American, Brooklyn-based, prolific, and versatile drummer-composer Ches Smith is known for his work with Marc Ribot, Tim Berne, John Zorn, Bill Frisell, Nels Cline, James Brandon Lewis, and Vijay Iyer. He has a new two-guitar supergroup with the gifted, idiosyncratic guitarists Mary Halvorson and Liberty Ellman, both playing leading roles, and bassist Nick Dunston. Clone Row is the debut album of the quartet, but Ribot writes in his liner notes that «this definitely ain’t your father’s guitar band … It’s as if I’m hearing a Jim Hall concert in which one of us did a lot of mushrooms, or … some post-punk post-Dave Brubeck pos-trip-hop experiment with classical form».
Clone Row is a wordplay on tone row, the revolutionarily restrictive compositional method made famous by Arnold Schoenberg (and the title pieces suggest a Sun Ra-tinged reading of the twelve-tone row). This thought-provoking album reflects Smith’s adventurous tendency to experiment and twist with forms and genres, as well as his interest in making «so much from so little». The seven pieces are carefully layered with percolating rhythmic and often dissonant collisions, as Smith alternates his irregular drumming and percussive work with drum machines and uses samples, and Dusnston doubles on analog synh bass and also shares samples with Smith.
Clone Row offers an unorthodox and unpredictable series of dances of coherence and chaos, moving seamlessly between Haitian funkiness, outbursts of noise and distortion, infectious grooves, and complex polyrhythms, with enough space for individual and collective improvisation throughout the concise themes. Each piece has its own immediate but also complex and fragmented sound, and its own unconventional concept for guitar interaction. Ribot notes that «the delightful and gifted weirdness of Mary Halvorson’s playing is counterpointed, contrasted, unisoned with, played off, juxtaposed (that is to say, enters every relationship possible) with Liberty Ellman’s equally amazing sound palette, chops, and imagination».
Clone Row is also an arresting, clever time journey, in the past and a futuristic one. The opening «Ready Beat» flirts with trip-hop beats but charges these electronic beats with muscular steroids. There are echoes of the fusion of Weather Report in «Abrade With Me» (Ribot asks if it is «a Weather Report for the age of extreme weather?»), augmented with effects-laden, acrobatic guitars and nervous, fragmented pulse. «Heart Breakthrough» dances on its electronic beats, repeated and ornamented by Halvorson and Ellman’s guitar lines. «Sustained Nightmare» is open for free-associative, free improvisation. The last piece, «Play Bell (for Nick)» alternates between refined chamber jazz with restless electronic beats before settling on a funky pulse.
Eyal Hareuveni
……….
Ches Smith er en amerikansk trommeslager, perkusjonist og vibrafonist, som de senere årene har spilt med «alle» de mest spennende musikerne i USA som Marc Ribot, Tim Berne, John Zorn, Darius Jones, David Torn, John Tchicai, Nels Cline, Mary Halvorson, Trevor Dunn, Terry Riley, Kris Davis, Dave Holland, Secret Chiefs 3, Xiu Xiu, Good for Cows, Theory of Ruin, og Mr. Bungle, for å nevne noen.
På sin nye utgivelse i eget navn samarbeider han med de to gitaristene Mary Halvorson og Liberty Ellam og bassisten Nick Dunston, som også tar jeg av en del av elektronikken på platen. Selv trakterer Smith trommer, vibrafon og resten av elektronikken, og albumet er innspilt i juli 2024 i Applehead Studios.
Alle de sju komposisjonene er gjort av Smith, og musikken befinner seg et lite stykke unna det vi er vant til å høre i prosjekter hvor Smith er involvert. Her slipper han å forholde seg til hva alle andre mener, og får lov til å bestemme over musikere han, ved flere anledninger, forholder seg til ellers i karrieren som bandmedlem.
Og allerede i starten på åpningslåten, «Rady Beat», kan man merke klart at dette er musikk skrevet og organisert av en perkusjonist. Musikken har basis i trommespillet og det rytmiske, og gjennom de sju låtene «pisker» han sine musikere godt og solid.
Med to utmerkede gitarister i front, Halvorson i høgre kanal og Ellman i venstre, får vi to gitarister og improvisatorer som «angriper» de musikalske utfordringene litt på forskjellige måter. Men i et musikalsk landskap for det hele vegen «piskes» fra trommeslageren og bassisten legger seg tett på, er det kun i enkelte, små sekvenser vi får det særpregede gitarspillet til både Ellman og Halvorson. Men i de sekvensene er det spennende å høre Ellmans relativt rocka spill sammen med det ytterst originale og friere spillet til Halvorson.
I noen av låtene kan det høres ut som om Smith forsøker seg på å nærme seg den mer «kommersielle» delen av den nyere, amerikanske jazzen, men med den kreative «innblandingen» fra de to gitaristene, blir dette aldri musikk som er laget kun for å toppe salgs- og spillelistene. I stedet blir det ytterst tøff og kreativ musisering fra fire av de friskeste musikerne på den amerikanske jazzscenen, hvor nærheten til den kreative rocken ligger veldig nært, samtidig som de fire har den improviserte og nyere jazzen godt inne, og bruker den til å lage ytterst interessant musikk. Og Smith avslører seg som en utmerket vibrafonist i flere sekvenser på innspillingen, samtidig som han er en av Sambandsstatenes mest solide trommeslagere.
Spillet til Hlavorson og Ellman er strålende hele vegen, og de går aldri i vegen for hverandre gjennom de ni låtene. Årsaken kan være at de to er såpass forskjellige gitarister, samtidig som de er utmerkede lyttere, og er i stand til å styre utenom det samme spillet. Og bass-spillet til Dunston er hele vegen solid, og på plass i alle situasjoner og rytmiske bilder Smith setter opp. I tillegg bruker Dunston og Smith akkurat passe mengder med elektronikk i lydbildet som aldri overtar for de andre instrumentene, men legger seg til akkurat der det er behov for det.
På 1990-tallet husker jeg det amerikanske bandet Living Color, med gitaristen Vernon Reid i førersetet. Særlig synes jeg musikken vi får her, innimellom kan lenkes til Living Colors debutalbum Vivid fra 1988. Men det er bare glimtvis. For disse fire musikerne går langt utenpå rockebandet fra New York, både kreativt og kvalitativt, selv om Living Color er og blir et av mine favorittband innenfor deres sjanger.
Ches Smiths nyeste utgivelse er, rett og slett, blitt en utmerket plate i skjæringspunktet mellom drivende rock’n roll og kreativ jazz og improvisasjonsmusikk, som sitter. I sin covertekst skriver gitaristen Marc Ribot, at dette er en «composer’s record most of all; a composer’s record performed by musicians who happen to be great improvisers. Ches Smith builds here on his reputation as a gifted new voice with an important vision, while showcasing some of the most creative musicians of our time». Og jeg slutter meg fullt og helt til denne beskrivelsen. For her har Smith skrevet ni komposisjoner som blir såpass spennende, mest av alt, på grunn av de utmerkede musikerne han omgir seg med.
Et strålende album!
Jan Granlie
Ches Smith (drums, vibraphone, electronics), Mary Halvorson (guitar), Liberty Ellman (gitar), Nick Dunston (bass, electronics)
