Det kan se og høres ut som gitarist Bill Frisell og bassist Thomas Morgan virkelig har funnet hverandre musikalsk. «Epistrophy» er deres andre duoalbum, etter deres duoplate «Small Town» (ECM) som kom i 2017 (anmeldelse kan leses HER).
Bill Frisell skulle være en velkjent gitarist for de fleste av salt-peanuts* lesere, og Thomas Morgan har, for alvor blitt kjent i Norden gjennom sitt samarbeid med den danske gitaristen Jacob Bro på flere av hans seneste album.
På «Epistrophy» fortsetter de egentlig der de slapp på «Small Town», det vil si at vi får relativt neddempet duomusikk, hvor Frisells tilnærmet vis, «americana»-stemme ispedd litt «twang» er det som driver platen framover.
Det starter med Kern og Hammersteins «All In Fun», som virkelig setter standarden for dette fruktbare samarbeidet. Og så får vi i rad og rekke, Webster og Irvings «Wildwood Flower», Pumus og Shumans «Save The Last Dance For Me», de to bygd sammen til en lang låt, Paqul Motians «Munbo Jumbo», Barry og Bricusses «You Only Live Twice», en av de mest kjente James Bond-låtene, Strayhorns «Lush Life», tittelsporet, Thelonious Monks «Epistrophy» og «Pannonica», den tradisjonelle «Red River Valley, og Mann og Hillianrds «In The Wee Small Hours Of The Morning».
Platen er gjort live på Village Vanguard i Greenwich Village på Manhattan, New York i mars 2016, altså sannsynligvis i samme session som «Small Town» (ikike rart jeg føler at de fortsetter der de slapp på det albumet!).
Og hele veien blir dette nok et fint duoalbum med de to. Frisell kom jo fram i lyset omtrent på samme tid som John Scofield og Pat Metheny. Og jeg synes faktisk det er han av de tre som har «holdt sin sti ren» og fulgt sine ideer helt fram til nå. Hans spill kan i mange tilfeller virke såre enkelt, men jeg tror ikke det er det, for innimellom glimter han til med noen svært intrikate sekvenser som er strålende. Også her er det mye «americana» i de låtene som spilles. Men uten at det blir «påtatt» eller kunstig. Det er bare denne musikken Frisell har lyst til å spille, noe han gjør med stor overbevisning. Og sammen med Morgan, som egentlig ikke gjør så mye mer enn å kompe Frisell, blir dette strålende og tilbakelent musikk i grenselandet mellom den amerikanske tradisjonen og jazz, som jeg synes fungerer godt når disse to spiller det.
Det finnes mange høydepunkter på denne platen, men kanskje er det Motians «Mumbo Jumbo» som krever mest av de to. Likeledes synes jeg de takler de to Monk-komposisjonene på en fin måte.
Jan Granlie
Bill Frisell (g), Thomas Morgan (b)
