Det sitter garantert noen der ute, som påstår at de var tilstede i Jazzhus Montmartre i København den 23. november 1962. Det er sikkert mange som også er i besittelse av noen ihjelspilte eksemplarer av både «Live at Café Montmartre» på danske Debut og «Nefertiti – The Beautiful One Has Come» på Fontana.
Jeg vet det er noen som hevder de hørte Taylor hele uken han spilte på Metropol i Oslo, men både for dere som var der, og dere som har slitt ut eksemplarene av de to platene, så er både hjelp og mulighet for et nostalgisk tilbakeblikk her.
Nå er de to platene samlet, med perfekt lyd, på den doble CDen «Complete Live At The Cafe Montmartre»
Trioen var relativt ny på denne turneen. Saksofonisten Jimmy Lyons hadde akkurat startet samarbeidet med Taylor, mens frijazztrommeslager nummer en på den tiden, Sunny Murray, hadde rukket å bli varm i trøya gjennom flere konserter med pianolegenden.
Vi får servert en rekke Taylor-komposisjoner, pluss Bob Haggart og Johnny Burkes «What’s New» og Edmund Anderson og Ted Grouyas «Flamingo» i Taylors helt spesielle versjoner.
Som bonus får vi «What’s New», «Spontaneous Improvisation» og «Flamingo» i opptak fra Gylne Cirkeln i Stockholm fra samme turneen, og utvidet med bassisten Kurt Lindström. Disse opptakene utgis for første gang på denne dobbeltCDen, og har dessverre ikke samme lydkvalitet som opptakene fra København. Men «What’s New» får vi også fra Montmartre, og denne versjonen har helt ok lyd.
Da denne musikken ble presentert blant det skandinaviske publikum gikk debatten høyt i etterkant. Var dette musikk, eller bare bråk? Kunne disse musikerne i det hele tatt spille? I Norge var det i alle fall stor uenighet i jazzjournalistkretser om dette var «keiserens nye klær» eller ikke.
Når man lytter på disse opptakene såpass lenge etterpå, så er i alle fall ikke jeg i tvil: Dette er storslagen jazz, gjort av noen av de mest kreative musikerne jazzhistorien har fostret.
Vi får de sedvanlige energiutladningene både fra Taylor og Murray, og over det hele racer Lyons avgårde med en enorm intensitet.
Men innimellom tar de det helt ned, ulikt Cecil Taylor fra de senere årene. På andresporet «Call #1» lar han Lyons leke seg sammen med Murray, og det hele er nesten usigelig vakkert. Og på andreCDen, får vi flere eksempler på at Taylor var i stand til å moderere seg. Spesielt liker jeg spillet på «D Trad, That’s What #2 (aka Untitled Sample», hvor det hele er nesten skremmende konkret til å komme fra disse musikerne.
Innspillingen «Nefertiti – the Beautiful One Has Come», blir regnet som en av de viktigste innspillingene fra Taylor, noe som er lett å forstå når man setter seg ned og lytter konsentrert til hva som foregår på Montmartre denne kvelden.
På noen av konsertene på denne turneen fikk de også med saksofonisten Albert Ayler i bandet, men det er ikke dokumentert her. Er man ute etter å høre disse strålende musikerne sammen, så må man sjekke ut Albert Aylers fantastiske 9 CD-boks, «Holy Ghost» (Revenant Records), som kom for noen år siden.
Men er man fornøyd med å få servert to CDer med strålende spill fra Taylor, Lyons og Murray (pluss Lindström), så er disse to CDene et absolutt must. Fantastisk fra start til mål!
Jan Granlie
Cecil Taylor (p), Jimmy Lyons (as), Sunny Murray (dr), Kurt Lindström (b)
