Dette er det andre albumet utgitt med bassisten Charlie Haden etter at han forlot vår verden. Det første, som utkom i fjor, var med Jim Hall og ble innspilt i Montreal i 1990. Den som nå er ute, med den poetiske titellen «Tokyo Adagio», er innspilt på Blue Note-klubben i Tokyo i mars 2005.
Charlie Haden hørte første gang Rubalcaba i Havana på midten av 80-tallet, og selv om forholdene i USA (US embargoen) gjorde det vanskelig for en amerikaner å samarbeide med en cubaner, var Haden fast bestemt på å få til et samarbeid, og det lykkes å få Rubalcaba til USA. De spilte siden ofte sammen og Rubalcaba medvirket på flere av Hadens plater, bl.a. på «Nocturne» (2001) og den Grammy-nominerte «Land Of The Sun» (2004).
Den store bassist, som døde i fjor, 76 år gammel, nøt mod slutten især sine duoinnspillinger (med Keith Jarrett, Pat Metheny og andre), og hans unike blanding av soliditet og kreativitet, alliert med ufeilbarlige musikalske instinkter, gjorde ham til en perfekt partner for virtuose instrumentalister. Liveoptaket her viser de to vennene i en intim samtale – en talentfull pianist med et romantisk hjerte, og en bassist, som hadde generøsitet og empati til å få det til å synge.
Av og til dukker det opp plater som er så bra at det nesten er umulig å skrive noe fornufttig om dem. Og dette er en av dem!
Men vi får gjøre et forsøk på, i alle fall å beskrive noe av hva som foregår på disse seks låtene.
Det starter med den usigelig vakre «En la orilla del mindo (The Edge Of The World)». Deretter får vi servert den fine «My Love And I» (Mercer/Raksin), «When Will The Blues Leave» (Ornette Coleman) i en nesten vanvittig fin versjon, den nyedelige «Sandino» (Haden), «Solamente una vez (You Belong To My Heart») av Lara Aquirre Augustin, før de runder av med Rubalcabas nydelige «Transparence».
Haden spiller nesten vakrere enn noensinne på disse seks sporene, og med Rubalcaba som samarbeidspartner, så kan det nesten ikke gå galt.
Vi har lenge visst at Haden hadde et helt spesielt forhold til kampsangene fra Latin-Amerika, noe han beviste med sitt Liberation Orchestra allerede på 60-tallet, men at han var i stand til å gjøre disse låtene så gripende som her, var utenfor min fatteevne.
Dette er blitt en usigelig vakker og deilig plate, som burde vært utstedt på «blå resept»! Hør bare på versjonen av Hadens «Sandino». Vakrere kan det nesten ikke gjøres!
Jan Granlie
Charlie Haden (b), Gonzalo Rubalcaba (p)
