Pianisten og keyboardisten Bob James, har vært aktiv på musikkscenen i en lang rekke år. I de senere årene, egentlig helt siden jazzrocken kom og nesten ødela store deler av jazzen, var han aktiv med en rekke plateinnspillinger med musikere som Earl Klugh, David Sanborn og alle de vi var skeptiske til på 70-tallet, som gjerne utga plater på selskapet CTI. Men det startet lovende for James, med platen «Bold Conceptions» fra 1963 og «Explosions» fra 1964. Og jeg var svært spent da hans nye plate, «Espresso» ramlet ut av postkassen.
Dette er hans første innspilling siden 2006, da han gjorde platen «Urban Flamingo» på Koch Records. Den platen har jeg ikke hørt, så «Espresso» ble mitt første møte med han på mange, mange år.
James spiller forskjellige keyboards, som piano, rhodes og synth, mens Billy Kilson er med på trommer og Michael Palazzollo spiller bass. I tillegg har han med perkusjonisten Luisito Quintero, oboisten Angela Seates, Hugh Char gjør noe trommeprogrammering og Dave Stewart og Mark Falchook spiller keyboards i tillegg til sjefen sjøl.
Og bare av å lese «lagoppstillingen» får man bange anelser, for kan dette bli noe annet enn «smooth jazz» på verste nivå?
Jo da! Det starter med hans egen «Bulgogi», som er en fin, litt Bill Evans-aktig pianotrio-låt, som kanskje går i raskeste laget for salige Evans, men som har mye av de fine akkordrekkene og solospillet som Evans hadde. Derfra går det over i en annen James-original, den tyngre «Shadow Dance», som er en vakker ballade, før vi får den gamle släger, «Ain’t Misbehavin’» i en original og fin versjon.
Alle disse tre låtene blir gjort av trioen uten tilleggsmusikere, og det er kanskje også med på at jeg nesten tilgir han alle de litt håpløse platene han gjorde en periode.
Nok en original James-komposisjon følger. «One Afternoon» er en ballade som sikkert hadde vært strålende hadde han holdt seg til trioen. Men her kommer alt det jeg misliker ved en musiker som Bob James. En synth, eller en slags maskinell string-seksjon, med 70-tallslyd, litt cello, og akkurat så sukkersøtt at man føler diabetesen begynner å rykke i ryggmargen.
Men heldigvis er han tilbake med sin trio i «Mister Magic», og selv om bassen nesten høres ut som en el.bass, så funker dette fint. Jeg kan til og med nesten akseptere at det sniker seg inn noen syntetiske lyder der bak også. Og bass-spillet er mer enn ok, og vi kan sette et pluss i margen for Michael Palazzollo. «Topside» er en litt snodig triolåt med litt merkelig trommespill, mens «Il Boccalone», er en fin ballade på trio, som viser at James fremdeles har mye inne. «Mojito Ride», er en hurtig og fin sak for trioen, skrevet av James, og jeg begynner å tenke tilbake på hans andre plate, «Explosions» på det fine ESP-selskapet fra 1964. Men synes det dukker opp en helt unødvendig synth der bak innimellom, eller er det bare i hodet mitt at jeg forventer noe slikt?
«Promenade» er akkurat det tittelen sier. En fin og lys låt hvor ting fungerer godt og pianoet låter akkurat slik det skal, før vi får «Boss Lady», en triolåt som føyer seg fint inn sammen med de andre triolåtene, selv om det etter et drøyt minutt kommer en synth som nesten ødelegger hele den gode stemningen. En fin komposisjon av James, som jeg bare må lukke ørene for synthstøyen.
Så runder de av med James’ komposisjon «Submarine», som lar oss gå ut av platen med en følelse av James-låten «Nautilus» fra 1974, som hip-hoperne har tatt til seg på flere plater. Her spiller James piano, samtidig som han sampler seg selv og spiller inn rytmer og underliggende groover, samtidig som han får hjelp av keyboardistene Stewart og Falchook. Og dette er ingen ok måte å avslutte dette albumet p. Han er fremdeles veldig låst i 70-tallets smooth-jazz med denne måten å spille på. Hva om han for eksempel hadde lyttet til noen av de yngre musikerne som også bruker elektronikken i musikken, som for eksempel Bugge Wesseltoft. Han, og mange med han, har forstått å utnytte det elektroniske på en moderne og god måte. Her blir det bare retro, ikke fordi denne retroen er spesiell spennende, men kanskje fordi han tror han vil få en hit på de amerikanske radiostasjonene med denne låta? Hva vet jeg. Men sjarmerende er det ikke!
Jeg hadde håpet at James kunne gjort en ren trioplate denne gangen. For han er en dyktig pianist, og det er ikke nødvendig å se tilbake på 70-tallet og innspillingene på CTI, for å bevise at han fremdeles har grepet. Pianotrioen holder i massevis. Hold deg til den!
Jan Granlie
Bob James (p, rhodes, synth), Billy Kilson (dr), Michael Palazollo (b), Luisito Quintero (perc), Angela Seates (c), Hugh Char (drum prog), Dave Stewart (keys), Mark Falchook (keys)
[amazon_link asins=’B07FDQRLVQ’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’2b8f36c6-e34a-421f-82a9-956b22feeefc’]
