Den britiske pianisten Carole Nelson er bosatt i Carlow, i den sør-irske provinsen Leinster. Hun er komponist, utøver, låtskriver, arrangør, produsent og lærer, som har valgt Irland i stedet for å bli boende i fødebyen London. Hun er en dyktig jazzpianist, saksofonist, tekstforfatter og arrangør, og har komponert og spilt mye innenfor en lang rekke kunstneriske områder. Hennes musikk innbefatter både jazz, fri improvisasjon, verdensmusikk, samtidspop og dans, klassisk og tradisjonell irsk musikk, og i tillegg ril å jobbe med sin trio, jobber hun også jevnlig med jazz, art/pop-gruppen Zrazy. Hun underviser og veileder i saksofon, jazzpiano og vokal, og er en av de mest aktive musikerne i Irland.
I Carlow har hun sin trio gående sammen med de to lokale musikerne, bassisten Cormac O’Brian og trommeslageren Dominic Mullan, og «Night Vision» er deres tredje plateutgivelse etter «One Day in Winter» fra 2017 og «Arboreal» som kom i 2020.
Hun forteller selv i coverteksten at komposisjonene for dette prosjektet startet i juni 2020, med et kunstneropphold i Mayo sammen med The Na Cailleancha Woman’s Art Collective. «I want with two words in my head, ‘deeper still’, not knowing what they might mean, but feeling they would be a guide». Og at det kom et godt resultat ut av disse to ordene, er det bare å sette seg ned i godstolen og putte platen i spilleren for å finne ut.
Nå er det ikke så ofte at vi anmelder irsk jazz her på salt peanuts*, så når det omsider dukker opp en plate, så må vi selvsagt anmelde den.
Komposisjonene er enten gjort av Nelson alene, eller trioen i samarbeid, og de starter melankolsk og vakkert med «Chrysalis», før de tar oss med i «Dreaming of a Snake». Og vi legger straks merke til Nelsons kreative behandling av pianoet. Hun jobber både med tradisjonelt pianospill og inne i flygelet hvor hun arbeider på strengene. Og gjennom alle de ti komposisjonene eller improvisasjonene, er det Nelson som legger premissene. O’Brian spiller ofte bass med bue, noe som er med på å understreke det melankolske i musikken, mens Mullan legger et fint trommespill i bakgrunnen.
Det særegne med musikken vi får servert er, at Nelson har ett ben i pianotradisjonen, med hele 60-tallet i fingrene, mens det andre beinet befinner seg i den moderne improvisasjonsmusikken, og denne sammensetningen gjør musikken spennende og kreativ.
I tredjesporet, «Entomology» føler jeg hun har Bill Evans i ene hjernehalvdelen og modernister som Eve Risser, Sylvie Courvoisier og Irene Schweizer i den andre. Og i tittelsporet, «Night Vision» er det som å høre Bill Evans midt i hans «svenske» periode.
Og slik fortsetter det gjennom alle de ti sporene. Det er, hovedsakelig, relativt melankolsk pianomusikk vi får, men med dagens pianister som en slags assistanse. Og hele veien er det nydelig musikk vi får servert. Og når hun i «Enter Your Life» og i «Mayfly», plukker fram sopransaksofonen, får vi et litt annet lydbilde, men hele tiden like spennende musikk.
I «The Silence of Clouds» får vi en låt som jeg tror beskriver det grønne landskapet rundt Carlow i Irland, for dette er en komposisjon som like gjerne kunne vært gjort av en norsk pianist. Og om vi får svar på Nelsons undring over ordene «Deeper Still» i den neste låta, vet jeg ikke, men det er en lyrisk og vakker låt som fester seg godt i sjelen. Vakkert. Og «And Still the Birds Sing» er en nydelig mid-tempo-låt som jeg tror de fleste pianister ville «drept» for. Og når de avslutter med «Meditation», også en låt som trekker på inspirasjonen fra Bill Evans, så er det bare å lene seg tilbake og nyte slutten på en strålende, vakker pianotrioplate.
En vakker og deilig plate, som best nytes mens været ikke er altfor sommerlig og varmt, og hvor man har godt selskap av et ørlite glass.
Jan Granlie
Carole Nelson (p, v, ss), Cormac O’Brian (b), Dominic Mullan (dr)
