Bandet bassisten Charles Mingus reiste rundt med i Europa i 1964, var kanskje hans sterkeste lag i løpet av karrieren. Her hadde han samlet, altsaksofonisten og fløytisten Eric Dolphy, tenorsaksofonisten Clifford Jordan, trompeteren Johnny Coles, pianisten Jaki Byard og trommeslageren Dannie Richmond til Europaturné. Konserten vi får oppleve her er innspilt kun få dager etter de historiske konsertene i Odd Fellow Paleet’s Store Sal i København og i Universitetets Aula i Oslo.
Den 17. april spilte de i Salle Wagram i Paris, hvor dette opptaket er hentet fra. For øvrig dagen før de gjorde en av bandets beste konserter på hele turneen. Den foregikk i Olympia i Paris, som kom ut på plate med tittelen «The Great Concert of Charles Mingus». På konsertene i Oslo og København var trompeteren Johnny Coles med hele veien, men i Salle Wagram får Coles akutt magesår i løpet av den første låta, «So Long, Eric», og må bringes til sykehus, slik at han endte turneen med første låten på denne konserten. I tillegg til seks lange spor fra denne konserten, får vi også seks bonusspor med Dolphy sammen med trommeslageren Chico Hamilton fra Newport-festivalen den 4. og 6. juli 1958.
Det starter med «So Long, Eric», så på tross av ikke helt oppdatert lyd, smeller i veggene, og det er tydelig at bandet er i form, enn så lenge. Den lange versjonen, som klokkes inn på 28:51, inneholder alt hva man kan ønske fra bandet, Vi får strålende ensemblespill, og noen solier som må være noe av det friskeste denne gjengen noen gang leverte. Selv Coles, som allerede fra starten var plaget av akutte magesmerter, leverer som første solist ut. Men det er Jordan og Dolphy som tar kaka, og Byards «stride»-intro på sin solo er ubetalelig.
Det fortsetter med «Parkeriana» (24:22), hvor Parker-referansene står i kø. Kanskje ikke den mest kjente Mingus-komposisjonen, men med strålende driv hele veien, og med et storartet kor av sjefen sjøl. Og man merker overhode ikke på bandet at trompeteren ligger i sykebil med hylende sirener på vei til sykehuset.
«Peggy’s Blue Skylight» (13:00), kjenner vi bedre fra før, og både den og «Organge Was The Color Of Her Dress» (11:46), fremføres i storartede versjoner, med stor variasjon i spillet, og med Byard i «stride»-humør, som hele tiden forsøker å endre låta. Men du kødder ikke med Mingus, så ethvert forsøk på endringer, blir raskt parert av kapellmesteren.
På CD2 er lyden en smule bedre enn på første CDen. Men når man har vært gjennom en lang førsteCD med langt fra optimal lyd, så venner man seg til det, og de to siste Mingus-låtene bli oppfattet som akseptable. På «Meditations On Intergration» (22:43), får vi blant annet et forrykende bassklarinettsolo fra Dolphy over et av de mest hardtswingende kompene jeg kan huske å ha hørt, sammen med strålende spill fra alle involverte.
Mingus-avdelingen avrundes med «Fables Of Faubus», en av Mingus mest kjente komposisjoner. Her er det klart at man savner Coles i ensemblespillet, men både Jordan og Dolphy jobber frenetisk for å «dekke over» Coles fravær.
Etter en kort introduksjon, er vi over til Chico Hamilton og Eric Dolphys sett fra Newport-festivalen i 1958, og her er dessverre lydkvaliteten enda dårligere enn på sporene med Mingus. Men ikke så dårlige at vi kan får oppleve en ytterst opplagt Dolphy i noen fine solier, og hans fløytesolo på den hurtige «I’m In Love With A Wonderful Guy» er formidabel.
Bandet til Hamilton var originalt nok i seg selv, i og med at han har med cello, men intet piano. Men det er de seks sporene med Mingus-bandet som er verdien i denne doble CDen. Opptakene fra Newport med Chico Hamilton, er nok mest for blodfansen, siden et av sporene, «Pottsville, U.S.A.» aldri tidligere har vært utgitt fra denne konserten.
Jan Granlie
Charles Mingus (b), Eric Dolphy (as, fl, bcl), Clifford Jordan (ts), Johnny Coles (tp), Jaki Byard (p), Dannie Richmond (d). Bonus Tracks: Eric Dolphy (fl, cl, s), Nathan Gershman (c), John Pisano (g), Hal Gaylor (b), Chico Hamilton (dr)
