vender på det enkle temaet, mens Morgan holder seg stødig i bakgrunnen med sin fine og tørre basslyd.
Så får vi Dave Bartholomew, Fats Domino og Pearl Kings «What A Party», og ble skrevet til Fats Dominos plate «What A Party» som kom på Imperial i oktober 1961. Domino var jo en sprelsk rocker, men som ventet, får vi den her i en helt særegen versjon, med hele country-bandet samlet i Frisells enkle gitarspill og Morgans fine bass-spill, før de tos «Poet – Pearl» følger, og vi er i ferd med å gå mot slutten. Dette er platas lengste spor (den klokkes inn på 12:04), og virker som en litt fritt improvisert sak, hvor de to etter hvert finner ut hvor de er på vei, og kommer fram til målet på en overbevisende måte.
Så rundes det hele av med John Barry, Leslie Bricusse og Anthony Newlys «Goldfinger». En av de mest kjente låtene fra filmene om James Bond. Låta var, selvsagt, tittelsporet til filmen med samme navn, som Shirley Bassey gjorde til en «kjoskvältare». Versjonen vi får fra Frisell og Morgan ligger et godt stykke unna Shirley Basseys versjon, men den holder seg godt innenfor rammene, og vi får det velkjente temaet og Frisells umiskjennelige vrier og varianter av låta. Akkurat slik vi er blitt vant til å høre det fra den glimrende gitaristen opp gjennom årene.
Bill Frisell og Thomas Morgan har med «Small Town» gjort en strålende plate, og en av de mest spennende fra plateselskapet ECM på lang tid. Kommunikasjonen dem imellom er nærmest skummelt god, og med Frisell i virkelig godlune, så er et glimrende resultat nesten garantert.
I den senere tiden har mange sammenlignet den danske gitaristen Jacob Bro med Bill Frisell. På Bros seneste innspilling, kan man ane Frisell i bakgrunnen, ikke bare på grunn av gitarspillet, men også på grunn av at Thomas Morgan også spiller bass med Bro. Men med «Small Town» synes jeg Frisell beviser hvem som er sjefen av de to. Riktignok lager Bro kanskje mer original musikk, men ingen er i nærheten av å vri og vende på de kjente, amerikanske countrylåtene og «americanaen» som Bill Frisell.
Anbefales på det sterkeste!
Jan Granlie
Bill Frisell (g), Thomas Morgan (b)
