Bassisten Christian McBride er en av dagens mest benyttede og mest velrenomerte bassister I USA. Han har deltatt på plateinnspillinger med alt fra Queen Latifah, Sting og George Duke til Chick Corea, Diana Krall og Joshua Redman, og han har gjort bortimot ti innspillinger i eget navn.
Med seg i sin trio har han trommeslageren Ulysses Owens Jr. og pianisten Christian Sands (som vi nylig roste opp i skyene med platen «Take OnE» med Thomas Fonnesbæk og Alex Riel).
Denne innspillingen som er gjort over tre kvelder på den intime klubben Village Vanguard i Greenwich Village i New York, i dagene 12. til 14. desember i 2014, får vi høre et relativt løst sammensatt utvalg av mer eller mindre kjente standarder. De tre musikerne får store rom å boltre seg i, og vi møter tre musikere som tydeligvis trives sammen.
Men det er Christein Sands som leder an. Allerede fra start med Wes Montgomerys «Fried Pies» settes stemningen. Man fortsetter med J.J. Johnsons flotte «Interlude», Sands egen «Sand Dune» hvor de tar det hele ned, og serverer en nydelig ballade, Tempertons fine ballade «The Lady in My Life», hvor de på en måte kan forberede seg til 110 meter hell i Ray Nobles «Cherokee» med nydelig bass-spill fra McBride før det virkelig «tar løs», Higginbottom, Drake og Fishers «Goodmorning Heartache», hvor man kan roe ned etter forrige hurtigløp og den gamle släger «Down By The Riverside» i en versjon som både er original og som swinger upåklagelig, før de runder av med Norman Whitfields «Car Wash» med publikum som rytmeseksjon. En morsom og fin avslutning.
Hele veien er det tre musikere som «gir jernet» i hvert anslag. McBride er en glimrende kapellmester og bassist, og han styrer skipet hele veien mot trygg grunn. Men hele veien er det Sands pianoinnsatser som gjør at denne anmelderen blir nærmest fjetret. I introduksjonen sier McBride noe om at han lurer på hva man putter i sausen i den byen i Connecticut hvor Sands kommer fra, for noe må det være. Han befinner seg i tradisjonen etter Red Garland, Wynton Kelly, Hank Jones og Oscar Peterson, noe man lett kan høre her. I de hurtige låtene får de to andre store problemer med å følge hans spill (hør bare på pianosoloen i «Interlude»), men de klarer det. McBride hiver seg på Sands spill og følger opp på en strålende måte, og innimellom blir det nesten en konkurranse mellom bass og piano om hvem som spiller hurtigst, som for eksempel i «Cherokee», i en av de raskeste utgavene jeg har hørt, og helt på høyde med Iiro Rantalas versjon med Trio Töykeät.
Det som er så bra med denne trioen er, at de i en låt kan «kline til» så tapeten renner av veggene på den ærverdige, gamle klubben, mens de i neste låt kan ta det helt ned og spille den nydelige balladen. Og hele veien låter det praktfullt! Hadde dette vært en studioinnspilling, så kunne man regnet med mange takes og klipp og lim, men siden dette er live, så er det ingenting som kan gjemmes eller skjules. Derfor er dette enormt imponerende!
I det hele tatt er dette blitt en strålende liveinnspilling, som mer enn gjerne kan bli et must for ettertiden. Og de som var på Village Vanguard disse tre dagene, må ha fått et av tidenes musikalske kick, for bedre og mer publikumsvennlig enn dette kan det nesten ikke gjøres!
Jan Granlie
Christian McBride (b), Christian Sands (p), Ulysses Owens Jr. (dr)
