Så dukket det plutselig opp en skikkelig godbit på LP. Plateselskapet 577 Records, har nettopp sluppet innspillingen «Welcome Adventure! – Vol.1» med tre kollektive kompossisjoner gjort og spilt av tenorsaksofonisten, trompeteren og fløytisten Daniel Carter, pianisten Matthew Shipp, bassisten William Parker og trommeslageren Gerald Cleaver, innspilt den 29. oktober 2019, og utgitt på regulær LP + et lite opplag i blank vinyl som ekslusivt tilbud til «blodfansen», som kun fåes ved henvendelse til musikerne.
Dette er fire musikere som de senere årene har markert seg sterkt innenfor den «friere» delen av den amerikanske jazzscenen, og når man hører det de leverer, er det så solid håndverk at de fleste europeere bare kan glemme å komme i nærheten. Jeg tror denne helt spesielle evnen til nærvær og energi må ligge i blodet hos disse musikerne. Og nesten uansett i hvilken sammenheng man treffer de fire, leveres det storslagen musikk.
La gå at saksofonist, trompetist og fløytist Daniel Carter ikke er den som har markert seg mest på jazzscenen de senere årene, men han har allikevel en fyldig CV, som inneholder samarbeid med både Parker og Shipp fra tidlere, pluss såpass forskjellige sammenhenger som Thurston Moore, Yo La Tengo, Soul-Junk, Cooper-Moore, Peter Kowald, Sabir Mateen og mange flere, pluss fem innspillinger med Other Dimentions in Music med de Parker, Shipp, trompeteren Roy Campell Jr. og trommeslageren Rashid Bakr, hvor jeg mer enn gjerne anbefaler «Time Is of the Essdence Is Beyond Time» (AUM Fidelity, 2002). I 2015 ble hans 70-årsdag markert på New York Forweard Festival, og i 2006 kom han på «Top 80»-listen til Thurston Moore.
De åpner med til fine «Majestic Travel Agency», hvor de fire viser seg godt fram, og vi legger spesielt merke til Parkers deilige og tørre bass-spill og Cleavers trommespill. Vi får også en kreativ og fin pianosolo fra Shipp, mens jeg kanskje synes Carters tenorsaksofonspill blir litt tynt.
Så fortsetter de med «Scintillate», hvor Carter plukker fram trompeten, noe jeg synes fungerer adskillig bedre. Her låter han litt som Miles Davis fra midten av 60-tallet, over et strålende komp. Carter spiller litt tilbaketrukket, og er nok ikke i sin beste form på dette opptaket, men man aner at han er en ytterst kreativ trompeter i denne låta.
B-siden er i sin helhet viet komposisjonen «Ear-regularities», hvor Carter starter med fløyte, et instrument det må være vanskelig å få til å fungere prikkfritt i den friere jazzen, for det er få jeg synes får det til «gli» ubesværet. Men her får han god hjelp av en relativt aggressiv Shipp som virkelig kaster seg over tangentene og avleverer fritt og deilig spill. Og bak «leker» Parker og Cleaver seg og forholder seg nok mer til Shipp enn til Carter.
Men det låter hele veien spennende. Cleaver og Parker utfordrer for alvor Shipp med sitt pågående spill i bakgrunnen, og når Shipp overtar solistrollen, går dette virkelig unna. Og når Carter kommer inn på trompet, i et helt annet landskap enn på den forrige låta, men fremdeles litt i nærheten av det friere fra Miles Davis, og kanskje også litt Don Cherry, tilgir vi han det meste. Men det er Shipp som fører an i låta med utsøkt, kreativt spill, og jeg føler det i første rekke er han som er den kreative kraften i denne sammenhengen. Cleaver markerer seg med svært detaljert trommespill og Parker er «the big boss» med en tyngde som nesten bare Charles Mingus har hatt tidligere. Innimellom høres det nesten ut som om Shipp har lyst til å swinge som Art Tatum eller Erroll Garner, og får til dels støtte av både Parker og Cleaver, men de lar det være, og heller drar inspirasjonene fra de to med seg inn i den friere jazzen. Dette er blues på sitt mest kreative. Her er alt lov, og både Parker og Cleaver legger forholdene perfekt til rette for Carter til å sveve rundt i bluesen. Og Shipp er der hele veien med utsøkt spill. Og når Parker avleverer en nydelig solo, ligger Cleaver bak og pusher han til å «gå inn» i bluesens hjerte. Men han lar seg ikke lure så enkelt. Her skapes det musikk som ikke skal tolkes som venstrehåndsarbeid. Og de fire forenes i en deilig avslutning som gjør denne låten (og denne platen) til en stor fornøyelse. Og jeg kan ikke huske at assosiasjonene til Charles Mingus tidligere har vært like hørbare som i Parkers spill på denne låta.
En strålende innspillin som bør nytes med volumet på 11 og med vinduene åpne, for dette er musikk for verden! Nydelig! Og siden dette er «Vol.1», så er det bare å kopse seg med denne, helt til «Vol.2» kommer på markedet. Jeg gleder meg allerede!
Jan Granlie
Daniel Carter (ts, tp, fl), Matthew Shipp (p), William Parker (b), Gerald Cleaver (dr)
