Det er en helt egen tradisjon for solobass-album på det tyske selskapet ECM, men Bjørn Meyer er den første som gjør en soloplate på selskapet kun ved hjelp av elbass. Han er en svenskfødt musiker, som er bosatt i Sveits. Han har utviklet en helt egen «stemme» i bassen som har satt spor etter seg på flere utgivelser.
Han arbeider ofte sammen med den persisk-fødte harpisten og vokalisten Asita Hamidi, den svenske nyckelharpespilleren Johan Hedin og den tunisiske oud-mester Anouar Brahem, og i ca. ti år ha han vært fast medlem av Nik Bärsch Ronin, som har flere utgivelser på ECM bak seg.
Han sier selv at han er opptatt av lydopplevelsen i rommet i sitt solo-prosjekt. Selv om instrumentet er ikke-akustisk, påvirkes musikken dypt av egenskapene i rommet hvor musikken blir spilt. Og de mange forskjellige måter akustikken påvirker komposisjonene og improvisasjonene, har alltid vært en kilde til overraskelse og inspirasjon for Meyer.
I likhet med de platene vi har hørt hvor han spiller sammen med Nick Bärsch Ronin, foregår det meste i det meditative landskap. Derfor er platen god å lytte til etter en strabasiøs og stresset dag. Men faren for at musikken skal havne innunder begrepet «New Age» er absolutt til stede, og innimellom vil jeg hevde at deler av denne musikken gjør seg best sammen med yoga og andre avstressende aktiviteter.
Faren er også til stede for at man ikke klarer å holde seg våken gjennom de 12 sporene man får servert, og at man må bruke flere dager/kvelder på å komme seg gjennom.
Men Meyer er en god bassist, som i likhet med Steve Swallow, gjør noe mer ut av den elektriske bassen enn å bruke den som kompinstrument. Men avstanden til racere som Jaco Pastorious eller Ingebrigt Håker Flaten er stor. Jeg tror vi snakker universer av avstand. Og da befinner nok Meyer seg på en eller annen fjern galakse i forhold til de to andre.
Jeg synes personlig at Meyer har en idé å komme med som han skal få lov til. Men for denne anmelderen blir det hele altfor stillestående og ensformig til at jeg lar meg imponere. Kanskje med unntak av fjerdesporet, «Squizzle», hvor han viser at han kan mer enn å meditere.
Jan Granlie
Björn Meyer (b)
